Kosthold som del av behandling

Eksponeringsterapi består av å utsette seg selv for det «farlige» stimuliet, slik at det nøytraliseres. Noen ganger er det umulig å eksponere seg for det virkelig farlige, fordi verden er overveldende og det eneste fokuset det er mulig å ha er stabilisering. Eksponeringsterapi fungerer ikke med mindre man føler seg trygg og kjenner på mestringsfølelsen. Dette spiller også en rolle for kognitiv atferdsterapi.

På mitt verste har jeg knapt klart å komme meg utenfor døren uten å «knekke sammen», det var ikke sjans til å jobbe med noe som helst fordi jeg var så reaktiv. Når stressnivået er så høyt, er det umulig å lære at verden egentlig er trygg. Da reagerer man også på ting som man egentlig ikke har noen grunn til å reagere på. Når jeg ser tilbake på de årene kjenner jeg ikke igjen den jenta, jeg var virkelig syk.

Som jeg selv sa det:

”Jeg er syk, for helvete! Forstår du ikke det?!” Tårene renner ned kinnene mine. ”Kan du ikke bare innse at det er slik det kommer til å være?”
Speilbildet ser tilbake på meg uten å svare. Røde øyne, våte kinn, og håret står alle veier. Den ene hånda, den venstre, er hoven etter jeg slo den inn i stueveggen. Jeg trenger å ha vondt, trenger å kjenne noe. Jeg knuger hendene på kanten av vasken, og venstrehånden banker. Det er diffust og langt borte, som om den ikke er min. Hånden ser rød og aggressiv ut mot den hvite vasken.
Smerten blir mer og mer fremmed, og hjertet mitt synker. Forsvinner. Jeg ser i speilet igjen, og jeg vet ikke hvem som ser tilbake på meg. Alt er så langt borte. Dette er ikke lenger meg.

Det skulle ikke mye til før jeg ble passiv tilskuer i mitt eget liv. Før jeg i det hele tatt kunne jobbe med de virkelige problemene, triggerne, måtte jeg få ned stressnivået. Ellers var det ikke sjans til å lære at noe var trygt. Studier har vist at personer som sliter psykisk gjerne har lettere for å bli stresset, men også vanskeligere for å stresse ned. Da er det enkelt at kroppen går inn i konstant stressmodus, fordi den rekker aldri å roe seg helt ned før det skjer noe nytt. Kroppens stressystem er det sympatiske nervesystemet, det påvirker alle organer i kroppen, og stress påvirker spesielt både læreevne og hukommelse. Det blir altså vanskelig å a) lære at verden er trygg b) huske at verden er trygg*. Det er nettopp disse to tingene som er viktig ved eksponeringsterapi, og det er flere livsstilsgrep som kan tas for å forbedre læreevne og hukommelse (som sammen danner grunnlaget for hjernens tilpasningsevne, nevroplastisitet). 

Sympatiske nervesystem og kostholdet
Det sympatiske nervesystemet påvirker fordøyelsen på flere måter;

  • Det produseres mindre magesyre og fordøyelsesenzymer.
  • Mindre bevegelser i tarmen, maten blir ikke fraktet gjennom tarmkanalen, ubalansert tarmflora.
  • Blodet går fra magen og ut i musklene.

Les om tarm-hjerne forbindelsen her. Til sammen fører dette til en ubalansert tarmflora, dårligere næringsopptak og lekk tarm, som er knyttet til økt angst og dårligere læreevne. Og selvfølgelig lavere toleransegrad for stress. Det motsatte av det som trengs for at eksponeringsterapi skal ha effekt**. Når tarmen blir lekk kan toksiner, små partikler av mat og bakterier krysse fra tarmen og inn i blodet, dette gjør at immunforsvaret må rydde opp og kroppens betennelsesnivå øker. Dette påvirker såklart hjernen.

Det er viktig å dempe denne betennelsesreaksjonen, og første steg er å spise anti-betennelsesmat som fet fisk og grønnsaker, men også å kutte ut på pro-betennelsesmat som vegetabilske oljer/margarin (omega6) og korn. Melk er et grensetilfelle, men i starten lurt å kutte ut mens kroppen bygger seg opp.

I tillegg til dette, når det sympatiske nervesystemet er aktivt, skiller kroppen ut magnesium. Kronisk lave nivåer av magnesium kan føre til angst og depresjoner. Det gjør rett og slett hjernen mer lettskremt, og gjør det vanskeligere å håndtere for eksempel triggere. Derfor er det viktig i perioder med stress å få i seg nok magnesium. Både gjennom kostholdet, men kanskje også fra tilskudd. Kalium er et annet viktig næringsstoff i så måte, og skilles også ut i perioder med mye stress. B-vitaminer spiller en viktig rolle for kognitive funksjoner, læring og hukommelse, som svekkes om stresset pågår over lengre tid. I tillegg trengs flere av dem for at prosessen metylering skal fungere, og den er viktig for å danne kroppens sterkeste antioksidant: Glutation. Høyt stressnivå legger press på kroppens antioksidantsystem, som fungerer som vaskehjelp og rydder opp kaoset stresset setter i kroppen. Dette fører til oksidativt stress, som er ganske vanlig ved psykiske lidelser, og påvirker – som alt annet jeg har nevnt – kognitive funksjoner.

Kroppen trenger disse næringsstoffene, og de kan tilføres gjennom kostholdet.

Toleranse
Jeg har hørt begrepet «toleransevindu» flere ganger, men jeg foretrekker heller et toleransetak. Dette taket er hvor mye belastning kroppen og hjernen klarer å håndtere uten å ty til mestringsstrategier eller forsvarsstrategier. Vi utsettes for belastning hele tiden; søvnmangel / smerte / bekymringer er alle forskjellige typer belastninger som kan ligge i bakgrunnen og gi et større behov for å skjerme oss selv. Det er ikke alle belastninger vi kan unngå, og det er heller ikke målet for mennesker er i stand til å tåle mye, men vi kan redusere effekten av dem som påvirker oss negativt.

Kosthold påvirker søvn, og flere som sliter med smerte har kroniske betennelser å takke for det – nevnte jeg at kosthold kan påvirke betennelsesstatusen i kroppen? Bekymringer kan være reelle, men også ruminering på grunn av – nettopp – høye stressnivåer. Det er selvfølgelig ikke slik at kosthold løser alle problemer, men et godt og næringsrikt kosthold gjør det lettere å fungere i hverdagen – uansett hva den består av. Er min påstand.

Nå har jeg ikke forskning som har gjort studier på dette sammensatt, men egen erfaring er høyere tålegrense for stress, at jeg kommer meg lettere om jeg blir trigget (og det skal mye mer til for at det skal skje), og bedre tilpasningsevne (med det mener jeg at jeg tilpasser meg slik verden jeg lever i nå er, en jeg liker, i stedet for å leve i fortiden). Jeg bruker dette aktivt selv, men det betyr ikke at jeg ikke noen ganger går skikkelig på trynet. Poenget er at det blir enklere å komme seg igjen og fortsette videre.

*Bytt ut verden med det du har angst for.

**Det er selvfølgelig slik at eksponeringsterapi virker også uten å bry seg om kosthold, men ved f.eks. kompliserte traumer hvor det er så mange triggere og så mye “feilkoblinger” i mangel på bedre ord, mener jeg kosthold kan være til god hjelp.

Advertisements