Barnets stress, den voksnes sykdom?

Stress fører til nedsatt fordøyelse fører til økt zonulin produksjon fører til lekk tarm fører til oksidativt stress påvirker metylering påvirker oksidativt stress fører til (psykisk) sykdom

Så skjer dette hos et barn, hvor hjernen ikke er ferdig utviklet. Barn som vokser opp i et miljø hvor de opplever mye stress får forandringer i hjernen. Ta sosialt stress; mobbing/dårlig hjemmemiljø/dårlig skolemiljø/mistrivsel i barnehage o.l., dette kan skape varige forandringer i barns hjerner hvis det foregår over tid. En annen viktig ting er følelsen av å bli oversett/ignorert.

Hjalmar 23. Nov 2013

Overnevnte, om det skjer i tilstrekkelig grad, er faktisk skadelig for barnets utvikling av selvfølelse (“jeg er ikke viktig nok til at mamma/pappa ser bort fra pcn. Jeg er ikke viktig i det hele tatt”) Å bli ignorert er ganske ille for et barn (og voksne forsåvidt).

Noe jeg begynte å tenke på da jeg så den, i alle fall for meg, provoserende reklamen med mannen som skal på fotballkamp og velger å bli hjemme pga. babyen på stuegulvet. Reklamen er for “TV i alle rom”. Så i stedet for å være interaktiv med ungen, skal han ha delvis oppmerksomhet mot barnet og halveis følge med på fotballkamp på skjermen? Unger merker når de ikke blir prioritert. Og igjen, engangstilfeller er greie de, men når det blir en gjenganger sliter det på psyken.

Forenklet adferdspsykologi: Du gjør det som får deg til å føle deg bra, skygger unna negative opplevelser. Om du for eksempel ber om hjelp, men blir oversett (eller ledd av, hånet, kjeftet på o.l.) er sjansen mindre for at du senere vil be om hjelp. Du har lært det ikke nytter. Det samme kan skje om du faktisk får hjelp, men det ikke fungerer likevel.

Jeg bruker det å be om hjelp som eksempel fordi å be om hjelp med et psykisk problem for mange kan være vanskelig. Hvis du har fortalt noen at du sliter, men stadig får høre at du bare må “ta deg sammen”, vil du tvile på hvordan du selv opplever situasjonen. For om det er så enkelt, og alt du trenger å gjøre er å “ta deg sammen” hvorfor klarer du det ikke?

Tilbake til stress og barn. Foreldres stress påvirker barn. Mors stress påvirker fosteret under graviditet (stresshormonet kortisol produseres, og det setter i gang en mengde funksjoner, som også påvirker fosteret), og vi vet jo at kosthold påvirker stress i kroppen (mødre med antistoffer mot gluten/melk hadde 33% større sjanse for å få barn med psykoselidelser senere i livet). Og siden store deler av dagen blir brukt på skolebenken, er det ikke rart at også lærere påvirker barn.

Hvordan vi oppfatter oss selv er gjerne en speiling av hvordan andre har oppfattet oss/oppfatter oss, vi blir mao påvirket av miljøet. Om du får betegnelsen urokråke i tidlig alder, og lærer at den eneste måten du får oppmerksomhet på er ved å utagere, vil du selvfølgelig fortsette med det. Du vet ikke bedre. Andre trekker inn i seg selv og bruker dagdrømming som et skjold mot verden utenfor.

Stress i barndommen kan skape problemer langt inn i voksenlivet. For eksempel det oksidative stresset som oppstår ved en matintoleranse (som kanskje tilogmed starter hos mor) som følger individet fra fosterstadiet til psykosen blir et faktum i tenårene.

Eller de barna som er redde og engstelige (kanskje på grunn av dårlig skolemiljø, hvor de hver dag gruer seg til å gå? Eller en dårlig hjemmesituasjon? Det er flere årsaker) som går med konstant forhøyet kortisolnivå (dette er et stresshormon, som også er vist forhøyet hos barn i barnehage), de vil etterhvert få forandringer på hjernen slik at kroppen raskere reagerer på stress i en senere situasjon. Som når de er voksne. Fordi forhøyet kortisolnivå aktiverer det det sympatiske nervesystemet (fight, flight or freeze), og det vil føre til at amygdala, den delen av hjernen som tolker farer, blir overstimulert og mer reaktiv senere i livet (google “Stress and the developing brain” det ligger en gratis pdf fra Harvard University som er fin å lese om noen er interesserte).

Her er en studie på angst/depresjon og amygdala. De friske, ikke depressive, forsøkspersonene reagerte på fryktstimuli med økt aktivitet i amygdala, før den roet seg ned når faren var over. De psykisk syke derimot brukte mer tid på å roe ned.

Det jeg prøver å få frem er at stress i barndommen kan gjøre individet mer utsatt for stress senere i livet. Fordi hjernen er koblet slik at den er veldig reaktiv på nettopp stress. Og hvordan barn lærer å håndtere stress vil også følge dem inn i voksenlivet. Tillærte adferdsmønstre fester seg, og går gjerne i arv. I tillegg er det jo det jeg har terpet på lenge, at stress påvirker fordøyelsen og det medfører jo enda mer problemer.

Stress fører til nedsatt fordøyelse fører til økt zonulin produksjon fører til lekk tarm fører til oksidativt stress påvirker metylering påvirker oksidativt stress fører til (psykisk) sykdom

Nevrolog hevder korn er farlig for hjernen

I VG i dag

Selvfølgelig kommer alle andre og sier det ikke er godt dokumentert, men det er jaggu ikke påstanden at fullkorn er supersunt heller. Det er bare noe som er blitt godtatt og forkynnet så lenge at det er blitt fakta.

“It [food] interacts with and instructs our genome with every mouthful, changing genetic expression”.

Fra den engelsk-språklige artikkelen VG artikkelen er basert på. Når han sier mat forandrer genene våre snakker han om metylering, prosessen som kan skru gener av og på.

Vi vet at metabolsk syndrom; en sekkebetegnelse som ibefatter høyt blodtrykk, høyt blodsukker (og insulinresistens), høyt kolesterol og fedme ikke er uvanlig hos psykisk syke. Dette er tilstander et lavkarbokosthold har vist seg å være effektivt mot. Nå er det ikke disse funksjonene jeg har satt meg mest inn i, men andre har det. For eksempel her og her kan du lese om hvordan lavkarbo påvirker disse markørene for metabolsk syndrom.

Nå er det ikke nødvendigvis mengden karbohydrater det går på, men typen karbohydrat. Korn er en av dem som virkelig burde unngås – fordi gluten, fytinsyre og lektiner ødelegger helsen vår. De fører til økt oksidativt stress, som er forbundet med en mengde helseproblemer.

Bra temaet blir litt belyst 🙂

En tragisk historie

Nå kjente jeg til historien om Silje fra før, men den gjorde igjen et stort inntrykk da den kom på NRK. For dere som ikke har hørt om Silje, tok hun livet av seg i fjor på denne tiden, mens hun var på permisjon fra psykiatrisk sykehus.

NRK artikkelen kan leses her. Silje var 20 år.

Jeg får vondt av artikkelen, virkelig vondt. På flere måter viser den hva som er i veien med helsevesenet. Hva er denne utrolige tilliten til piller? Kanskje når de første medisinene ikke virket, kunne man tatt et steg tilbake og tenkt litt? I stedet er medisineringen økt. Økt. Silje tok over 10 000 piller på TO ÅR.

Gjorde pillene henne verre? Det kan tyde på det.

Troen at sykdommen er kronisk, at ingenting kan hjelpe unntatt psykofarmaka er drepende. Troen som får leger til å skrive ut antidepressiva, uten oppfølging til den det gjelder, tar liv. Å få den beskjeden, at du resten av livet skal bruke sterke medisiner, med bivirkninger, kan ta motet fra en hver.

Jeg har for mange følelser og tanker knyttet til temaet til at dette blir noe fornuftig, jeg er opprørt, lei meg, sint. Og jeg er redd, redd for å havne i det jævla medisinkjøret. Redd for å bli syk igjen, dratt inn i en verden hvor alt jeg sier og gjør blir tillagt en diagnose som selv legene som diagnostiserer sier de ikke er sikker om. Hvordan kan man stole på et system som er så ødelagt?

“Ta disse, jeg ser deg igjen om seks måneder.”

Hvis jeg lever så lenge, tenker du når du går ut døra med resepten.

For medisiner er ikke noe mirakelmiddel på disse sykdommene. Kroppen er i ubalanse og trenger hjelp til å stabilisere seg, ikke å få ekstra arbeid med å bryte ned fremmede stoffer som ytterligere ødelegger kroppens egne signaler (og forståelsen av disse). Legg til at medisinene ikke har noen særlig god virkning (en av tre har effekt? Og det kan ta seks måneder å merke noe?), men de blir like fullt skrevet ut. Det er en lettvint “løsning” for behandlere som ikke har tid, og gir ingen reell bedring hos brukerne.

Noen ganger lurer jeg på om psykiatrien vil ha oss friske i det hele tatt. Vi betaler jo tross alt lønningene deres.

Ja, jeg er kynisk. Jeg har blitt brukt som forsøksdyr, jeg har hatt behandling hvor alt dreide seg om medisiner og atter medisiner. Medisiner som ikke hadde noen dokumentert effekt og som ble gitt ut “fordi vi tror det kan hjelpe”. Bipolaritet har en selvmordsrate på 20%, å behandle på tro funker ikke.

Det samme gjelder alle psykiske sykdommer. Når hjernen svikter er det vanskelig å selv kunne ta de riktige valgene, da trenger vi å bli møtt og å få hjelp. Ikke bli dopet ned i flere år. Kunnskap er viktig. La oss få kontrollen over våre egne liv, la oss vite at vi kan påvirke sykdommen! Ja, det er et slit innimellom, å ha alt ansvaret selv. Det trenger det ikke å være, det er her helsetjenesten kunne hjulpet.

Medisiner kan, i enkelte situasjoner, være nødvendig. Men ikke som en langsiktig løsning!