Ansvar for egen helse

Da jeg begynte i psykiatrien var det med et observasjonsopphold på ungdomsavdelingen, planlagt etter det første møte med BUP. Før det hadde jeg vært i kontakt med psykiatrisk sykepleier, helsesøster på skolen, men jeg mener jeg ikke startet i behandling før jeg kom til BUP.

Jeg ble henvist til BUP av en migrenelege, hverken fastlege eller helsesøster tok det jeg sa på alvor. For jeg var jo frisk når jeg kom til dem. Kanskje migrenelegen var mer kjent med konseptet “varierende dagsform”, han forsto i alle fall at en dag kunne være et smertehelvete og den andre være helt ok. Han hadde lest om migrene og bipolaritet, og lurte på om jeg hadde humørsvigninger eller andre ting. Joda, det stemte jo det. Og slik kom jeg inn i systemet.

For ett år siden hadde jeg ikke vært i stand til å komme meg opp til utkikkspunktet.

Jeg begynte med medisiner på sykehuset, det var en rar opplevelse. For første gang på lang tid roet hjernen seg ned, jeg fikk sove. Det var helt utrolig, at to små piller kunne utgjøre en slik forskjell.

Så ble det den eneste behandlingen. Tankekjøret kom tilbake, dosen ble økt. Og økt. Og økt. Til slutt kom jeg over tålegrensa mi, og verden var bivirkninger. Bivirkninger som satte meg ut av spill, blodtrykket lå på bunn og jeg kunne ikke gjøre noe som helst. Mentalt var jeg ikke frisk heller, hjernen var sløvet ned, selv om tankekjøret var borte kom det nå og da tilbake. Resten av tiden var det tungt å tenke, alt gikk sakte. Etter det ble det nedtrapping, men når bivirkningene først var kommet hadde jeg blitt sensitiv.

Da hadde både hodet og kroppen sluttet å fungere, og ikke ante jeg hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde mistet meg selv. Syklisk som alt var hadde jeg heldigvis dager hvor ting var litt bedre. Da jeg begynte å lese om kosthold var det ift. migrene og blodsukker, så migrene og bipolaritet, og derifra begynte ballen å rulle. Lavkarbo – god blodsukkerkontroll, kornfritt – bedre konsentrasjon. Mens jeg leste om korn kom jeg også til å se på melkeprotein og dets innvirkning, men jeg var ikke klar til å slutte å spise cottage cheese eller hvitost. Nå vet jeg at en av grunnene, rent bortsett fra vanen, var inneholdet av cystein og andre stoffer i osten som jeg hadde lave verdier av.

Jeg var enda syk, jeg kunne ikke konsentrere meg, i perioder var kroppen så sliten jeg ikke kunne gå. På et punkt ble jeg innlagt på sykehus, men siden de ikke fant noe somatisk galt med meg (bare noen rare blodprøvesvar, ikke noe konkret) endte jeg opp hos sykehusets psykiater. Da fikk jeg vite noe jeg allerede visste, på det tidspunktet var jeg ikke deprimert. Jeg var kraftig provosert av at bare fordi jeg hadde en psykisk diagnose ville de ikke ta de fysiske symptomene mine på alvor. Selvfølgelig spiller depresjon inn på motorikken, men det var overhodet ikke problemet mitt. Noe jeg trodde var unødvendig å poengtere da jeg slett ikke oppførte meg deprimert der jeg lå og var syk. Jeg var kanskje en smule oppgitt og lei, men hvem er ikke det nr man bare er syk, syk og sykere?

Jeg satte meg mer inn i hvordan kroppen fungerer, næringsbehov, tarmen og leveren og deres innvirkning på energien (og humøret). Jeg visste jo at det ikke bare var gluten som var ille med korn, det var lektiner og fytinsyre også. Fytiner og lektinsyre er det i nøtter og frø, som jeg spiste mye av. Jeg kuttet ned på dem.

Meieriproduktene måtte gå, og denne gangen gikk det bedre fordi jeg fikk næringsbehovet dekket fra andre steder (kraft kokt på kyllingbein). Men enda var jeg ikke frisk, og jeg var lei av å møte opp på legekontoret og bli fortalt at selv om jeg ikke kunne gå var prøvene mine helt fine. Symptomene mine spilte ingen rolle fordi jeg var et tall unna laveste grenseverdi på et referanseskjema.

Hvem har størst egeninteresse, jeg eller legen, på at jeg blir frisk? Jeg. Hvem er det som vet mest om min situasjon? Jeg. Hvem er det som kan ta ansvar for mitt liv og mine handlinger? Jeg.

Det er skjønt ute om våren.

Legen(e) var visst helt ok med at jeg bare “var syk” og måtte leve med det. Jeg var altså ikke det.

I flere år har jeg slitt med konsentrasjonsproblemer, ustabilitet i humøret og så kroppens svikt. Jeg har prøvd diverse medisiner, sluttet på dem alle, det er ikke den bivirkning som har vært ok. Kostholdet har gjort meg mer stabil, både i humør og energi, og nå i det siste med den autoimune dietten virker det som konsentrasjonen også kommer seg. Mat er medisin, mat er det som bygger oss opp, og et dårlig kosthold bryter oss ned. Jeg har testet ut egg, og funnet ut jeg reagerer litt på dem. Ikke mye, ikke sånne store problemer, men litt. Nok til at jeg ikke burde spise flere av dem daglig.

Jeg hører det er absurd at jeg ikke spiser matvare x og y, når jeg prøver å forklare hvorfor er det ikke noe folk alltid vil høre.

Vel, fra å være så ustabil at jeg ikke har kunnet planlegge to dager frem i tid, til at jeg nå legger planer for november. At jeg kan legge planer så langt frem i tid, uten å hele tiden måtte si “med forbehold om at…” Jeg kan trene nesten når jeg vil (det tar tid for kroppen å hente seg inn igjen, særlig ille blir det når jeg ikke hører etter på at den trenger hvile), uten at jeg trenger å være redd for at det svartner for meg og jeg faller om. Jeg leges, jeg skal ikke bare “dempe symptomene med antipsykotika, antidepressiva eller stemningsstabiliserende.” Jeg vet årsakene bak. Og det er ting jeg kan kontrollere.

For meg har det ikke vært noe spørsmål, jeg kunne ikke godta at “det bare er sånn.” og at jeg måtte leve med det. Det var ikke noe liv. Da ofrer jeg heller melkesjokoladen, brødet og brunosten. Kanskje en dag tåler jeg dem igjen, men akkurat nå er jeg fornøyd ved å kunne gå ut og nyte sola.

Stress – For hele kroppen?

Når vi blir stresset reagerer kroppen lynraskt, det periferie sympatiske nervesystemet settes i gang og kroppen går i fight-or-flight modus. Det overordnede systemet for dette er noe som blir kalt HPA-aksen. HPA står for hypothalamus – pituitary – adrenal, på norsk hypotalamus – hypofysen – binyrene. HPA aksen styrer ikke bare nervesystemet, men er også ansvarlig for regulering av humøret, seksualitet, fordøyelse og energibalansen. Med andre ord, store deler av organismen kalt menneske.

Hvordan disse tre organene kan styre så mye;
Hypotalamus styrer både kroppens autonome nervesystem og kroppens hormonsystem, hypofysen er en kjertel som henger under hypotalamus og som styrer resten av det endokrine systemet (som består av alle hormonproduserende vev og kjertler som skjoldbruskjertelen, bukspyttkjertelen og kjønnskjertlene), til sist er det binyrene, som produserer hormoner (og derfor er en del av det endokrine systemet og blir overstyrt av hypofysen, som styres av hypotalamus).

Stressutløser > Hypotalamus > Hypofysen > Binyrene > Hypotalamus > Hypofysen > Binyrene > Hypotalamus
En evig runddans.

Det hele er, på overflaten i alle fall, ganske enkelt. Som respons på stress sender hypotalamus et signal til hypofysen, som sender et signal til binyrene, som begynner å produsere sine hormoner, som stimulerer hypotalamus og hypofysen igjen. Stressresponsen i kroppen kan opprettholdes av seg selv, selv etter den utløsende faktoren kanskje er borte. Det er her det kanskje kan bli litt vanskeligere, det er nemlig ikke så enkelt at en stressutløser bare er “borte”. Kanskje var det aldri en hendelse til å begynne med, i alle fall ikke en av de hendelsene som gjorde at systemet ble utviklet i løpet av menneskets evolusjon. Dette systemet skulle jo helst redde oss fra potensielt livsfarlige situasjoner, akutt stressede situasjoner som ville løse seg forholdsvis raskt. Ikke dagens stressede hverdag.

En av tankefellene ved flere psykiske sykdommer er å, til stadighet, tenke over problemene sine igjen og igjen. Å uroe seg over noe som har skjedd, eller noe som kommer til å skje. Det er slett ikke bare psykisk syke som gjør dette, men igjen, denne bloggen skal i hovedsak se på hvilke systemer i kroppen som fremprovoserer psykisk sykdom. Disse tankene alene er nok til å øke stressnivået i kroppen og dermed stimulere HPA aksen. Stimulans av HPA aksen vil påvirke fordøyelsen negativt, lik en dårlig fordøyelse vil legge kroppen under press (næringsmangel, inflammasjon). Derfor er det viktig å rette på kostholdet for å gi kroppen en sjanse til å helbrede seg selv. Les mer om kosthold her.

Litt mer in-depth, så fungerer det slik;
Hypotalamus blir stimulert (en hendelse, negative tanker), og sender et signal CRH (corticotropin releasing hormone) ned til hypofysen. Hypofysen svarer ved å utskille ACTH (adrenacorticotropic hormone) som er et aktiveringshormon for binyrene (adrenals). Binyrene skiller da ut sine hormoner, som kortisol og adrenalin. Kortisol vil da stimulere både hypotalamus og hypofysen, kortisol er “stresshormonet”. Adrenalin er “fight or flight” hormonet og er det som øker pulsen, senker fordøyelsen osv..

Adrenalin henger faktisk sammen med dopamin, da det er dopamin kroppen danner adrenalin fra. Prosessen er slik:
Tyrosin > DOPA >Dopamin >Noradrenalin > Adrenalin

Men sammenhengen mellom dopamin og stress er for senere.

Hva som påvirkes av de forskjellige delene av HPA;
Først er det hypotalamus. Hypotalamus tar imot en mengde signaler, og sender dem videre så resten av kroppen reagerer. Hypotalamus opprettholder kroppens homeostase, som betyr noe sånt som “likevekt”. Med det menes at hypotalamus, ved å sørge for stimuli til de rette organer, regulerer følgende systemer;

  • Kretsløpet
  • Kroppstemperatur
  • pH verdiene
  • Vannbalansen
  • Hormonproduksjon
  • Søvnrytme

Hypotalamus og hypofysen er de to styrende kjertlene for kroppens hormonproduksjon. Hypofysen er en kjertel på størrelse med en ert som befinner under hypotalamus, de to kjertlene er bundet sammen av et nettverk av nerver og deler blodårer. Den er delt i to deler, kalt “den fremre lappen” og baklappen. Baklappen til hypofysen utskiller to hormoner, begge produsert i hypotalamus og sendt dit for lagring før bruk;

  • ADH (Anti Diuretic Hormone, på norsk: Antidiuretisk hormon) – Dette hormonet styrer kroppens salt-og-væskebalanse, ved å kontrollere nyrenes evne til å holde på, eller gi slipp på, vann. 
  • OT (Oxytocin) – Oxytocin stimulerer fødselsveene og melkeproduksjon hos kvinner. Og er også hormonet som gjør oss forelsket, og kan styre hvor tette bånd vi knytter med andre.

Den fremre lappen derimot produserer flere hormoner selv, som stimulerer andre kjertler til å produsere sine hormoner;

  • TSH (Thyreoideastimulerende hormon) – Stimulerer skjoldbruskkjertelen, som styrer stoffskiftet vårt. Som igjen spiller inn på metabolismen, som er cellenes energibruk.
  • FSH (Follikelstimulerende hormon) – Stimulerer follikelutviklingen hos kvinner (i eggstokkene) og menn (spermier).
  • LH (Luteinisernede hormon) – Stimulerer kjønnshormoner, testosteron hos menn og østrogen hos kvinner.
  • ACTH (adrenacorticotrophic hormone) – Stimulerer binyrene til å produsere sine hormoner.
  • GH (Somatotropin) – Dette er et av kroppens veksthormon som stimulerer til vekst i hele kroppen.

Som du ser er det mer til hypofysen enn bare stimulering av binyrene. Men binyrene spiller en rolle når det kommer til stress, da binyrene produserer to av kroppens stresshormoner. Både kortisol og adrenalin produseres i binyrene. Kortisol i blodbanen gir et signal til hypotalamus at kroppen er stresset og at det derfor er hensiktsmessig å sette den i stressmodus. Som fører til produksjon av mer kortisol i binyrene. Slik er ringen sluttet.

Dette er en finjustert mekanikk som kroppen opprettholder. Hormonene påvirker hele kroppen og spiller inn på alle prosesser, de er livsviktige. Stress er en påvirkning på hele systemet, og det å stresse ned og la kroppen rejustere seg selv er alfa og omega for god helse.

Ved hjelp av riktig kosthold, søvn, trening og andre aktiviteter som fremmer en tilstand av ro kan kroppen finne igjen balansen, som vil øke toleransen for stress ved at kroppen ikke lenger slåss mot “seg selv” (inflammert pga. kosthold, f.eks.), men kun trenger å reagere på ytre stressfaktorer.

Kilder:

Store Norske Leksikon

http://www.yourhormones.info/

Stress – Det perifere nervesystem

Det er mye å skrive om stress og hvordan det påvirker helsa, så det kommer sikkert flere poster.

Vi har to nervesystemer i kroppen, det sentrale som er hjernen og ryggmargen, og det perifere som er hjerne- og ryggmargsnerver. Disse er igjen delt i to, i det somatiske og det autonome nervesystem. Det somatiske er det “viljestyrte” mens det autonome er reaksjoner vi ikke styrer.

Det perifere nervesystemet er delt i to autonome deler, det sympatiske og det parasympatiske.

Det autonome perifere nervesystem.

Vår respons på stress er fra det sympatiske nervesystemet, fight or flight. Enten så slåss vi for å løse problemet, eller så løper vi det vi er god for så problemet er langt bak oss. Done deal, ikke mer å tenke på. For å hjelpe oss med dette må kroppen klargjøre seg;

  • Pulsen øker
  • Fordøyelsen nedprioriteres
  • Adrenalin produeres
  • Urinblæren slapper av > vi må på do
  • Redusert blodtilførsel til kjønnsorganene

Uviktige funksjoner blir altså nedprioritert, så kroppen kan fokusere på å redde seg selv. Blodet går til musklene og blir ikke “kastet bort” på fordøyelse og kjønnsorganer. Urinblæra slapper av så vi må på do, urolig mage og diare er heller ikke uvanlig. Dette kan redde oss i en livstruende situasjon, men i dagens samfunn er det ikke disse livstruende situasjonene, som “enkelt” løses ved at vi vinner (eller taper) ovenfor en trussel, eller vi flykter og kommer unna.

Etter krisen er over, tar det parasympatiske nervesystemet over, og roer ned kroppen. Tilbake til tilstanden før krisen, tilbake til ro. Men dette skjer jo bare om kroppen mener krisen er over. I dag er det mye som kan skape en kronisk stressrespons, da vil aldri det parasympatiske nervesystemet få gjort jobben sin. Vi er ikke skapt for å være under stress i lengre perioder av gangen, kroppen tåler ikke belastningen (det er en belastning). Kanskje ikke så rart at stress kan være en utløsende faktor for flere sykdommer og episoder.

Stress og fordøyelse
Så vi vet at aktivering av det sympatiske nervesystemet nedprioriterer fordøyelsen, men er dette så viktig? Selvfølgelig. Mindre blod går til musklene i fordøyelsestrakten, og mindre fordøyelsesenzymer blir produsert. Disse enzymene bryter maten fra magesekken ned til næringsstoffene som, når de er brutt ned, kan føres inn i blodet og videre dit kroppen trenger dem. Med færre enzymer, blir maten dårligere fordøyd. Om disse ikke-helt-nedbrutte partiklene kommer ut i blodbanen (som skjer) fører det til inflammasjon. I tillegg skaper det grobunn for dårlige tarmbakterier, som sliter på tarmen. Som skaper en inflammasjon, som øker kroppens stressrespons, som forverrer fordøyelsen. En evig runddans, hva som kom først er kanskje ikke så viktig når man står i det. Da er det bare å løse det. For inflammasjon som starter i tarmen sprer seg til resten av kroppen, da alt henger sammen. Cytokinene som produseres som respons på inflammasjon, går til hjernen og skaper kaos.

Ved økt stress går det mindre informasjon mellom vagusnerven og hjernen, vagusnerven går til alle våre indre organer. Ikke rart den er kalt ‘Den vandrende nerve’. Særlig går dette utover tarmen, som skrevet tidligere for vagusnerven 80% av sin informasjon fra tarmen. Igjen blir det en vond sirkel hvor mindre informasjon går fra tarmen og til vagusnerven og videre derifra.

Uke 3

Det er tredje uka uten egg, nøtter, frø, søtvieplanter.

Forrige uke sluttet med en del stress for meg, noe jeg enda henter prøver å hente meg inn fra. Jeg er selvfølgelig ikke fornøyd med den enorme responsen jeg fikk på hendelsen, men når jeg tenker bakover så var dette fire dager hvor jeg var veldig sosial (flere timer i strekk, noe som er stressende for meg). Tidligere har jeg klart èn slik dag og brukt en eller to uker med ro på å komme helt tilbake til meg selv. At jeg holdt ut fire dager, at jeg i det hele tatt møtte opp på noe som var frivillig, er for meg en liten seier. Så får det heller være at jeg er litt sliten – det er lærdom i det og. Fire dager var nok i overkant optimistisk av meg.

Jeg har altså vært slapp den siste uka, og når jeg tenkte over matplanen min oppdaget jeg at jeg også har spist tilnærmet nullkarbo. Det er ikke bra for meg i det lange løp, særlig ikke med tanke på at jeg trenger vitaminene og mineralene fra grønnsaker, og kanskje mer enn anbefalt. Jeg vet magnesiumnivået mitt har vært lavt, jeg har hatt små muskel “kramper” og blitt lett sliten. Stress får kroppen til å skille ut magnesium, så når jeg ikke tilførte kroppen nok til å gjenopprette disse lagrene jeg tømte i helga var det ikke rart den sa stopp. Jeg er dårlig til å godta slike ting, så jeg har ikke latt kroppen hvile nok heller, det må jeg jobbe med.

Det har blitt en del søtpoteter, gulrot og epler de siste to dagene, og jeg føler meg bedre. Såpass at jeg fikk en knalløkt på treningssenteret i dag. Som passet meg bra, da trening gjør at aminosyren tryptofan (forgjengeren til serotonin) lettere blir transportert til hjernen. Herlig humørboost 🙂

En uke igjen… da blir det omelett! og baking. Jeg har funnet en oppskrift på kake laget med søtpoteter, det klør i fingrene etter å lage noe annet enn middagsmat.

Musikk på blå resept?

Musikk virker mot angst

I urolige perioder hører jeg mye på musikk. Faktisk bruker jeg spillelister til å måle humørstatus, enkelte sanger vet jeg jeg kun liker når jeg er/begynner å bli deprimert, mens andre er for hypomane perioder. Musikk er en veldig viktig forsvarsstrategi jeg har. Og jeg er ikke alene.

Music perception and cognition are subjective and influenced
by individual differences in traits and temporary differences
in mood states.

The neurochemistry of music

Egentlig syns jeg ikke musikk skal kategoriseres inn i hva som er “beroligende” og hva som er “opphissende”, fordi det er så veldig individuelt. Hvilken sang som hjelper i en spesiell situasjon vil det være den som bruker musikken som vet selv. Det er sikkert mange som bruker dette uten å tenke over det, hvor ofte spiller man ikke av favorittsangen for å roe ned? Eller rett og slett for at det som er fælt skal komme litt på avstand? Et godt headset sier også til omverdenen at man ikke vil bli forstyrret. Men hvordan skal noen lege kunne si hva som virker for deg?

Min “roe ned” musikk dukker sjeldent opp på noen som helst liste.

For snart to år siden gjorde jeg et impulskjøp på et sett high-end hodeklokker, de ble kjøpt da ørepluggene mine ikke virket godt nok lenger. Jeg var urolig, klarte ikke sitte stille, måtte bevege meg for ellers ville følelsene rive meg i stykker. Jeg trengte noe annet å fylle hodet med enn mine egne problemer. Da mannen i butikken forteller meg at de er utsolgt trodde jeg jeg skulle falle sammen og ikke reise meg igjen, men jeg fikk låne utstillingssettet deres. Senere den uka spaserte jeg langs hovedveien, det var mørkt, jeg hadde ikke refleks og bilene hadde ikke sett meg om jeg hadde bestemt meg for å løpe ut i veien. Det eneste nyttige jeg lærte i traffikalt grunnkurs – hvor lett det er å ikke bli sett i mørket. Det eneste som hindret meg i å gjøre det var musikken på ørene mine, den dempet monsteret som prøvde å spise hjernen min. Den roet meg ned, gjorde at jeg klarte å tenke. Tenke så langt at jeg innså at å bli påkjørt ikke var det jeg ønsket i livet.

Som alternativ til benzodizapeniner? Ja takk! Nå er det bare å se om de følger opp med flere studier, kanskje psykehus kunne hatt gode høytalere hele gjengen? Headset går jo ikke, de kan man jo skade seg på.

Det de fant i gjennomgangen av studiene var at musikk roet ned kroppens stressrespons. Når kroppen stresser skiller den ut magnesium (som ligger på NMDA reseptoren og passer på at den ikke overstimuleres), og da går det plutselig mer respons gjennom hjernen. Bra i en potensiell farlig situasjon – men ikke alle situasjoner hvor man får angst er farlige. Likevel reagerer kroppen på samme måte, har man lavt magnesiumnivå allerede vil negative reaksjoner fortsterkes.

Dopamin

Dopamin. Fra Wikimedia.

Dette er dopamin. Dopamin er både en nevrotransmitter samt en forløper for noradrenalin og adrenalin, to andre nevrotransmittere. Selv om dopamin har blitt sett på som bringeren av velvære, er det heller slik at dopamin får oss til  gjøre noe som oppfattes som positivt. Det er dopamin som får oss til å ønske å gjøre noe. Dopamin har flere veier i hjernen, stier som binder et hjernesenter til et annet, med sine funksjoner;

  • En av veiene går fra substansia nigra til striatum. Dette er koblet til motorikk.
  • En annen vei går fra hypotalamus til hypofysen. Dopamin kan påvirke det endokrine systemet.
  • En vei er kalt “belønnelsesveien”, da stimuli av dopamin langs denne er vist å ha en sammenheng med avhengighet og motivasjon. Denne kalles den mesolimbiske veien og går fra det ventrale tegmentale område (VTO) til den prefrontale cortex. Her finnes også sammenhenger med hukommelse.

Dopamin dannes av aminosyren tyrosin, som igjen kan dannes av en annen aminosyre; fenylalanin (en av de essensielle aminosyrene). For at denne prosessen skal foregå må jern være tilstede.

Dopamin er bevist innblandet i ADHD, Parkinsons, Alzheimers, schizofreni, affektive lidelser og avhengighet (f.eks. rus). Dopamin gir oss “drive” til å ville gjøre noe, uten dette stoffet er det ingen motivasjon til å gjøre aktiviteter som bringer glede (symptomer som anhedoni, isolasjon). Motorikken sløves og hjernen arbeider tregere.

Dopamin kan påvirkes på flere måter;

  • Stimuli (alkohol, kaffein, nikotin, narkotika)
  • Stress
  • Inflammasjon

Dopamin og inflammasjon
Cytokiner, som blir produsert når kroppen er inflammert av f.eks. omega6 og glutenrik mat, kan hindre produksjonen av dopamin i hjernen ved at mengden av stoffet BH4, som er nødvendig for dopaminsyntesen, reduseres. Dopamin er også et offer for oksidasjon og frie radikaler, som også påvirkes av inflammasjon. Et kosthold uten pro-inflammatoriske råvarer (omega6, gluten, kasein) vil gjøre det lettere for kroppen å produsere dopamin. I tillegg vil omega3 og antioksidanter være til hjelp.

Å legge om kosten

I begynnelsen, når man først leser om mat og kroppen, kan det virke som noe som er for godt til å være sant. Alt dette, bare ved å endre kosten?

Så setter man seg inn i det, lærer prinsippene, forstår hvordan kroppen (som hjernen er en del av) virker. Noe av det første man finner, er hvor mye tarmen spiller en rolle. Det er viktig å være snill med tarmen sin, ellers får man ikke næringen fra maten man spiser. Mat er så mye mer enn kalorier, noe som ofte blir glemt, virker det som. Hvorfor bry seg om maten vi spiser når det bare er å ta et tilskudd? Jojo, det står jo på pakken at det ikke kan erstatte et variert kosthold – men who cares? Det er enkelt, er det ikke?

Og vi vil ha det enkelt, lettvindt, og det skal helst ikke ta tid. Noe av det viktigste vi gir kroppen, som holder liv i oss, vil vi ikke bruke tid på.

Nå syns ikke jeg jeg bruker spesielt mye tid på matlaging, ikke egentlig. Tidligere, når jeg var ganske psyk, begynte jeg å lage store posjoner som jeg fryste ned. Dette har jeg fortsatt med, i dårlige perioder ble det heller kokte egg i kjøleskapet enn en pizzabit i fryseren. En helstekt svinebok skåret opp i skiver, med hjemmelaget leverpostei (<3) på, er også kjapt og enkelt (og billig for dem av oss på budsjett).

Suppe, kokt på ekte kraft (spesielt kraft av kyllingbein er positivt for tarmen), er næringsrik og kan lages av alt. Bare hiv det i en gryte og la det koke. Det passer seg selv. I tillegg kan det fryses ned.

Ja, det kan være overveldende å bytte ut et helt kosthold. “Jeg liker å se på det slik; jeg får spise fire middager på en dag!” sa noen til meg. Jeg er ganske enig, det er lenge siden jeg differensierte mellom frokost, lunsj og middagsmat. Begynn i det små, kanskje med å kutte ut brød, så melk. Eller omvendt. Hva med å begynne med å lage næringsrik mat fra bunnen av? Til dårlige perioder? Det er da kroppen har aller mest behov for det.

Selv liker jeg cold turkey prinsippet, og bruker det ofte. Men det krever litt planlegging. Spesielt i forhold til innkjøp når både mel, sukker, melk, pasta og div. ferdigprodukter forsvinner ut av handlevogna. For meg, som ikke følte at et vanlig steinalderkosthold var nok, har både egg/nøtter/en del grønnsaker og krydder blitt kastet på dør. Dette skal jeg reintrodusere senere, og da vet jeg hva jeg reagerer på. Om noe, men jeg vet i alle fall at når jeg spiser som dette så er jeg frisk. Og det betyr så utrolig mye, at det ikke er en overhengende fare for at en skal snuble ned i en mørk, mørk dal, og så bosette seg der i depresjonens land uten å ha krefter til å klatre opp. Dette er selvhjelp. Dette er å la kroppen bygge seg et forsvar, en tanke og/eller en følelse er nevroner som fyrer av, jeg vil at hjernen skal være i balanse så denne hjerneaktiviteten ikke blir en negativ opplevelse. Kognitiv terapi, å finne nye tankemønstre, er vel å bra. Men det er nødt til å bygge på en hjerne hvor disse tankemønstrene faktisk kan bli sittende, det blir de ikke om nevronene stadig motarbeider seg selv og overstimulerer de sentrene i hjernen som er negative.

Se for deg at hjernen er grunnmuren, og tankene er rommene du bygger i huset. Om ikke grunnmuren er stabil, kan du ta stole på at huset, og rommene, er trygge å oppholde seg i?

Om du vil prøve cold turkey er jo whole30 en trygg vei å gå, forumet er aktivt om det er noe man lurer på, sidene inneholder alt av nødvendig informasjon. Sidene Chowstalker, Dessertstalker og The Foodee Project inneholder alle masse oppskrifter, de fleste både melfri og fri for meieriprodukter. Andre allergier er det bare å søke om. Start med det grunnleggende: Hiv ut alt som er laget av hvete/spelt/rug/youname it, kast ut melka og osten; behold smøret om du vil, slutt å bruke omega6 rike planteoljer. Bare dette kan være nok, spis mye kjøtt og grønnsaker. Spis egg fra økologiske høner om du kan. Prøv det, om du ikke merker en forandring, ja vel. Kanskje du reagerer på nøtter, kanskje egg. For meg løste det seg ikke før egga forsvant, jeg ønsker å ha dem tilbake i kosten, men jeg må bli friskere først. Dette er fullt mulig! 🙂

Dette er ikke noe du starter med i de verste periodene, kanskje ikke noe du starter med alene heller; kanskje er du under behandling, går på medisiner, i så fall: snakk med behandleren din! Om de mener det er en dårlig ide, sett deg inn i din sykdom og dine næringsbehov! Dette er ikke noe psykisk helsetjeneste kan mye om, ikke den somatiske heller. Vi som pasienter har muligheter til å lære dem bedre hvordan vi vil behandles. En lege som skriver ut psykofarmaka har kanskje ikke brukt det selv, hvordan skal han vite hvor jævlig det er hvis ingen forteller det til ham? Vi kjenner vår kropp best.

Å ha forskning på sin side hjelper også, selvfølgelig.

Antiinflammatorisk kosthold, en oppdatering

Da har jeg fulgt en streng antiiflammatorisk diett i snart to uker. Poenget med dette var å se om det kunne hjelpe på tilbakevendende depresjoner og dårlig konsentrasjon.

Resultatet så langt?
Konsentrasjonen er bedre enn den har vært på flere år, hukommelsen det samme. Før jeg begynte spiste jeg tre-fire egg hver dag, grunnen til at egg utgår på denne dietten er fordi egg inneholder en spesiell proteasehemmer (protease er det enzymet som bryter ned proteiner til aminosyrer) som er spesielt vanskelig å nøytralisere. Denne proteasehemmeren, lysozyme, har en egenskap som gjør den kan passere tarmveggen og gå inn i blodet – ikke nødvendigvis et problem da kroppen selv produserer lysozyme – problemene oppstår om noen proteiner er festet på lysozyme, og disse er ikke fullt så vennlige.

Kanskje har det vært mytt høye inntak av eggehvite som har vært det største problemet, uten at jeg har visst om det? Lysozyme binder seg til methionine (en aminosyre som finnes i egg) og gjør denne vanskeligere å fordøye.

Methionine er viktig fordi det er en del av SAMe, en metyldonor (en post om metylering vil komme). Det er sett sammenhenger mellom metylering og psykiske lidelser, som bipolaritet, depresjon og schizofreni. På grunn av bipolardiagnosen min finner jeg dette veldig spennende.

Det andre jeg har kuttet ut? Nøtter, frø, søtvie grønnsaker? Det har gått fint 🙂 Jeg har lært at flere krydder er basert på frø (disse utgår, som anisfrø, korianderfrø), andre igjen er basert på søtvieplanter. Som chili og paprika (det er disse som er mest aggresive for immunforsvaret, vanlige frø ser ut til å gå greit for de fleste). Jeg savner eggene mine, når måneden er slutt skal jeg først prøve med eggeplommer (de inneholder ikke lysozyme), så nøtter. Da det rolig og kjenne etter om jeg får noen effekter. I mellomtiden satser jeg på at resten av måneden blir like positiv som det har vært hittil.

Hva spiser jeg?
Kjøtt. Kjøtt og grønnsaker. Jeg lager all mat fra bunnen av, og eksperimenterer med de urtene og krydrene jeg har til rådighet. Provence blandet med kanel har jeg funnet som min nye favoritt. Det er slett ikke så vanskelig, og det jeg har fått gjort de siste dagene har overasket meg. Tidligere har jeg ikke kunnet lese mer en to-tre setninger før jeg har glemt hva som stod der – nå kan jeg igjen lese det jeg vil, forstå det og bruke det. Og alt ved hjelp av kostendringer!

Maten og helsen vår

Hva er det som gjør maten så viktig for god psykisk og fysisk helse?

Det er egentlig veldig logisk. Kroppen vår er bygd opp av celler, celler som stadig fornyes og som trenger både energi og næring. Hvor skulle denne næringen komme fra, om ikke fra maten?

Formålet med denne bloggen er i hovedsak opplysning om ernæring og psykisk helse, den fysiske biten har jeg ikke tenkt å gå særlig inn på. Derfor, la oss se på noen kjente spillere i den psykiske ustabiliteten, kalt psykdom;

  • Serotonin
  • Melatonin
  • Noradrenalin
  • Dopamin
  • GABA
  • Glutamat

Disse stoffene, nevrotransmitterne, finnes alle som en i hjernen, hvor de hjelper oss å føle og tenke klart. Når det blir ubalanse oppstår psykisk sykdom.

Serotonin, noradrenalin og dopamin er alle monoamide, det vil si de trenger kun en aminosyre for å dannes. Disse aminosyrene må tilføres kroppen igjennom kostholdet. Med for lavt inntak av dem, kan ikke nevrotransmitterne produseres i rett mengde for optimal funksjon (og dermed, vår helse). De viktige aminosyrene er;

  • Tryptophan (Serotonin)
  • Tyrosine (Noradrenalin, Dopamin)
  • Phenylalanine* (Noradrenalin, Dopamin)
  • Glutamine (GABA)

Dette er egentlig ikke noe du trenger å vite på detaljnivå for å bli friskere. Fort det er heldigvis lett å få i seg aminosyrer, de kommer jo fra proteiner. Den beste proteinkilden er kjøtt. Rent kjøtt, fra storfe, svin, får, fugl, you name it. Disse proteinene er lett fordøyelige, noe som betyr at alle de gode næringsstoffene de inneholder er lett tilgjengelige for kroppen å bruke. Dette er viktig.

Men det er ikke bare aminosyrene som må være på plass, for at prosessen som gjør dem om til nevrotransmittere skal skje, trenger vi noen vitaminer og mineraler. Det er her kostholdet kan svikte flere. La oss se på noen mineraler, hva de gjør i kroppen og hva som kan hindre kroppens evne til å ta dem til seg.

Først og fremst, sink;
Sink er katalysator (utløser) av over 200 kjemiske prosesser i kroppen. For oss psyke syns jeg det er viktig å påpeke at 90% av personer diagnostisert med depresjon, adferdsvansker, ADHDm autisme og schizofreni har lave plasmaverdier av sink. Noe av det sink gjør for mental helse;

  • Sink er bestanddel i blod/hjernebarrieren som hindrer farlige stoffer å trenge inn i hjernen
  • Sink er del i prosessen som omgjør aminosyren tryptophan til serotonin, og også medvirkende i dannelsen av dopamin og GABA
  • Sink er en antioksidant
  • Sink nøytraliserer kobber
  • Sink spiller en rolle i aktivering og deaktivering av NMDA reseptorene.

Så er det magnesium;
Som sink, har magnesium mange viktige funksjoner i kroppen, spesielt er magnesiums rolle for å få cellene til å kommunisere riktig med hverandre. Også nevronene i hjernen. Suicidale har blitt målt med lavt magnesiumnivå.

  • Magnesium er viktig for transport av næringsstoffer gjennom cellene
  • Magnesium spiller en rolle i hvilke stimuli som aktiverer NDMA reseptoren (ved å blokkere for kalsium og glutamat, som kan overstimulere NDMA)
  • Mangel på magnesium er koblet til angst, irritabilitet, depresjon, søvnløshet, forvirring, agitasjon
  • Magnesium regulerer ACTH (stresshormon)

Kalsium er et annet viktig mineral, kanskje mest kjent for å bygge bein og tenner. Kalsium er en viktig katalysator for flere prosesser i kroppen, lik sink og magnesium, men igjen la oss fokusere på det mentale;

  • Kalsium er det som får cellene til å fyre av nevrotransmittere ut i synapsen
  • Kalsium er viktig for hvordan nervene utvikler seg
  • Kalsium kan stimulere NDMA reseptoren

Den siste jeg skal nevne er jern;

  • Jern spiller en rolle i utviklingen av hjernen
  • Jern er viktig for å danne flere nevrotransmittere, blandt dem er serotonin, dopamin, noradrenalin og GABA
  • Jern er viktig for kognitiv funksjon og hukommelse (og dermed også hvordan vi lærer)

Alle disse har viktige funksjoner i resten av kroppen, som ikke må glemmes. Mennesket er ikke bare hode og kropp, men et helt individ. Selv om jeg her fokuserer på den mentale biten, er det flere fysiske sykdommer som kommer av en reaksjon på kostholdet. Autoimmune vil for eksempel ha nytte av et kosthold som demper kroppens immunrespons, like mye som en deprimert med økt immunrespons har. Før du tenker du må kjøpe tilskudd av et eller flere mineraler – alt dette kan ikke komme til hjernen uten at tarmen kan da dem opp og sende dem videre. Og da kommer vi tilbake til kostholdet, nærmere bestemt, tilgjengeligheten disse stoffene har i tarmen.

Fytinsyre er en sterk reaktiv syre som binder seg til alle disse mineralene, og holder på dem gjennom fordøyelsen vår, slik at de ikke blir tilgjengelig for opptak. Hvor fytinsyre finnes? For det meste i planteriket. Fytinsyrens oppgave er nemlig å passe på at alle næringsstoffene blir i frøet til det kan spire. Det er ikke bare frø som inneholder fytinsyre, syren finnes i alle slags vekster som skal spire og gro: frø, nøtter, bønner og korn (hvete, havre, spelt, rug o.l.) er alle matemner med høyt innhold av fytinsyre. Fytinsyren sitter i hovedsak i skallet på korn, så selv om fullkorn kanskje inneholder mer næringsstoffer enn hvitt mel, er ikke tilgjengeligheten til disse næringsstoffene god. Tilgjengeligheten er ofte målt som forholdet mellom fytinsyren og næringsstoffet. Jo mer fytinsyre, jo vanskeligere å oppnå tilfredsstilte næringsbehov av mineraler. De forsvinner ut med resten av avfallet. Dette er ikke bra!

Psykisk syke har ikke råd til å sløse med disse livsviktige mineralene. Å legge om kosten for å bedre opptaket, kan være svært nyttig.

*Phenylalanine danner tyrosine.