Når Psykiatrien blir fienden

Psykiatri
Fra det latinske ordet psychiatria, som betyr “en helbredelse av sjelen”, satt sammen av de greske “psykhe” som betyr sjel, bevisthet, liv og “iatreia” som betyr helbredelse og omsorg.

I nyttårstalen sin snakket Erna Solberg om psykiatri. “Vi kan også ta ansvar for vår egen psykiske helse, og søke hjelp tidlig.” sa statsministeren. Videre fortsetter hun: “I årene som kommer vil regjeringen arbeide for å styrke det psykiske helsetilbudet. I dag er det ikke godt nok. Det må bli enklere å få hjelp.

Kriser skjer ikke mellok 08:00-16:00
Døgnplasser i psykiatrien legges ned, og planen med dette er å samtidig ruste opp distriktspsykiatriske sentre (DPS) og annen behandling lokalt. Selvfølgelig skal det enda være plass til dem som trenger det, blir det sagt, men hvem bestemmer det? Ikke brukerne i hvertfall. Det er ikke plass til deg med mindre du er suicidal, og kanskje ikke da heller. For du snakker jo ikke sant, vel. Du vil bare ha oppmerksomhet, slike som deg har vi ikke tid til å hjelpe.

Vi ber ikke om oppmerksomhet, vi ber om omsorg. (Når ble egentlig oppmerksomhet synonymt med noe negativt?)

For tre år siden trengte jeg en legeerklæing til skolen, jeg var syk. Var jeg sammen med andre kjentes det ut som jeg skulle knuse og bli til pulver som fløt på vinden. Da kunne jeg bli borte, komme vekk fra alt. Alle kreftene mine ble brukt til å “holde meg sammen” (jeg var innom tanken å bruke teip, det kan være lettere å visualisere noe med et hjelpemiddel) så det ikke skulle skje, men jeg var sliten. Så jævla sliten. Jeg lå på sofaen og stirret i taket, glemte å spise og orket ingenting. Gikk jeg tur så jeg veien bli lenger og lenger foran meg, som om jeg stod på et slikt rullebånd og ble dratt bakover. Dessuten var det folk ute, og folk gjør alt så mye verre. Bare med å være der. Jeg kunne space ut og stå timesvis å se tomt foran meg, uten å merke at tiden gikk. (Vikar)legen ville sende meg til psykiatrien. Jeg hadde litt lyst til å le da, for jeg hadde vært mye verre og blitt sendt hjem fra en psykiater med beskjed om at alt var i orden. Det er jo tross alt bare mitt eget hode som kødder med meg, jeg vet jo at det ikke er slik.

I Bergen har vi en psykiatrisk legevakt, og det var dit legen ringte først. De hadde ikke noe time til meg. Så ringte hun et-eller-annet akuttpsykiatrisk tilbud, men de var stengt for dagen. Til slutt ringte hun Sandviken psykiatriske sykehus. De hadde ikke plass. Så der sitter jeg da, og får – igjen – forsterket troen på at psykiatrien verken kan (eller vil) hjelpe meg. Legen ringer litt rundt igjen, og det ender med at hun får pratet meg inn på Sandviken likevel; hadde det ikke vært for at jeg var så trøtt og sliten og allerede var vant til å bli omtalt som plagsom hadde nok det jeg hørte av mannen i telefonen gjort meg opprørt. Egentlig skulle jeg nok bare dødd så de slapp å bry seg med meg. Det er vanskelig å be om hjelp når ingenting virker ekte og mennesker er falske, og verre blir det når man i tillegg skal bli mistrodd. Men jeg hadde ikke ork til å være suicidal eller si at jeg var det. Ikke det at jeg hadde hatt noe imot å dø, men å aktivt gå inn for det hadde jeg ikke krefter til.

Etter ett kortere opphold ble jeg skrevet ut. Egentlig skulle jeg flyttes til en langtidsavdeling, men tre ganger ga de en dato jeg kunne komme, og tre ganger kom det noe i veien. Da var jeg lei, oppgitt og frustrert (legg til at jeg skulle egentlig ha fått snakket med en psykolog, men ingen hadde tid til meg). Jeg blir sliten av sykehus, og det gjorde ikke saken bedre. Jeg vil bare bort derifra (jeg liker ikke nedlatende mennesker som sier slike ting som “Jeg er helt sikker på at du kan ta bussen alene”, slike folk er ikke bra for meg) Dessuten skulle jeg på tur med søstrene mine til London, som ville hjelpe meg mye mer enn noe mer utprøving med medisinering. Forsåvidt hadde jeg nektet å bruke noe medikament, og jeg så ikke frem til å diskutere hvorfor med en medisinfrelst (på dette tidspunktet hadde jeg allerede prøvd ut og sluttet med antidepressiva, a-typisk antipsykotika og stemningsstabiliserende). Jeg ble skrevet ut, og ble henvist til et DPS, og langt om lenge fikk jeg en psykolog.

Problemet er at krisene skjer ikke i arbeidstiden til psykologen, og de kan ikke planlegges til en konkret dato.

“Du har time om to uker.”
“Jammen, jeg vet ikke om jeg lever da!”
Ikke husker jeg hva damen i telefonen hadde å si til det, jeg husker bare summetonen og følelsen av å ikke bli tatt på alvor. Jeg forstår konseptet med “profesjonell avstand”, men når man mister mennesket i det hele så står psykiatrien i fare for å gjøre sykdommen verre. Etter den samtalen tok jeg aldri kontakt med DPS’et utenom avtalte timer, uansett hvor ille det var. Det var det ikke verdt. Ikke hadde jeg noen tro på at de “alltid ville være der om det var noe” heller.

Skal du ha hjelp, må du være syk. Du vet du trenger hjelp, ergo må du fortsette å vær syk. Blir du bedre er du alene.

Når selvskading blir den eneste måten å få kontakt med behandler på, ja så selvfølgelig blir det brukt. “Ta vare på meg, hjelp meg.” Men ord synker ikke inn, for det er ikke tid til å se annet enn de som er virkelig syke. Og om man selv ikke er virkelig syk, så må man rett og slett bli det. Dette er enkel adferdspsykologi: adferden (selvskading) som blir belønnet (oppmerksomhet/”hjelp”) forsterkes og gjøres oftere. Og ikke glem at all PR er god PR, kjeft er faktisk bedre enn å bli ignorert (som virker vanskelig for noen å tro, men det er sant. Blir du kjeftet på blir du i alle fall sett).

Mellom behandlingstimene er det også mulig å bli utsatt for triggere, som kan sette i gang destruktive mestringsstrategier (som selvskading, eller andre). Hver gang en slik mestringsstrategi gir en følelse av kontroll over ubehaget (“Jeg har ikke kontroll på noe som skjer, men jeg velger den fysiske smerten”), eller får tankene over på noe annet (Fysisk smerte, ikke psykisk) forsterkes behovet for mestringsstrategien. En time i uka kan ikke oppveie for slikt. Noen vil klare å bryte ut av slike mønstre kun ved hjelp av DPS-behandlinger, men om hele verden er en eneste stor trigger, er det så mye som må “reprogrammeres” i hjernen fra farlig til trygg at man nesten trenger en skjermet avdeling for å kunne begynne*. Og da trenger det ikke en gang ta lang tid (kunne selvfølgelig blitt kortet ned om man fikk ordentlig mat på sykehus, men det er en annen diskusjon).

For å lære noe nytt (ikke bare forsterke den gamle lærdommen som har gjort mestringsstrategiene nødvendig) er man nødt til å føle seg trygg, og føler man seg ikke trygg hjemme en gang er det ikke lett. *Ved hjelp av et godt, næringsrikt kosthold kan toleransen for triggere blir høyere, og hjernens evne til å omstille seg fra FARE til trygg bli sterkere.

Men, når det kommer så langt at alt blir til triggere, er det noen som kan ha nytte av å få være på sykehus og få stabilisert seg. Desverre er det slik at å bli lagt inn ikke alltid er enkelt, og prosessen å få sin egen skrale mentale helse dømt til å enten være “syk nok” eller “for frisk” til innleggelse kan være hard. Direkte skadelig, vil jeg si. Selvbestemte innleggelser derimot gir kontroll og mulighet til å mestre egne symptomer (men personlig vil jeg heller se på årsaken til at symptomene oppstår, ikke bare ta hånd om dem når de først er der).

Psykiatrien skal egentlig hjelpe, men systemet er bygd opp slik at det like fort kan bryte ned et stakkars vesen som trenger dem som mest.

Advertisements