Flinke piker og tapte gutter

Det er kanskje en overvekt av kvinner som er “flinke piker”, men tenk litt på dette: I gjennomsnitt er det seks menn i alderen 20-30 år som tar livet sitt i Norge hver måned. Det totalte antallet selvmord i Norge ligger på ca 500-600 i året. Tre av fire er menn.

Forskere ved FHI foretok dybdeintervjuer av etterlatte etter selvmord blant “tilsynelatende velykkede unge menn“, og resultatet:

Hovedfunnet tyder på en særlig sårbarhet for å oppleve seg som avvist og ikke å ha lykkes med å nå sine mål.

Det høres unektelig ut som et flink-pike problem? Disse mennene som jobber for å være perfekte og mislykkes, gjør kort prosess når de treffer veggen – de går ikke til legen og ber om en sykemelding.

Eller kanskje de ender opp som rusmisbrukere, uteliggere eller en annen marginal gruppe hvor menn er overrepresentert. De klarer ikke leve opp til “krava” og faller utenfor samfunnet. Disse mennene blir ikke intervjuet når avisene trenger en mann til å be kvinner “Gi litt faen!” Hvorfor glemmes de? Skal vi snakke om flinke piker må vi snakke om tapte gutter, som i stedet for å prøve å være perfekte innså det ikke gikk an og tok livet av seg, ble avhengig av rus eller endte i kriminalstatistikken.

Mestring gone wrong
Behovet for å være perfekt bunner i angst. Angst for å mislykkes, angst for å bli forlatt (for ingen kan vel være glad i deg om du ikke kan alt, eller?), angst for å ikke være verdt noe.For å kompensere for all angsten, brukes det en mengde energi på å fremstå som vellykket, ha et sosialt nettverk, og skaffe seg bekreftelse på selvverd gjennom andre. Slik døyves angsten, men bare for en stund – så er det på’an igjen. Det slutter ikke. Denne mestringsstrategien fungerer til det ikke er mer energi igjen; Da møter man den berømmelige veggen.

I slike situasjoner oppstår det en sterk følelse av skam og av å være fanget i sitt eget sinne. Dette utvikler seg til uutholdelige tanker som den sårbare personen ikke er i stand til å regulere eller håndtere og fører til en følelse av å ikke være verd å leve. Den tidligere strategien, som innebar kompensasjon ved stadig å øke sine prestasjoner, fungerer ikke lengre, og selvmordet blir en vei ut av en situasjon med uutholdelig psykisk smerte, forklarer Rasmussen.

Ja, slik er det. Jeg har hatt det likedan de gangene jeg har vært suicidal. Disse følelsene er ikke kjønnsspesifike.

Studien Betydningen av maladaptiv perfeksjonisme ved selvmord, som er fra i år, inneholder dybdeintervjuer til familiene til seks menn som tok selvmord. Noen sitater:

Mennene var mellom 20 og 60 år og deres liv hadde vært preget av en maladaptiv form for perfeksjonisme. Enten de var unge eller eldre, hadde de tidlig kommet inn på et spor der de var konstant opptatt av å innfri høye krav og holde frem en presentasjon av seg selv som kompetent og vellykket.

En sterk lengsel etter anerkjennelse hadde fulgt dem gjennom oppveksten, og denne synes å ha blitt kompensert med et sterkt behov for å leve opp til høye standarder og oppnå suksess. Det som var viktig for disse mennene, var hvordan de ble vurdert av andre, og mer vellykkede – eller i deres øyne mer kompetente – menn.

Kan vi begynne å se på samfunnsproblemet at vi læres opp til at det å gjøre feil betyr at vi er dømt til å mislykkes resten av livet? Det er ikke et kvinneproblem, det er ikke et mannsproblem, det gjelder hele samfunnet. Det uttrykkes kanskje litt forskjellig, men begge kjønn rammes av perfeksjonismejaget.

Og ofte starter det i barndommen. Som barn skal vi lære at det er trygt å gjøre feil og å spørre om hjelp – om det ikke skjer prøver vi å være feilfrie (en umulig oppgave) og tør ikke stole på at andre mennesker kan hjelpe oss med viktige problemer som plager oss. Slike følelser stresser flokkdyr som mennesker – og jeg trenger vel ikke minne på at stress er årsaken bak mange psykiske plager, og forekomsten av slike skyter i været i Norge i dag.

Advertisements

Jeg leste her om dagen hvordan insulinresistens påvirket bipolar lidelse. Tidligere har jeg nevnt at traumer kan påvirke genene våre slik at en bipolar lidelse oppstår. Disse to henger litt sammen, da traumer påvirker insulinfølsomheten*, tilogmed traumer mor opplever under svangerskapet kan påvirke insulinfølsomheten senere i livet (og også andre epigenetiske faktorer).

Mye bipolart, men husk at i en bipolar diagnose ligger både depresjoner og psykoser. Og at miljøfaktorer som påvirker epigenetikken til bipolare også er risikofaktorer for andre sykdommer som schizofreni.  En annen ting som går igjen er at disse gruppene er i større grad utsatt for å få livsstilssykdommer som fører til en tidlig død. Igjen fordi dette henger sammen.

Som damen i artikkelen sier: Det kan verke som at med ein gang nokon har ein psykisk liding, så gløymer helseapparatet at ein også har ein kropp.

Insulinresistens er en faktor i et hav av sykdommer, og det påvirker som sagt også hvordan psykisk sykdom utarter seg. Å ta stilling til dette under behandling kan hjelpe folk til et bedre liv! Insulin påvirkes av – surprise – kostholdet. Og aktivitetsnivå.

Vi er nødt til å se helheten. Og den maler et bilde av en kropp i ubalanse; næringsmangler, inflammasjon og ikke rent få dekstruktive mestringsstrategier (tenk selvskading) går igjen over hele linja. Det blir feil å fokusere på enkeltproblemer når kroppen er så mye mer komplisert enn det.

Kosthold, søvn, aktivitet – tre ting som er viktige for god helse.

*Jeg finner ikke studien jeg tenkte på som kilde til dette

Traumer påvirker bipolar-gener: Epigenetikk

Childhood adversity in bipolar disorder. OK, det som er relevant her er egentlig referansene som oppgis, men la meg sitere litt alikevel:

Over the past few years it has become increasingly evident that childhood adversity is a major risk factor for bipolar disorder (indeed for all mood disorders) and is associated with a greater symptom burden and a worse prognosis.

For alle affektive lidelser. Det er et problem at mange (også innen psykiatrien) tror at det bare er å “legge bak seg” det som har skjedd i fortiden, uten å ta hensyn til at det faktisk skjer ting med hjernen og kroppen når vi opplever stress. Spesielt når det skjer over lengre tid, og at barn er mer følsomme enn voksne er ikke overaskende. At voksne som har vært kronisk stresset som barn har lavere toleranse for stress er heller ikke nytt.

Exciting developments in the field of epigenetics shows us that genes relevant to the aetiology and maintenance of bipolar disorder can be persistently rendered more or less active by experiences during critical developmental periods. Such epigenetic scars, which are moderated by genetic factors (single nuclear polymorphisms, etc.) to determine the risk of developing a host of psychiatric disorders, including bipolar disorder, can be transmitted from generation to generation but, importantly, are reversible and thus may give a biological substrate for the beneficial effect of mindfulness and other therapies.

Det betyr i klartekst at det ikke er en livstidsdom å få en diagnose innenfor psykiatrien (i alle fall hva symptomer angår, innenfor helsevesenet kan diagnoser være litt problematisk selv lenge etter pasienten er symptomfri i min erfaring). Det kan snus. Litt avhengig av hvilken type stress, varighet og hvordan barnet lærer å håndtere det, vil prognosene selvfølgelig variere. Det er ikke en gang nødvendig å ha opplevd stresset selv, for det går jo i arv; Fedre kan for eksempel gi videre angst for “noe”, slik at barnet vet at dette “noe” i miljøet er farlig. Mødre som har en betennelsesreaksjon i kroppen har høyere sjanse for å få barn med psykoselidelser. The list goes on. Det jeg vil ha frem er at det ikke nødvendigvis har med dårlig oppdragelse å gjøre, noen ganger er det bare tilfeldigheter på genene våre, om noe jeg gjorde for tre år siden har satt epigenetiske spor, er det jo ikke sikkert at et hypotetisk barn ville arver det. Epigenetikk kan også gå over generasjoner, så en negativ opplevelse kan jo ligge latent i genene fra en eller annen ane og plutselig materialisere seg.

Jevnt over ser det ut til at de som har en utagerende adferd har bedre prognoser enn de som innagerer. Dette er egentlig ganske logisk hvis vi tenker adferdsteori: Utagering er kommunikasjon, om enn for å be andre om å holde seg vekk (som ofte bunner i usikkerhet på situasjonen: “Jeg vet ikke om du er trygg, hold deg unna meg!” Har man opplevd omsorgssvikt, mobbing eller på andre måter blitt krenket en eller flere ganger, er angrip det beste forsvar), og vilje til å kommunisere sier oss at individet ikke helt har gitt opp. Med det mener jeg at det enda tror at dets signaler (“UNNA!”) blir hørt, at det kan forandre andres adferd. “Ber jeg deg gå vekk, går du vekk fra meg.” De har en viss følelse av kontroll i situasjonen, siden de kan be andre forsvinne (og det skjer). De kan også oppnå denne følelsen av kontroll ved å utøve vold mot andre, noe som kan bli en vond sirkel både for offeret og voldsutøveren selv.

Etter tilstrekkelige utageringer uten å bli hørt, mister man stemmen. Man lærer at ingenting hjelper, det nytter ikke å prøve en gang (dette kalles tillært hjelpesløshet). Kommunikasjonen har feilet. Innagerende mangler derfor mer av språket sitt enn de utagerende, og tillit til at andre mennesker tar dem på alvor. Jo tidligere dette skjer, jo mer av språket blir borte (Se på kraftige autister, som er født med en kropp i stressmodus, de plukker ikke opp sosiale koder, og ungår øyekontakt). Da er det vanskeligere å be om, og også ta imot, hjelp. Om du aldri har opplevd å få hjelp, eller å ha tillit til noen, er det vanskelig å forholde seg til et hjelpeapparat – til andre mennesker i det hele tatt.

La oss også se på det sympatiske nervesystemet;
Fight/Motmæle (Om vi ikke kan ungå situasjonen må vi gjøre noe med den, dette kan jo bli gjort på flere måter. Ikke alle er voldelige).
Vi har Flight/Ungåelse (Vi ungår situasjoner som er ubehagelige og/eller farlige for oss, om ikke annet tilsier det).
Freeze/Dissosiativ atferd (Når våre signaler ikke blir hørt og det ikke er noen måte å ungå det på, da skrur vi oss av så vi slipper å føle).

The impact of epigenetic changes is likely mediated by an interacting network of structural and functional parameters. Hippocampal structure and function, the immune system and the hypothalamic-pituitary-adrenal axis appear particularly relevant at this stage; certainly the relationship of childhood adversity on the expression and function of the glucocorticoid receptor has been the focus of much scientific endeavour (Klengel et al., 2014).

Immunsystemet og HPA-aksen. Mine to favorittemaer 🙂 Jeg har skrevet mye om dem før. Her er bare mer bevis på at tidlig overstimulering av HPA-aksen gjør den mer reaktiv senere i livet (og klart det, en muskel som blir mye brukt blir sterkere, dette er noe ala det). HPA-aksen er selvfølgelig sterkt knytt sammen med det sympatiske nervesystemet (fight, flight, freeze), som også påvirker sansene våre. Hypersensitivitet er vanlig hos dem som har en overaktiv HPA-akse (les om det limbiske system, og hvordan det utvikles). Dette går igjen på stort sett alle psykiske lidelser, men hvordan det utarter seg vil jo være forskjellig.

Nåh, for å starte å reparere de feil som har skjedd før, er det viktige å se på kostholdet. Å være stresset over tid krever mye av kroppen, og det beste vi kan gjøre for den er å tilføre masse næring så den kan bygge seg opp igjen. Et steinalder/paleo kosthold er stedet å begynne. Samtidig vil det dempe betennelsesreaksjoner som påvirker immunforsvaret, som igjen påvirker hjernen. I tillegg er faktorer som søvn, aktivitetsnivå og sosial tilhørighet viktig. Et godt kosthold påvirker også energinivået så man har krefter til å gjøre de forandringene i livet som skal til for å få det bedre.