Å falle og reise seg igjen

Som bipolar blir det en del øvelse i å falle i gjørma (og bli liggende) for så å kjempe seg opp igjen. Det er liksom bare sånn det er, svigninger. Svigninger som jeg ikke kunne forutse, som kunne gjøre dagene et helvete. Det er ganske begrensende å aldri kunne vite hvordan dagsformen er dagen etterpå, eller om noen timer for den del. Når senere kroppen sviktet, mye på grunn av medisinen jeg da gikk på, ble det bare verre. Du kan ikke planlegge to dager frem i tid når du ikke vet om du a) er apatisk b) er tungt deprimert (foretrekker apatien) c) ikke kan gå utenfor huset fordi du holder på å svime av hver gang du reiser deg.

Vel, jeg er ikke der lenger – og det er ikke takket være helsevesenet.

Jeg har hatt et tilbakefall, og igjen må jeg komme meg opp på bena. Den siste uka har vært en del stress og mye bekymringer, som førte til at jeg sov dårligere, det koblet med et mindre strikt kosthold ga meg flere gamle symptomer. Ikke det at kostholdet har vært dårlig, det har vært vanlig steinalder; dvs. egg, og en del frukt jeg oftest ikke spiser. Som er helt greit/akseptert innenfor det grunnleggende steinalderkostholdet som sagt, men jeg med mine problemer/utfordringer kan ikke spise mye av det. Spesielt ikke når jeg allerede er under belastning.

Jeg er overasket over at jeg gjør de samme feilene som tidligere, men reglene til spillet har også forandret seg, så når jeg tenker etter er jeg ikke særlig overasket likevel.

Jeg har en helt annen kropp og hjerne å forholde meg til. Før har jeg ikke en gang hatt valget i å trene, nyte godværet med en rask topptur, være energisk og fremtidsoptimist. Det er rart, det er annerledes, og det virker som det tar litt tid å venne seg til. Jeg tar ting bedre, og overvurderer hvor langt jeg er kommet på grunn av det. Men det er ting jeg ikke kunne gjøre før, med mindre jeg var hypoman, og det er ikke det jeg er nå. Jeg er frisk, sunn og om ikke glad, så ganske nært veldig ofte. Ikke deprimert, ikke tom, “helt ok.” Uten at det er løgn når jeg sier det, det går faktisk bra.

Distriktsnorge

Så selv om jeg gikk på trynet og slet meg ut – jeg holdt ut enda lenger enn sist denne gangen. Jeg blir sterkere, tåler mer belastning.

En annen ting – nå får jeg jo jobbet meg opp på nytt – har jeg lært noe siden sist? Jeg begynner med det antiinflammatoriske kostholdet igjen, og kommer til å følge det fremover. Noe jeg merket sist jeg startet, var at jeg lett glemte av karbohydratene og spiste for lite av dem – nå vet jeg det. Å kutte ut egg, som er en stor vitaminkilde, gjorde at jeg økte inntaket av lever (svin, okse, kalkun, lam om jeg hadde fått tak i).

Å bli bedre
Først våknet jeg, og kjente det var noe galt, jeg var mørk i hodet og tankene. Jeg ville ikke, ikke stå opp, ikke møte verden, bare isolere meg og håpe det går over av seg selv. Jeg finner det også vanskeligere å konsentrere meg, noe som ikke er særlig rart for stress påvirker dopamin og noradrenalin i PFT. Søvnmangelen min har godt på vei gjort meg sånn jeg er nå, men jeg velger å se på det sånn at det er en mulighet til å se hvordan det virker når jeg er på bunn og må komme meg opp. Jeg har ikke følt meg så dårlig fysisk på veldig lenge. Det tok meg litt tid å komme til den tankerekka, men nå har den festet seg.

Det går over – jeg har bare tenkt å hjelpe det på veien. Aller helst skulle jeg fått isolert meg litt også – for når jeg først blir så utslitt som jeg er nå er jeg veldig lett irritabel. Men det er litt verre å gjennomføre akkurat nå. Det går fortere om jeg får litt ro, men jeg trenger ikke “litt”, jeg trenger mye ro.

Det jeg derimot skal gjøre

  • Jobbe med søvn, jeg har tidligere fulgt disse rådene med god effekt
  • Kutte ned på fysisk aktivitet (for mye er ikke bra, og jeg har vært i for mye kategorien i det siste – så mye energi!)
  • Og selvfølgelig, kostholdet

Jo verre kroppen er, jo mer  er det å ta hensyn til. Derfor går jeg tilbake til antiinflammatorisk forskjellen fra vanlig steinalderkost er;

  • Ingen egg
  • Ingen søtvieplanter (potet, paprika, chili, aubergin osv.)
  • Ingen nøtter
  • Ingen krydder laget av søtvieplanter (paprikapulver, chilipulver)

Jeg forventer at jeg er friskere i løpet av kort tid, jeg er bedre i dag enn i går. Det er det som har vært litt av problemet i gjennom hele min tid i helsevesenet, hvor cyklisk sykdommene mine har vært. At det er uholdbart å leve slik, har vært vanskelig for leger å forstå. Det er ikke enkelt å utnytte gode dager når man aldri vet når de kommer og hvor lenge de vil vare.

Nå er jeg ganske stabil, men det krever at jeg jobber for det. Å ta en pille har aldri fungert, for hjernen (og kroppen) er ikke så enkel. Siden jeg er slapp enda er maten ganske enkel (for det er ikke vanskelig å spise slik), dette ble alt kastet i en ovn og forlatt i en halvtime;

Svin, søtpotet og brokkoli. Med mye kanel.

Flere nedturer gir flere muligheter til å trene seg opp. Selv om det er mer enn kjipt mens det står på.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s