Innlagt

Døra er låst. Ikke den grå døra med vindu som tilhører rommet med hvite vegger som jeg oppbevares i. Nei, den låste døra er døra ut av bygningen. Jeg har verken adgangskort eller nøkkelkode, jeg slipper ikke ut. et er forresten ikke bare en dør, det er to. Eller var det tre? Når jeg kom hit fulgte jeg ikke så godt med. Det angrer jeg på.

Ut vinduet ser jeg rett i en steinvegg, mellom den og vinduet er det en tynn stripe grønt gress. Om det var plantet der for å gjøre stedet mer estetisk vakkert, mer tiltrekkende, har de failed grovt. Det er en betongblokk. En stor, jævlig, tung steinblokk som fra utsiden ser ut som et ruvende monster. Inne i monsteret er det flere smilende mennesker. Hjelpere. De er så blide at jeg blir kvalm, det finnes ikke noe i verden å være glad for. Verden er et helvete, vi går alle den veien. En dag dør vi, alle som en, og hva spiller da livet noen rolle? Det er bare en forlengelse av det uungåelige. Jeg skjønner ikke hvorfor folk prøver å karre til seg noen flere år.

Rommet er spartansk, det er en seng, en pult med stol, og et skap. Veggene er som sagt hvite, gulvet er gråspraglet. Det er ikke beroligende, bare tomt. Fryktelig tomt. Slik som livet er, når du tar bort alt vi mennesker omgir oss med for å fylle hullet vi har i oss. Hullet mitt kan ikke bli fylt, for jeg har sett gjennom all dritten, jeg ser det ikke spiller noen rolle. Mine øyne er åpne.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s