Tomhet

Jeg lever i en skyggedal for tiden, de to siste ukene har vært en smule belastende. Jeg er red for at noen jeg er svært glad i skal dø, og det går inn på meg. Som mestringsstrategi har hjernen falt tilbake på dissosiering, og jeg gli litt inn og ut av virkeligheten alt ettersom. Det er ikke så fryktelig ille, jeg vet hvem jeg er stort sett hele tiden, og jeg kjenner igjen familie og venner. Alt ok.

Men når jeg ser på hendene mine og lurer på hvem det er sine, og hvorfor de gjør som jeg vil, når de ikke er mine, blir jeg bekymret for helsa mi. Dissosiering er en elendig og lite konstruktiv mestringsstrategi for meg her og nå – selv om det sikkert en gang var fordelsaktig (ellers hadde jeg vel ikke lært det). Det hele bunner ned i stress/belastning. Jeg har ingen ønsker om å gå i en begravelse i nærmeste fremtid, tanken stresser meg > hjernen kobler ut. Med opp-og-nedturer i formen til vedkommende har det blitt en del “åh, dette går bra” til “ikke lenge igjen”. Å forholde seg til en tilstand er på en måte litt lettere å godta, så en slipper å gå i gjennom karusellen en gang til. Jeg tenker nok ikke helt klart siden det er kanskje den viktigste personen i livet mitt.

Så for å holde dissosen mest på avstand, siden den først er her, har jeg jo lært meg noen teknikker:

  • Musikk! Musikk gir meg noe annet å fokusere på enn at verden og menneskene rundt meg er flate todimensjonale kulisser i noe jeg ikke forstår eller er deltager i.
  • Trening – bruker jeg musklene kjenner jeg de er der. Her kan det blir for mye, overdriver jeg blir jeg veldig forvirret og “borte”.
  • Få i meg nok antioksidanter – alt dette stresset går ut over dopaminet i hjernen som finnes i den prefrontale cortex som har noe med virkelighetsoppfattelsen å gjøre.
  • Omega3, magnesium og sink.
  • Fokusere på meg, for å finne meg igjen. Favorittklær, favorittmat, hobbyer o.l.
  • Ikke oppsøke situasjoner jeg vet jeg blir verre av – for eksempel er det ekkelt å gå på store butikker når jeg mister meg selv i en menneskemengde og blir et tomt skall. Musikk på øret hjelper om jeg må, men helst ikke.

Verden er innimellom laget av papp, og jeg tror jeg kan falle gjennom. Da havner jeg i et grått tomrom, og det forteller jeg ikke er deprimert, for da hadde tomrommet vært svart. En pappverden med pappfigurer, flatt og ikke-virkelig.

Plagsomt.

 

 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s