Å ha lov til å dø

Om du har lyst til å dø, vent 14 dager og se om det har gått over.

Et tips jeg leste på internett for omtrent ti år siden, tanken bak er formodentlig at mye kan skje på 14 dager. Det er sant, mye kan skje på 14 dager, men om det hjelper på suicidalitet kommer jo an på. I mitt tilfelle hadde jeg etter 14 dager fremdeles hatt plikt til å møte opp på skolen som jeg hatet, fremdeles hatt lærere som fortalte meg hvor udugelig jeg var, fremdeles ville jeg hatt dårlig samvittighet for å være på skolen når jeg visste det var noen hjemme som trengte meg. Hatt lyst til å løpe hjem så snart skolen sluttet for å kunne forsikre meg om at alt var i orden, men visste jeg ikke kunne fordi noen kunne komme til å spørre om hvorfor, og det kunne jeg ikke si. Ingen kunne vite det.

Så jeg lagde min egen regel på slutten av barneskolen: Når farmor dør, kan du også. Det hører vel med til historien at jeg trodde hun kom til å dø hvert øyeblikk, og jeg var livredd for at jeg skulle komme hjem fra skolen en dag og finne henne bevisstløs på gulvet. På den tiden bodde jeg periodevis hos farmor fordi foreldrene mine jobbet mye borte. Jeg hadde egentlig ikke lyst til å dø, men jeg var ganske lei av livet, det var bare et ork. Så jeg lagde meg denne regelen, og den holdt meg i live. Den hadde likevel noen baksider: Når alt var helt svart ønsket jeg at farmor skulle dø slik at jeg kunne ta livet av meg, og slike tanker gjorde meg bare mer nedtrykt. Noen av disse periodene var lange, andre korte, men alltid lå det i bakhodet at jeg ikke ønsket å leve lenger enn nødvendig.

Farmor døde i november i 2015, og verdenen min knakk sammen for en periode. Jeg var veldig knyttet til henne, hun hadde alltid vært der. Slik stabilitet er viktig, men hun nærmet seg 90 år og jeg visste jo hvor det bar. Det kom sånn sett ikke som noe sjokk.

Hun døde dagen etter jeg snakket med henne på telefonen og fikk vite hun skulle på sykehus for å ta noen prøver. Plutselig hadde jeg “lov” til å dø. Jeg kunne gjøre det, ingenting holdt meg igjen. Men jeg oppdaget at jeg ikke lenger ønsker det. Jeg har ikke noe imot å leve lenger. Når det skjedde vet jeg ikke, men slik har det altså blitt. Det har vært ganske forvirrende, ønsket om å dø har vært en del av meg så lenge. Ikke alltid slik at jeg har måttet stoppe meg selv fra å impulsivt løpe ut på motorveien en mørk høstkveld, men bare en helt grunnleggende tanke om at livet egentlig ikke er verdt det. Den forvirringen, pluss en hel del andre ting som har gått gjennom hodet på meg, har gjort det til noen tøffe måneder. At farmor kunne dø fordi jeg ikke var der har vært en av de mange årsakene til at jeg har hatt oppmøteproblemer på skolen, så jeg var usikker på hvordan hjernen min kom til å takle det som skjedde. Slik det er har jeg kommet frem til at jeg ikke trenger toppkarakterer, bare å komme meg gjennom fagene nok til at jeg kan ta den universitetsutdannelsen jeg ønsker. Å slite meg ut har ingen hensikt. Jeg mener selvfølgelig at det er kostholdet og livsstilen jeg har lagt meg til som har fått meg i gjennom dette mer eller mindre hel, selv om jeg er litt skjelven og sliten. Det er på bedringens vei. Det jeg har oppdaget er at jeg har blitt mer innesluttet etter farmor døde, og her om dagen var jeg så sliten at jeg var redd jeg skulle dissosiere, men ting begynner å komme på plass.

Så det var en oppdatering på hvordan det står til her på nyåret, bloggen får nok mer oppmerksomhet når ting har kommet helt i vater.

Advertisements