Hiatus

Jeg er syk. Først tenkte jeg jeg “bare” var sliten, mye å gjøre osv. Helt vanlig å bli sliten da. Så begynte jeg å bli ekstra irritabel, hukommelsen begynte å svikte og konsentrasjonen er nærmest ikke-eksisterende. Humøret er halveis i depresjonen og kroppen er totalt utslitt. Overfølsom for både lyd og andre sensory inputs, og bare glad for at dissosiasjonen ikke er tilstede.

Alt som skjer når jeg får i meg gluten. Bloggen er derfor i pausemodus til jeg får hjernen min tilbake, den virker til å ha tatt ferie.

Frisk og syk

Det er ikke lett å være syk, det er mye å ta hensyn til. Aller mest seg selv, men det kan være lett å glemme. Da jeg var virkelig bipolar hadde jeg aldri noen “normale” perioder, jeg var enten deprimert eller hypoman. Jeg visste ikke hva det var å ha et “normalt” stemningsleie. Da jeg begynte å finne frem til det, et sted hvor verden verken var et bunnløst sort hull eller en fargerik sak fylt med latter, mistet jeg meg selv. Å våkne en dag, og så ikke være deprimert var uvant når hypomanien meldte avbud. Det var ekkelt, det gjorde meg usikker.

Så det å bli “frisk” brakte med seg en del problemer jeg ikke hadde forutsett. Før kunne jeg vite hvordan jeg ville reagere i en gitt situasjon – mest sannsynlig ville jeg ble depressiv og apatisk. Det var enkelt og rett frem. Nå må jeg hele tiden teste hvor mye jeg tåler å utsette meg for, noen ganger trår jeg feil og må betale for det.

I 2011 skrev jeg dette:

Jeg må høre stemmen min. Den er meg. Den er alt jeg har som jeg vet er min, og bare min. Det er bare jeg som kan si noe med min stemme. Jeg prøver å holde fast ved meg selv, men det holder på å glippe. Jeg er så trøtt. Stemmen er ankeret jeg henger fast i. For alt annet er forsvunnet.

Jeg dissosierte, visste ikke hvem jeg var og opplevde verden som ganske utrygg. Jeg ante ikke hva som skjedde med meg. Enkelte dager var alt uvirkelig, og jeg visste ikke om det jeg så var ekte eller ei. Det var ingen hallusinasjoner, bare følelsen av at ingenting eksisterte.

Jeg dissosierer ikke særlig mye mer. Noen ganger kan jeg kjenne det i bakhodet, at det ligger der, og om jeg bare pusher litt til vil det ta over. Da er det bare å slippe alt og ta vare på seg selv. Slappe av og ikke øke stressnivået så mye at dissosieringen blir faktum. For det meste klarer jeg det, men som sagt kan jeg ikke lenger alltid forutse reaksjonene mine. Jeg tåler klart mer enn jeg gjorde før, men jeg blir fremdeles sliten. Nå kan jeg jo gjøre ting som før hadde fått meg til å trekke inn i meg selv og forsvinne helt, tillate meg å forsøke noe nytt uten å være redd for konsekvensene. Jeg vet ikke om det er mulig å bli helt frisk fra dette, i teorien, ja, men i praksis?

Jeg sliter ikke mer med humørsvigninger, jeg dissosierer ikke av den minste ting, konsentrasjonssvikt kan forekomme når jeg er sliten (det er så vidt jeg vet ganske normalt), men jeg har begrensninger likevel.

Så på en måte er jeg frisk, fri fra mange problemer jeg slet med før og som la begrensninger på hverdagen min, men samtidig er jeg ikke i mål. Traumer er ikke bare-bare å få orden på, og noen ganger kan det blir for mye. Da er det bare å lappe seg selv sammen igjen og lære til neste gang. Hvor lang tid det tar å hente seg inn igjen vil jo variere, for meg er det blitt kortet ned ganske drastisk etter jeg la om kosten (som forøvrig også har vært en stor del av behandlingen mot humørsvigninger og konsentrasjonssvikt, samt det hjelper på aspergersen), men kosthold er som nevnt tidligere ikke alt.

Dette er ingen “quick fix” på et problem, det er arbeid. Det nytter ikke å spise glutenfritt seks dager i uka og skeie ut den syvende, som eksempel. Det er en livsstil, og for meg har det vært nødvendig for å i det hele tatt kunne ha en hverdag som ikke er preget av psykiske problemer. Kanskje blir jeg aldri helt bra fra traumene, men jeg trenger ikke alt det andre i tillegg. Og det har jeg bevist jeg kan holde unna, uten medisiner. Det har gitt meg en bedre hverdag, selv om jeg i mellom føler at jeg står på stedet hvil. Da er det greit å ha tekstene fra da jeg var syk å se tilbake på. For det har gått fremover, selv om jeg ikke kan si jeg er 100% frisk fra alt som plager meg 🙂

Look into my eyes – Sanseinntrykk

Temaet øyekontakt er ganske spennende, sånn spesielt fordi jeg liker å lese om adferd og hvorfor vi gjør som vi gjør. Mangel på øyekontakt blir av mange oppfattet som frekt (jeg har aldri skjønt hvorfor), eller som et signal om at vedkommende ikke følger med i samtalen. Øyekontakt (eller mangel på sådan) sier mye om hva vi føler. Kort sagt, øyekontakt er ganske viktig.

Øynene og nervesystemet
Nå skulle jeg egentlig skrive om hvordan deprimerte ser på gulvet/veien foran seg og ikke forholder seg til omverdenen, hvordan autister ikke alltid har øyekontakt fordi de prøver å høre etter – og øyekontakt er et forstyrrende element, hvorfor blikket både kan flakke over alt eller låse seg fast ved angst, og det er sikkert flere eksempler jeg ikke kommer på nå. Men jeg tenkte det kanskje var bedre å skrive mer om årsakene bak adferden ikke adferden i seg selv.

Som jeg har nevnt nå ganske ofte, så ligger det stress i bunn på de fleste psykiske sykdommer. Hva øynene har med det å gjøre? Alt vi ser blir satt i sammenheng av hjernen – noe som selvfølgelig krever enn viss aktivitet. Det kan være direkte slitsomt å følge med på alt som skjer rundt oss, og psykisk syke har rett og slett ikke energien. Så ved å stirre i bakken kan vi unngå litt av den belastningen – og det gir oss litt mer ro i en ellers kaotisk hjernekjemi. Nå er det ikke alltid at løsningen blir å låse øynene fast i bakken – andre ganger er det faktisk nødvendig å se rundt seg konstant. Ved angst, kan det være nødvendig å ha et visst overblikk over en situasjon, for å være sikker på at det ikke er noe farlig som dukker opp. Men her vil ikke blikket feste seg til noe for lenge. Når jeg har opplevd slike perioder hvor jeg må “se alt”, har det nærmest gjort direkte vondt å feste blikket på noe. Jeg kjenner det i hele kroppen, og det er såpass ekkelt at jeg heller lar blikket flakke.

Jeg har brukt å si at hjernen har vært overarbeidet og jeg ikke orker å se på noe, og derfor ser jeg kun på enkle ting. En blank vegg, eller noe jeg ikke trenger å følge med på (som en TV), jeg kan fokusere på en tegning til alt annet er glemt osv.. Sannheten er faktisk ikke så langt unna 🙂

https://i1.wp.com/upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/1/1a/1204_Optic_Nerve_vs_Optic_Tract.jpg

Øynene er koblet til hjernen gjennom synsnerven.

Øyekontakt med et annet menneske er kanskje noe av det mest intense for hjernen å ta inn over seg – det er mye informasjon i et ansikt som nå skal leses av og forstås. Om man er mentalt utslitt, eller sløvet av psykiske problemer, blir det for mye informasjon å ta inn – og vi velger det bort. Så når inflammsjon/betennelse er et faktum, og depresjonen (eller et annet psykisk problem) begynner å vises, tar hjernen afære og begynner å prioritere hvor energien skal gå. For depressive “spares” hjernen å ta inn over seg synsinntrykk ved at personen ikke orker å se. Som bonus: I alle fall jeg har flere ganger opplevd når jeg har vært depressiv at det er ekstra tungt å se ting eller personer som jeg bryr meg om, og kjenne at jeg ikke føler noe som helst. Den ekstra erkjennelsen av hvor tomt alt er slipper jeg ved å bare ikke se.

Å ha sosial angst gir høye stressnivåer (aktivering av fight/flight) i sosiale settinger, i tillegg til den belastningen det da er å se noen i øynene, er det også en viss mulighet for å bli “gjennomskuet”. Øynene er tross alt vinduer til sjelen, og å se noen i øynene kan føles som å gi vekk en bit av seg selv man ikke vil andre skal ha eller vite om. Da ungås også øyekontakt.

Autisme
Autister er kanskje i en særstilling når det kommer til dette med øyekontakt med andre, men som nevnt er det veldig slitsomt å holde øyekontakt. Autister har høye nivåer av inflammasjon/betennelse, gjerne litt for mye tungmetaller i blodet, og generelt et høyt stressnivå. Det er ikke rart de ikke vil se noen i øynene/opplever det meget ubehagelig. Personlig har jeg sjeldent et problem med øyekontakt, jeg trenger å se på personen jeg snakker med så jeg vet jeg får med meg det de sier. Mens andre kanskje trenger å se bort fra samtalepartneren, fordi ved å fjerne påkjenningen “å se på noen”, kan de fokusere energien på å bruke ørene. Smart bruk av ressurser, vil jeg si 😉

Men, det er selvfølgelig bedre å få ned stressnivået (og inflammasjonen), for å få mer energi til å bruke øynene. Til å faktisk se verden. Om det er en ting jeg savner fra depresjonene, så er det følelsen når depresjonen begynner å gå over, og verden kommer til live. Plutselig er det liv rundt meg likevel – og verden er vakker. Det er en veldig god følelse å kunne sette pris på det man ser, uten å bli utslitt eller nedstemt! Å se bort er bare en tilpasning – årsaken er det høye stressnivået/inflammasjonen som ligger til bunn.

Det er et par studier på autisme og en gluten-/kasein-fri diett, og det reporteres om blant annet bedre øyekontakt fra barna som har gått på dietten (så er det studier som viser null effekt overhodet, men slik er det vel alltid). ScienceDaily hadde en artikkel om det ‘Gluten-free, casein-free diet might help some childen with autism, research suggests‘. Det vanskelige med slike studier er å vite om dietten blir holdt, det skal ikke mye gluten til før det er helt fånyttes å forsøke, fordi kroppen da alltid har litt gluten i systemet. Jeg tåler svært lite gluten før jeg får symptomer (de kan variere litt alt ettersom; asperger “meltdowns” fordi noe ikke fungerer slik det skal, depresjon, innimellom hypomani), og det tar alt fra noen dager til et par uker før jeg er helt i orden igjen etterpå. Når folk da heller ikke vet om alle proteiner som kan lure kroppen til å tro de er gluten, fordi de er bygd opp på samme måte (les mer her), er det ikke rart det kan være vanskelig.

Kilder:
OpenStax College. Basic Structure and Function of the Nervous System, OpenStax-CNX Web site. http://cnx.org/content/m46500/1.6/

Tvang – mestring

Det er vanskelig å skrive om tvangshandlinger, fordi de er bare et symptom på noe annet. OCD er klassifisert som en angstlidelse, og det er ikke så rart. Tvangshandlinger (og tanker) er forsvarsmekanismer (eller mestringsstrategier om du vil) som har gått i det ekstreme og ikke lenger har en positiv funksjon. De er tilpasninger til miljøet vi lever i, hvor rart det enn høres ut. Et enkelt eksempel vil jo være en som overdriver hygienen på grunn av frykt for bakterier. Vedkommende har tilpasset seg denne frykten ved å “bli kvitt” bakteriene vha overdrevent renhold. Om vedkommende lærer seg at bakterier ikke nødvendigvis er farlige – vil det ikke være noen grunn til å opprettholde denne mestringsstrategien. Med det mener jeg ikke det er gjort på 1-2-3. Poenget er at det ligger noe bak tvangshandlingene – en årsak.

Så det handler ikke bare om kjemien, det er mye adferd i dette også. Det sympatiske nervesystemet er involvert i høy grad, som selvfølgelig betyr stress. Så selv om det ligger mye forskjellig “rundt” tvangshandlingene, som at det virker som det ligger noe annet bak når en autist hopper på stedet hvil enn når en annen person gjør det, er ikke det nødvendigvis tilfelle. Det handler om å ha en viss kontroll på det man selv føler og opplever. Jeg syns denne bloggen forklarer dynamikken bra:

One way for the subconscious mind to deal with an overloaded nervous system is to create an emergency coping mechanism; the obsessions. The old way of coping with stress and life events have failed the person and without alternative choice, obsessions become a distractions, diverting attention away from the real stresses the person has not found a way to cope with.

While effective, this is a faulty approach, since OCD severly limits choice. The person’s focus gets stuck on a meaningless, yet discomforting illusion part of them already realizes is not true. That is not an illness, but an internal processing ability and it can be changed.

Så hvis man opplever mye stress, kan en mestringsstrategi bli til et lite mareritt som ikke gir seg. For dem som har tvangstanker uten at det er noen klar årsak (hos den overdrevent renslige kan det være frykt for bakterier), eller ikke kan si at det begynte uskyldig etter en stressende opplevelse (som et dødsfall i familien), hva er greia? Det er her vi kan se på kjemien – nemlig hvordan kosthold og generell livsstil påvirker hjernen og gjør oss mer utsatte for bekymringer og stress. Vi vet det er en overreaksjon i det sympatiske nervesystemet som er årsaken til tvangen, men kan ikke sette fingeren på hva som er årsaken til denne reaksjonen.

For å gjøre vondt verre,vil det å gå med kronisk stress også påvirke hvordan vi tenker. Vi blir mentalt svekket av det. Da er det lettere å overbevise seg selv om at det er helt logisk å dunke hodet i veggen for å vite at du lever, eller spise madrasser fordi du er tom innvendig.

Serotonin og dopamin
Tvangshandlinger er altså et symptom på angst og/eller usikkerhet.

Dette går igjen, for eksempel hos autister. Ikke så rart, når autister har et sympatisk nervesystem som er påslått 24/7. De opplever veldig mye som overveldende, som gjør dem usikre, og det gir selvfølgelig utslag på et eller annet vis.

Hvis vi ser på OCD, er det flere undergrupper som reagerer forskjellig på behandling. Da medisinsk behandling med ulike typer medikamenter. Vanligst er SSRI, som påvirker serotoninet, men også SNRI og a-typisk antipsykotika har blitt utprøvd. Det tyder på at det er forskjellige mekanismer hos de forskjellige gruppene. Følgelig trengs det spesialisert behandling til individet. MEN, når nesten alle OCD’ere er undermetylerte, kan vi nok tenke oss at i bakgrunnen lurer oksidativt stress. For autister er ca 45% undermetylerte og 15% overmetylerte – men ikke alle autister har angst, så det er ikke så rart.

Undermetylerte har lite serotonin, lavt nivå av dopamin (og da noradrenalin som dannes av dopamin), og høye histamin-nivåer. Histamin er en markør på immunforsvaraktivitet. Mao., betennelse/inflammasjon. I stedet for å behandle dette med medisiner, er det viktig å få ned det oksidative stresset i kroppen slik at disse ubalansene i kjemien ikke oppstår(f.eks. gjennom en autoimmun diett, som også ville gi kroppen de næringsstoffene den trenger). Og selvfølgelig jobbe kognitivt til å finne andre mestringsstrategier – men av egen erfaring var det vanskelig, fordi stresset ble så høyt så fort, at uten et godt kosthold i bunnen var det umulig å ikke bli trigget av helt normale ting (jeg har endanoen heller dårlige måter å reagere på ift. triggere. Slikt tar tid, særlig om det har vært en forsvarsmekanisme over flere år.)

For mye tungmetall (som kobber) kan også forekomme, les mer om tungmetall og hjernen her. Legg også merke til at leveren er viktig for å skille ut disse tungmetallene – og er også en viktig medspiller for metylering.

Kroppen henger altså sammen. Om leveren ikke får skilt ut tungmetall hoper det seg opp i f.eks. hjernen, og det går galt. Om tarmen er lekk, på grunn av gluten i maten, vil immunforsvaret danne MAST-celler som slipper histaminer inn i hjernen. I tillegg til å ødelegge for næringsopptak. For ikke å snakke om hvordan alt dette gjør oss stresset, så vi mister magnesium, og blir enda mer stresset. Samtidig spises det mye fytinsyre, som binder seg til nettopp de mineralene vi så sårt trenger – og skaper mangler. Både kalsium, sink, magnesium og jern blir tapt for oss når de i stedet binder seg til fytinsyren og blir fraktet ut av kroppen som avfall.

Kosthold og livsstil, heller enn medisin.

Så til slutt. Det er ikke en årsak, det er flere faktorer som spiller sammen til å skape et litt skrudd verdensbilde. Jeg føler jeg kan si det fordi jeg har opplevd det 🙂 Stress, næringsmangel, oksidativt stress, tungmetaller… De spiller alle inn på hverandre, men akkurat hva som utgjør ditt problem tar det testing å finne ut.