Ansvar for egen helse

Da jeg begynte i psykiatrien var det med et observasjonsopphold på ungdomsavdelingen, planlagt etter det første møte med BUP. Før det hadde jeg vært i kontakt med psykiatrisk sykepleier, helsesøster på skolen, men jeg mener jeg ikke startet i behandling før jeg kom til BUP.

Jeg ble henvist til BUP av en migrenelege, hverken fastlege eller helsesøster tok det jeg sa på alvor. For jeg var jo frisk når jeg kom til dem. Kanskje migrenelegen var mer kjent med konseptet “varierende dagsform”, han forsto i alle fall at en dag kunne være et smertehelvete og den andre være helt ok. Han hadde lest om migrene og bipolaritet, og lurte på om jeg hadde humørsvigninger eller andre ting. Joda, det stemte jo det. Og slik kom jeg inn i systemet.

For ett år siden hadde jeg ikke vært i stand til å komme meg opp til utkikkspunktet.

Jeg begynte med medisiner på sykehuset, det var en rar opplevelse. For første gang på lang tid roet hjernen seg ned, jeg fikk sove. Det var helt utrolig, at to små piller kunne utgjøre en slik forskjell.

Så ble det den eneste behandlingen. Tankekjøret kom tilbake, dosen ble økt. Og økt. Og økt. Til slutt kom jeg over tålegrensa mi, og verden var bivirkninger. Bivirkninger som satte meg ut av spill, blodtrykket lå på bunn og jeg kunne ikke gjøre noe som helst. Mentalt var jeg ikke frisk heller, hjernen var sløvet ned, selv om tankekjøret var borte kom det nå og da tilbake. Resten av tiden var det tungt å tenke, alt gikk sakte. Etter det ble det nedtrapping, men når bivirkningene først var kommet hadde jeg blitt sensitiv.

Da hadde både hodet og kroppen sluttet å fungere, og ikke ante jeg hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde mistet meg selv. Syklisk som alt var hadde jeg heldigvis dager hvor ting var litt bedre. Da jeg begynte å lese om kosthold var det ift. migrene og blodsukker, så migrene og bipolaritet, og derifra begynte ballen å rulle. Lavkarbo – god blodsukkerkontroll, kornfritt – bedre konsentrasjon. Mens jeg leste om korn kom jeg også til å se på melkeprotein og dets innvirkning, men jeg var ikke klar til å slutte å spise cottage cheese eller hvitost. Nå vet jeg at en av grunnene, rent bortsett fra vanen, var inneholdet av cystein og andre stoffer i osten som jeg hadde lave verdier av.

Jeg var enda syk, jeg kunne ikke konsentrere meg, i perioder var kroppen så sliten jeg ikke kunne gå. På et punkt ble jeg innlagt på sykehus, men siden de ikke fant noe somatisk galt med meg (bare noen rare blodprøvesvar, ikke noe konkret) endte jeg opp hos sykehusets psykiater. Da fikk jeg vite noe jeg allerede visste, på det tidspunktet var jeg ikke deprimert. Jeg var kraftig provosert av at bare fordi jeg hadde en psykisk diagnose ville de ikke ta de fysiske symptomene mine på alvor. Selvfølgelig spiller depresjon inn på motorikken, men det var overhodet ikke problemet mitt. Noe jeg trodde var unødvendig å poengtere da jeg slett ikke oppførte meg deprimert der jeg lå og var syk. Jeg var kanskje en smule oppgitt og lei, men hvem er ikke det nr man bare er syk, syk og sykere?

Jeg satte meg mer inn i hvordan kroppen fungerer, næringsbehov, tarmen og leveren og deres innvirkning på energien (og humøret). Jeg visste jo at det ikke bare var gluten som var ille med korn, det var lektiner og fytinsyre også. Fytiner og lektinsyre er det i nøtter og frø, som jeg spiste mye av. Jeg kuttet ned på dem.

Meieriproduktene måtte gå, og denne gangen gikk det bedre fordi jeg fikk næringsbehovet dekket fra andre steder (kraft kokt på kyllingbein). Men enda var jeg ikke frisk, og jeg var lei av å møte opp på legekontoret og bli fortalt at selv om jeg ikke kunne gå var prøvene mine helt fine. Symptomene mine spilte ingen rolle fordi jeg var et tall unna laveste grenseverdi på et referanseskjema.

Hvem har størst egeninteresse, jeg eller legen, på at jeg blir frisk? Jeg. Hvem er det som vet mest om min situasjon? Jeg. Hvem er det som kan ta ansvar for mitt liv og mine handlinger? Jeg.

Det er skjønt ute om våren.

Legen(e) var visst helt ok med at jeg bare “var syk” og måtte leve med det. Jeg var altså ikke det.

I flere år har jeg slitt med konsentrasjonsproblemer, ustabilitet i humøret og så kroppens svikt. Jeg har prøvd diverse medisiner, sluttet på dem alle, det er ikke den bivirkning som har vært ok. Kostholdet har gjort meg mer stabil, både i humør og energi, og nå i det siste med den autoimune dietten virker det som konsentrasjonen også kommer seg. Mat er medisin, mat er det som bygger oss opp, og et dårlig kosthold bryter oss ned. Jeg har testet ut egg, og funnet ut jeg reagerer litt på dem. Ikke mye, ikke sånne store problemer, men litt. Nok til at jeg ikke burde spise flere av dem daglig.

Jeg hører det er absurd at jeg ikke spiser matvare x og y, når jeg prøver å forklare hvorfor er det ikke noe folk alltid vil høre.

Vel, fra å være så ustabil at jeg ikke har kunnet planlegge to dager frem i tid, til at jeg nå legger planer for november. At jeg kan legge planer så langt frem i tid, uten å hele tiden måtte si “med forbehold om at…” Jeg kan trene nesten når jeg vil (det tar tid for kroppen å hente seg inn igjen, særlig ille blir det når jeg ikke hører etter på at den trenger hvile), uten at jeg trenger å være redd for at det svartner for meg og jeg faller om. Jeg leges, jeg skal ikke bare “dempe symptomene med antipsykotika, antidepressiva eller stemningsstabiliserende.” Jeg vet årsakene bak. Og det er ting jeg kan kontrollere.

For meg har det ikke vært noe spørsmål, jeg kunne ikke godta at “det bare er sånn.” og at jeg måtte leve med det. Det var ikke noe liv. Da ofrer jeg heller melkesjokoladen, brødet og brunosten. Kanskje en dag tåler jeg dem igjen, men akkurat nå er jeg fornøyd ved å kunne gå ut og nyte sola.

Advertisements

2 thoughts on “Ansvar for egen helse

  1. Hei Aslaug, takk for at du deler! 🙂 Dette her har jeg stor tro på, jeg bare venter på når “resten av verden” følger etter og innser, sakte men sikkert. 🙂 Jeg er glad for at du merker forskjell og at det virker positivt for deg! Jeg følger bloggen din, veldig interessant det du skriver, jeg har selv en mor som er veldig syk, vært det i snart 18 år, og ingenting godt har kommet ut av legemiddelindustrien og “systemet” iallefall. Stå på!! 🙂

    • Er mye interessant forskning å lese på temaet, jeg venter også på resten av verden! Kanskje spesielt sykehusene, da jeg syns at folk som allerede er dårlige nok til å bli innlagt (om det er psykisk eller fysisk spiller ingen rolle) fortjener god næring så kroppen ksn hente seg inn igjen 🙂

      Takk for gode ord! Håper moren din finner noe som funker, det er ikke godt å være en av dem legene ikke kan kurere, da finner de fort ut du ikke er så syk alikevel.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s