En tragisk historie

Nå kjente jeg til historien om Silje fra før, men den gjorde igjen et stort inntrykk da den kom på NRK. For dere som ikke har hørt om Silje, tok hun livet av seg i fjor på denne tiden, mens hun var på permisjon fra psykiatrisk sykehus.

NRK artikkelen kan leses her. Silje var 20 år.

Jeg får vondt av artikkelen, virkelig vondt. På flere måter viser den hva som er i veien med helsevesenet. Hva er denne utrolige tilliten til piller? Kanskje når de første medisinene ikke virket, kunne man tatt et steg tilbake og tenkt litt? I stedet er medisineringen økt. Økt. Silje tok over 10 000 piller på TO ÅR.

Gjorde pillene henne verre? Det kan tyde på det.

Troen at sykdommen er kronisk, at ingenting kan hjelpe unntatt psykofarmaka er drepende. Troen som får leger til å skrive ut antidepressiva, uten oppfølging til den det gjelder, tar liv. Å få den beskjeden, at du resten av livet skal bruke sterke medisiner, med bivirkninger, kan ta motet fra en hver.

Jeg har for mange følelser og tanker knyttet til temaet til at dette blir noe fornuftig, jeg er opprørt, lei meg, sint. Og jeg er redd, redd for å havne i det jævla medisinkjøret. Redd for å bli syk igjen, dratt inn i en verden hvor alt jeg sier og gjør blir tillagt en diagnose som selv legene som diagnostiserer sier de ikke er sikker om. Hvordan kan man stole på et system som er så ødelagt?

“Ta disse, jeg ser deg igjen om seks måneder.”

Hvis jeg lever så lenge, tenker du når du går ut døra med resepten.

For medisiner er ikke noe mirakelmiddel på disse sykdommene. Kroppen er i ubalanse og trenger hjelp til å stabilisere seg, ikke å få ekstra arbeid med å bryte ned fremmede stoffer som ytterligere ødelegger kroppens egne signaler (og forståelsen av disse). Legg til at medisinene ikke har noen særlig god virkning (en av tre har effekt? Og det kan ta seks måneder å merke noe?), men de blir like fullt skrevet ut. Det er en lettvint “løsning” for behandlere som ikke har tid, og gir ingen reell bedring hos brukerne.

Noen ganger lurer jeg på om psykiatrien vil ha oss friske i det hele tatt. Vi betaler jo tross alt lønningene deres.

Ja, jeg er kynisk. Jeg har blitt brukt som forsøksdyr, jeg har hatt behandling hvor alt dreide seg om medisiner og atter medisiner. Medisiner som ikke hadde noen dokumentert effekt og som ble gitt ut “fordi vi tror det kan hjelpe”. Bipolaritet har en selvmordsrate på 20%, å behandle på tro funker ikke.

Det samme gjelder alle psykiske sykdommer. Når hjernen svikter er det vanskelig å selv kunne ta de riktige valgene, da trenger vi å bli møtt og å få hjelp. Ikke bli dopet ned i flere år. Kunnskap er viktig. La oss få kontrollen over våre egne liv, la oss vite at vi kan påvirke sykdommen! Ja, det er et slit innimellom, å ha alt ansvaret selv. Det trenger det ikke å være, det er her helsetjenesten kunne hjulpet.

Medisiner kan, i enkelte situasjoner, være nødvendig. Men ikke som en langsiktig løsning!

Advertisements

4 thoughts on “En tragisk historie

  1. Veldig bra innlegg, jeg føler mye det samme selv. Jeg føler det er blitt en enkel løsning som om de kaster medisiner etter seg og pøser på, ser ikke personen eller problemet. Jeg blir så sinna selv og kvalm. Håper det endres noe snart før alt for mange uskyldige dør ❤

    Vondt å høre hva du har vært gjennom blir sint på dine vegne også, ingen skal måtte bli behandlet slik…<3

    Klemmer ❤

    • Takk Lillian 🙂

      Det er så fortvilende, både å være midt i det (har vært) og å være på sidelinja.

      Du har rett, det virker ikke som de ser personene som har problemet, i tillegg syns jeg de er for flinke til å skryte av medisinens virkning… Samtidig dysser de ned bivirkningene; “Det skjer ikke så ofte, nei det er ikke vanlig, det er svært sjeldent noen får… jeg har aldri opplevd at…”

      Den siste der er viktig å merke seg. Jeg fikk en av de bivirkningene som 1/1000 får, psykiater hadde aldri opplevd lignende og konkluderte med at jeg heller hadde fått et nytt symptom (forvrenget virkelighetsfølelse). At det startet omtrent samtidig når jeg begynte med ny medisin, var irrelevant og hun ville ikke høre på det.

      Jeg tror det er en del underrapportering der den som skriver ut medisinen ikke ser bivirkningen (og det trenger ikke pasienten å gjøre heller, forsåvidt. Særlig ikke om behandler sier at det /ikke/ er en bivirkning), og derfor ikke sender videre opp at dette er et problem. Da blir det ikke oppdaget.

      Nå er det heldigvis en mulighet for oss å sende inn bivirkninger selv, men det var det ikke før (så vidt jeg vet, i alle fall var det ikke like enkelt som et skjema på nett).

      Ingen burde bli behandlet slik psykiatrien behandler noen av oss, ekstra ille er det når klager enkelt kan slås vekk fordi pasienten “ikke vet sitt eget beste”.

      Håper på en endring, og vil hjelpe det jeg kan. Babysteg mens jeg selv blir friskere, får se hvor det ender 🙂

  2. Et utrolig bra innlegg, med MANGE gode poeng!
    Utrolig bra skrevet!

    Dette budskapet burde spres, kan jeg få legge det ut på Twitter? Via profilen min? Linken går selvsagt til din side.

    Klemmer ❤

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s