Et liv som dissosiert

Dette er hvordan jeg tilbragte store deler av mine rundt 8mnd på Lamictal for bipolaritet.

Å være dissosiert, ved siden av seg selv, er en rar opplevelse. For meg har det vært en kamp for å finne tilbake til virkeligheten, til den følelsen at både jeg og verden eksisterer.

For det er det jeg tviler på når jeg forsvinner. Plutselig er ingenting ekte lenger, jeg ser rundt meg og alt registreres som om det er langt borte, laget av papp, som om jeg kan falle gjennom det. Mennesker er spøkelser jeg ikke vet er virkelige eller om de er som meg, ikke-eksisterende. Noen ganger ønsker jeg å gå inn i dem, bare for å se om jeg treffer noe varmt, noe levende, det jeg egentlig prøver på er å kjenne om jeg er i denne verden. Om de ikke går gjennom meg er jeg jo her, enda, er jeg ikke?

Noen ganger går jeg i gatene, jeg tramper hardt med føtene så jeg virkelig kjenner bakken under meg. At jeg går på jorden, Tellus. At jeg har bein. Bein jeg ikke kjenner eksisterer om jeg ikke treffer asfalten med full tyngde.

Noen ganger går jeg med støvler, for sålen er tynn og jeg kjenner underlaget godt. Dette er særlig bra om vinteren, for da er også kulden der og hjelper til med å gi meg følelse.

Det kanskje aller verste, er å ikke kjenne igjen venner og familie. De er meg fremmed, jeg klarer ikke plassere dem. Jeg vet det er noe med dem, noe jeg burde huske, men det stopper der. Det gjør vondt å høre dem snakke, være med dem, for det er noe som mangler. Og jeg kjenner det som noe fysisk som stikker i meg.

Det er nå rundt ett år siden jeg sluttet på Lamictal, fra å dissosiere dager i strekk/flere ganger i uken, har det gradvist blitt mindre. Men senest for noen dager siden gjorde jeg det igjen. Heldigvis ett kort anfall, varte bare den ene dagen, men det minte meg på hvordan det hadde vært. Jeg er glad jeg har funnet min egen vet ut av medisinhelvetet. Kostholdet kan påvirke kroppen på samme måte som medisinen, bare uten bivirkningene. Og godt er det!

Advertisements

Skogen

For nte gang treffer knyttneven min den ru barken på treet. Jeg har mistet tellingen. Hver gang den treffer svir det litt mer, under den tynne hansken begynner knokene å hovne opp. De er sikkert røde, huden er muligens slitt av.  

Det gjør vondt, herlig vondt.Sånn vondt at jeg ikke kjenner det i hodet. Det er bare hånden som betyr noe, mot treet. Igjen.

Jeg presser begge knyttnevene mot stammen, lar pannen hvile over dem, står slik og tenker. Eller kanskje ikke, jeg vil ikke tenke. Jeg vil ha det stille. Fokusere på at knyttneven gjør vondt. Barken mot pannen. Jeg vil slå enda en gang, bytte hånd for venstrehånden dunker i takt med hjerteslagene mine. Den høyre er fin, den høyre tåler mer juling.

Men jeg orker ikke bevege meg mer.

Realiteten

Er du der, er du der?

Ikke noe er ekte, ikke jeg, ikke du. Alt rundt meg, som jeg vet er kjent, er fremmed og gir meg angst.

Er du der, er du der?

Jeg vet ikke hvem jeg er, jeg vet ikke en gang om jeg finns. Føtene mine treffer bakken så hardt at jeg kjenner det langt oppover ryggen. Tror jeg, da. For fra hodet og ned kjennes det ikke ut som jeg har en materiell kropp. Armene knuger om meg selv, prøver å holde meg fast i en virkelighet jeg ikke vet om jeg forstår. Jeg må gå, står jeg stille vil jeg miste følelsen av bakken under meg, da vil jeg synke ned i jorden og forsvinne. Er du virkelig? Det tror jeg ikke på. Derfor svarer jeg ikke når du snakker til meg.

Et antiinflammatorisk kosthold for dårlig konsentrasjon og depresjon?

Diagnostisert bipolar II rapid cycling, under gjennomsnittet konsentrert og keen på en forandring.

Jeg har prøvd medisiner; antipsykotika (Seroquel), antidepressiva (Cipralex), “stemningsstabiliserende” (Lamictal). Jeg har hatt bivirkninger på dem alle, noen av dem har jeg enda fra tid til annen, et år etter jeg tok min siste pille.

Etter mye søking (hei, Google!) begynte jeg å samle sammen informasjon om hva jeg selv kunne gjøre for å ordne hjernekjemien min. For det er jo det medisinen (skal) gjør(e). De vanligste antidepp’ene, såkalte SSRI (Selective Serotonin Reuptake Inhibitors/Selektive Serotonin Gjenopptaks Hemmere), hindrer gjennopptak av serotonin fra synapsen mellom hjernens nevroner.

Kjapt og enkelt hva det betyr:
Serotonin er en nevrotransmitter, et signalstoff som finnes i kroppen (og selvfølgelig hjernen). En nevrotransmitter blir sendt fra et nevron til et annet, først blir det sendt ut av nevronets axon til synapsen, hvor det etter en stund blir tatt opp av det mottagende nevrons reseptor. Det som ikke blir tatt opp av mottagende hormon, gjenopptas av sendende nevron. Det er denne siste prosessen SSRI stopper, på den måten er Serotonin tilgjengelig for reseptorene over en lenger periode, og slik blir mer av stoffet tatt opp.

Men hva er det som forårsaker denne ubalansen? Det er jo kroppen som produserer disse nevrotransmitterne, hvorfor produserer ikke kroppen min nok? Det er dette jeg vil finne ut, og det jeg har funnet handler om inflammasjon.

Hvis det er inflammasjon som skaper de kjemiske ubalansene som gjør at jeg blir psyk, som har skadet hukommelsen min og gjør meg like ukonsentrert som når jeg er på mitt mest hypomane uten at jeg er det, da skal jeg gjøre mitt for å dempe inflammasjonen!

Jeg har i løpet av det siste året spist mer og mer steinalderkost, og etter mye tweaking begynt å finne det som får meg til å fungere i hverdagen. Uten å gjøre dette hadde jeg enda vært ordentlig psyk, og er det ett sted jeg ikke vil tilbake til er det psykiatrisk sykehus.

Nå skal jeg ta steget ett skritt videre, et eksperiment for å se om jeg kan få tilbake klisterhjernen jeg hadde som barn.

Det viktigste for å dempe inflammasjon i kroppen (ikke i bestemt rekkefølge)

  • Lavt inntak av Omega6 (vegetabilsk olje, nøtter, frø)
  • Kutte ut korn (hvete, rug, spelt, havre osv. Alt som inneholder gluten)
  • Kutte ut meieriprodukter (melk, ost, fløte osv. Klarnet smør/ghee er greit)

Dette er de stegene jeg har tatt, det neste blir å fullstendig holde seg borte fra;

Da er det bare å se hvordan det går, skal prøve en måned.

Vet du

Jeg er ikke ansvarlig for mine egne handlinger. Jeg er et produkt av dagens samfunn. Jeg overlever, for det er ikke noe mer til livet. Hvis du tror det finnes et alternativ, tror du vel på fri vilje også.

Fri vilje eksisterer ikke, leser du litt psykologi vil du forstå det. Likså vi trener andre dyr, trener og samfunnet oss til å bli fungerende mennesker. Jeg fungerer nok ulikt fra deg, og du vil nok si at jeg lever ansvarsløst, men jeg gjør bare som jeg er lært. Akkurat som du.

Veldig forenklet så gjør vi det som gir oss minst ubehag i hverdagen, vi anstrenger oss hardere for å unngå et ubehag enn å oppnå ett gode. Slik dannes det adferdsmønstre, og disse følger oss stort sett gjennom hele livet. Særlig om de er livsnødvendige, eller i alle fall fordi vi tror de er livsnødvendige.

Tro er en artig sak, for den som ikke har den og bare kan observere hvordan tro blir uttrykt. Enten det er religion eller en filosofi, vi har – nesten – alle samen en tro. Om så bare troen på at en dag går vi alle til grunne. Det er min.

Graven


Johan Markussen

Doktor

* 12.01.1912  † 09.04.1951

Jeg vet ikke hvem han var, hvor han kom fra eller hvordan han døde. Jeg vet at jeg egentlig ikke bryr meg, for Johan Markussens liv betyr ikke noe for meg. Jeg ligger på kirkegården, ved graven. Jeg kjenner det våte gresset gjennom den tynne, gule skjorta jeg har på meg. Regnet stoppet for tyve minutter siden.

Det er ingen andre enn meg som besøker graven til Markussen, de få gangene jeg tenker på det blir jeg glad. Han eksisterer ikke for omverdenen.

Det er kaldt å ligge i gresset og se på himmelen. Det er overskyet, men jeg vet stjernene er bak skyene. Som alltid. Deler av kirkegården er lyst opp av lyktestolpene som går langs de brede, gruslagte stiene som gjerder inn grupper av graver. Johan Markussen, Doktor, ligger utenfor lyset. Ikke langt unna er det noen som roper etter den ’jævla kattefaen’ som tydeligvis er borte igjen.

Kattefaen er kjælenavnet til den gråspraglete hannkatten som bor i enderekkehuset nord for kirkegården. Egentlig heter den Tomaas, den har tilogmed papirer.

I dreamed I saw, Joe Hill last night, alive, as you and me

Mobilen ringer, og jeg hører på sangen jeg har som ringetone til førsteverset er over før jeg tar den frem og svarer.

”Hei,” sier jeg ut i lufta, med mobilen mot øret.

Det er litt rart med det, men samme hvor sint han høres ut, får stemmen hans meg til å slappe av. Kanskje fordi det ikke er meg han er sint på? Jeg lukker øynene og hører på samboeren min som har funnet enda en ting i livet å irritere seg over.

”Kristian?” stemmen i andre enden av linjen blir stille.

”Jeg er hjemme om en time, kan vi ta det da?” Jeg vil bare ligge her litt mer, være alene. Alene med Markussen som er taus.