Tvangstanker/handlinger og angst

Jeg føler meg litt på dypt vann med dette her, fordi tankemønstre og adferd er noe annet enn det jeg vanligvis skriver om. Men, alikevel er det kjemi inne i bildet her og. Jeg syns dette er veldig interessant og viktig kunnskap.

Adferd 101
Jeg tror ikke noen gjør noe “uten grunn”. For å bruke meg som eksempel: Da jeg dissosierte kunne jeg sitte ved en vegg å dunke hodet sakte i veggen. Det så sikkert rart ut for andre, men for meg hadde det en klar hensikt: Å gi meg en følelse. Alt vi gjør, gjør vi med en hensikt.

Det er her det begynner å bli litt vanskelig: For folk flest, er det å dunke i hodet i veggen utenkelig. Muligens tenker de det gjør vondt også. Adferd opprettholdes av “sluttresultatet” – altså det vi vil oppnå. Når jeg dunket hodet i veggen, følte jeg meg bedre. Som var det jeg ville. Sjansen for at jeg vil dunke hodet i veggen ved en senere anledning, om jeg opplever de samme problemene, er stor.

Adferden blir da noe slikt som dette:
Dunke hodet i veggen > Føle seg bedre

Så er det viktig å huske dem som føler de fortjener smerten de påfører seg selv. På en måte kan man si de har et annet “mål” med det de gjør (føle smerte kontra føle seg bedre), men det blir feil å tenke slik. Vi gjør gjerne rare ting for å berolige oss selv; når jeg dunket hodet i veggen fikk jeg igjen kontakt med kroppen min. Jeg ble trygg på at den var der. For noen er smerten denne tryggheten. Smerten er gjenkjennbar, man er vandt til å ha vondt. Da har det skjedd en slags “tilvenning” i forkant.

En periode slo jeg knyttnevene mine i trær i skogen, fordi det gjorde vondt, og smerten skar gjennom den sorte tåka i hodet. Selv om det gjorde vondt, fortsatte jeg. Smerten på knokene var ikke like ille som tankene, og derfor valgte jeg å gjøre det slik. Det er selvfølgelig flere måter å oppnå det samme på. Ikke alle er konstruktive og hjelper til med å bli “frisk”, og det kan bli en vond sirkel der man blir avhengig av å gjøre en bestemt handling for å kunne fungere. Noen kommer seg gjennom dagen ved tanken på den store sjokoladeplata de skal kjøpe på veien hjem, andre igjen kontrollerer matinntaket til det ekstreme. Noen trener for mye, andre igjen søker tilflukt i bøker, TV, data. Egentlig samme hva, vi har alle noe vi er avhengige av 🙂

Slå knyttneven i et tre > Få vondt > Tankene klarner

Sluttresultatet her er altså noe jeg ønsker, og verdsetter mer en å være fysisk fri for smerte. Slik forsterkes altså den “gale” adferden. I boka I morgen var jeg atter en løve (av Arnhild Lauving, tidligere schizofren og nå psykiater) forklarer forfatteren hvordan hun spiste biter av en madrass for å ikke føle seg tom. En veldig fin og lettlest bok som flere burde lese.

Andre igjen er redde, og har lært seg ritualer som demper frykten. Det er ikke noe rart ved dette.

Det vanskelige er å finne ordentlige måter å få gitt uttrykk for frykten/uroligheten/smerten/formangefølelser, og hjelp til å komme videre. Ikke bli stappet full av medisiner. Å bryte fastsatte adferdsmønstre kan være svært vanskelig, særlig om man ikke vet hva som “trigget” dem. Det krever å være konsekvent, at man er oppmerksom på hva man gjør. Det handler om å finne alternativer.

Eksempelvis: I stedet for å utføre tvangshandlingen, tenk gjennom et mantra du har for deg selv. Et sitat fra en favorittsang, et dikt, ord som motiverer deg. Eller spørr deg selv “Hva skjer nå/Hvorfor gjør jeg dette” o.l..  Ring noen du stoler på. Dette er vanskelig, særlig om det er noe som skjer ofte og er et virkelig hinder i hverdagen (det var det jo ikke for meg, siden det for det meste oppstod problemer ift. dissosiasjonen). Alikevel er fremgangsmåten det samme. Viktigst av alt – Ikke gjør den nye handlingen om til enda en tvangshandling du må gjøre. Målet er bare å bryte adferdskjeden.

Å føle seg trygg
Som jeg så vidt nevnte ovenfor, er det viktig å føle seg trygg. Det er det disse tvangshandlingene prøver å oppnå, trygghet. Tvangshandlingene er et symptom på angst i en situasjon. En måte vi mennesker føler oss bedre på, er ved å ha kontroll på det som skjer, om vi de facto ikke har det, er hjernen hjelpsom nok til å skape en illusjon (“slår jeg av og på lyset 32 ganger dør ikke vennene mine”). For å kunne komme til bunns i problemet, er man nødt til å gjøre nevnte situasjon trygg.

Det kalles eksponeringsterapi, og kan, hvis det blir gjort feil, gjøre en situasjon verre. Når eksponeringsterapi virker, skjer det en “habituering”. sitat Store Norske Leksikon:

Habituering, prosess der reaksjonen til en stimulus (sansepåvirkning) avtar ved gjentatte stimuluspresentasjoner. F.eks. vil en overraskende høy lyd føre til en sterk kveppereaksjon første gang den inntreffer. Gjentatte forekomster av lyden medfører gjerne en stadig svakere reaksjon. Denne reduksjonen i reaksjonens styrke skyldes i habituering ikke sensorisk tilvenning eller tretthet, men læring. Habituering er en ikke-assosiativ form for læring fordi den ikke involverer assosiasjonsdannelse. Den regnes som en av de mest fundamentale formene for tilpasning til omgivelsene. Habituering sees i nesten alle responssystemer og hos nærmest alle arter, og har en åpenbar funksjon ved at organismen lærer å «se bort fra» lite viktige stimuli som stadig inntreffer i en situasjon.

Man lærer altså at situasjonen er trygg og at det ikke er noen som helst grunn for at kroppen skal være i panikkmodus. Det motsatte er å bli mer sentisivert:

Sensitivisere, gjøre (mer) følsom.

Det er en del studier som tyder på at vi som har gått med en forhøyet stressrespons over flere år vil reagerere raskere på stress enn de som stort sett har følt seg trygge. Vi er altså blitt mer følsomme for faresignaler i miljøet – som fører til at vi overreagerer, og har et påslått sympatisk nervesystem. Hvilke følger det har har jeg skrevet mye om i bloggen.

Kanskje du nå tenker at mat ikke har noe med dette å gjøre, da har du halvveis rett. Mat vil ikke forandre adferdsmønstre, men et korrekt næringsinntak vil øke tålegrensen for stimuli og dermed gjøre det enklere å jobbe med det. Neste post blir om de kjemiske reaksjonene som ligger bak, og da blir det kanskje tydeligere hvor mye næring spiller inn.

Advertisements

2 thoughts on “Tvangstanker/handlinger og angst

  1. Å bruke et mantra er fy-fy 😉 ifølge østmarka, jeg hadde nemlig et mantra jeg pleide å bruke, men det var ikke lov. Det man får beskjed om å gjøre i stedet for å utføre en tvangshandling eller et mantra er å bare stå i angsten, og rett og slett vente den ut =)

    Klemmer =)

    • Ja, altså man kan jo bli avhengig av mantraet i stedet 😉 Og det er jo ikke meningen.

      Det er mest for å bryte tankemønsteret, bygge nye koblinger i hjernen. Mantraet /kan/ jo være ‘Hva er det som skjer nå, er det virkelig slik jeg tror?’ og så kan man jobbe derfra. Eller ‘Nå skjer det igjen, hva var trigger denne gangen?’. Jeg ønsker å oppnå såpass ro at jeg ikke eskalerer – da syns jeg favorittsanger er greit.
      Forskjellige veier for forskjellige folk – jeg lærte f.eks ingenting av å vente noe ut, men gjør jeg noe motsatt (som jeg ikke kan gjøre samtidig som det jeg vil. Som å gå en tur i stedet for å sortere papirer) da ble det svakere. 🙂

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s