Lenge siden sist

Her har det vært stille en stund, jeg har drevet med masse andre ting enn å lese forskning og har ikke hatt så mye å skrive. I sommer har jeg vært mye på tur i Lofoten, ikke så mye som opprinnelig planlagt pga syk hund, men sånn blir det av og til. Jo friskere jeg er, jo mindre tid har jeg brukt foran skjermen. I tillegg har jeg flyttet til ny by og begynt å studere. Som betyr jeg har klart målet mitt: Jeg har kommet inn på universitetet! Tålegrensen min for belastning er blitt mye høyere, og enn så lenge satser jeg på å fullføre på normert tid, så jeg føler meg egentlig ganske fornøyd med det jeg har oppnådd.

Da jeg startet bloggen var jeg syk og på vei mot å bli frisk, og det var en grei måte å sortere tankene rundt det jeg leste. Ettersom forståelsen min har økt, kan jeg lese om hvordan traumer påvirker gener som regulerer HPA-aksens funksjon, og fordype meg i slike detaljer som jeg syns er morsomme, men som det ikke er så mye å skrive om. Den rent praktiske verdien er heller ikke nødvendigvis så stor, det handler jo fremdeles om epigenetikk, som jo er reversibelt (som hos disse personene med angst som hadde hypometylert MAOA-gen. De som hadde effekt av behandling, kognitiv atferdsterapi, hadde endret genene sine. Fra å produsere for mye MAOA, til å produsere likt med kontrollgruppen). På sikt ønsker jeg å få skrevet en bedre forklaring av hvordan lekk-tarm pga kronisk stress og kosthold kan opprettholde destruktive mestringsstrategier, angst, depresjoner og/eller psykoser, for ikke å nevne den kognitive svikten som ofte følger disse tilstandene. Kanskje ikke overraskende tar dette tid. Akkurat nå ser jeg for meg en ny blogg, men jeg har ikke bestemt meg for hva det blir enda. Først må jeg finne ut hvor tung studiebelastningen blir. Det skjer i alle fall mye på forskningsfeltet, og jeg håper jeg får være en del av det om ikke så alt for mange år!

 

 

 

Advertisements

Formet av fortiden

Det sies en god barndom varer livet ut, og det er mye sant i de ordene. Det som også er sant, er at en tøff barndom kan ha langvarige konsekvenser. Økt risiko for psykisk og fysisk sykdom, lavere forventet levealder og generelt dårligere livskvalitet1⁠, for å nevne noe. Selv om man er blitt voksen og kommet seg vekk fra alt det vonde, er det ikke bare å legge det bak seg. Fortiden former oss, helt ned på gen-nivå2,3⁠.

Sårbarhet og miljø
Arv er en faktor i flere psykiske lidelser, som affektive lidelser, psykoselidelser og angst. En annen faktor er miljø. Mye forskning har forsøkt å finne genene som er årsak til psykisk sykdom, og resultatene har vist at det ikke er så enkelt. Selv om enkelte gener ser ut til å øke risikoen for disse sykdommene, er det ikke gitt at en person med disse genene utvikler en psykisk sykdom. I den senere tid er miljøets påvirkning på genene våre kommet i søkelyset. Dette kalles epigenetikk. Arv gir en sårbarhet, og miljøfaktorer avgjør om denne sårbarheten blir til en sykdom.

DNA og gener
DNA-et er arvematerialet vårt. Et gen er en liten del av DNA-et som koder for et bestemt protein. Om genet er aktivt («på»), dannes dette proteinet i kroppen. Vi sier at genet er uttrykt. Hvis genet ikke uttrykkes («av») dannes det ingen proteiner fra den koden. Genet er stille. Prosessene som avgjør om et gen er på eller av, er epigenetikk.

Miljø er ytre faktorer som påvirker oss: omsorgssvikt, mobbing, vold, traumatiske opplevelser, sosiale forhold, (mangelfull) ernæring osv. er miljøfaktorer som er forbundet med økt risiko for å utvikle en psykisk sykdom 1,4–8⁠. En ting har alle disse ytre faktorene til felles: De genererer stress og setter kroppen i konstant alarmberedskap. Miljø påvirker oss forskjellig avhengig av alder, erfaring, beskyttelsesfaktorer o.l., og oppleves forskjellig ut fra hver enkelts ståsted.

Stress aktiverer kroppens stressrespons: det autonome nervesystemet og HPA-aksen, og kortvarig er ikke dette problematisk. Derimot vil kronisk aktivering av dette systemet bryte ned kroppen. Om man i tillegg lærer destruktive mestringsstrategier, er scenen satt for psykisk uhelse senere i livet. HPA-aksen består av hypotalamus, hypofysen og binyrene. Gjennom hormonsystemet påvirker HPA-aksen hele kroppen: stresstoleranse, kognitive funksjoner, søvn, immunforsvaret og flere andre små-og-store ting som påvirker vår psykiske (og fysiske!) helse. Kronisk stress i barndommen som påvirker HPA-aksens funksjon i voksen alder, antas å være en medvirkende årsak til at barn som har en tøff barndom har økt risiko for sykdom senere i livet9⁠, både psykiske og somatiske. Som vanlig fokuseres det her på den psykiske biten. Lavere toleranse for stress, nedsatte kognitive funksjoner, dårlig søvn og betennelsesplager er da også vanlige symptomer ved flere psykiske lidelser.

Å tilpasse seg
Vi tilpasser oss det miljøet vi lever i, men tilpasninger til et destruktivt miljø fungerer ikke alltid så godt i et trygt miljø. Stress-responsen kan aktiveres uten at det egentlig er en grunn for det, og på den måten opprettholdes tilpasninger som slett ikke er nødvendige lenger.

Tenk deg at du må unngå andre mennesker, fordi de er farlige. De kan skade deg, få deg til å ønske deg langt, langt vekk, og du er smertelig klar over at det er ingenting du kan gjøre med det. Du har lært at slik er verden. Dette er din virkelighet. Det eneste du kan gjøre er å unngå andre, og håpe at ingen ser deg.

Jeg-personen i avsnittet ovenfor lever i et miljø der andre mennesker utgjør en trussel. Hun har også lært at det er lite hun kan gjøre, annet enn å unngå andre. Hun har tilpasset seg trusselen ved å unngå det potensielt farlige (andre mennesker). Det er kanskje effektivt, men bare så lenge hun er i miljøet der andre kan skade henne. I et annet miljø, der mennesker er trygge, kan unngåelsesstrategien hindre henne i å bli kjent med andre og oppdage at ikke alle mennesker er slik som hun tror. Dessverre er det lite som skal til for å bekrefte for henne at mennesker er farlige, kanskje bare at noen ser på henne på en bestemt måte er nok til å bekrefte det inntrykket hun har. Slik blir hennes tidligere erfaringer et fengsel for henne senere i livet.

Disse tilpasningene skjer også på gen-nivå. Studier som ser på psykisk syke som har opplevd traumer i barndommen, viser at gener som styrer HPA-aksens funksjon forstyrres, som kan være årsak til en dysfunksjonell HPA-akse i voksen alder3,9⁠. Allerede som foster kan slike stress-respons gener programmeres til å gjøre fosteret mer følsomt for traumatiske hendelser senere i livet, da miljøet mor oppholder seg i også påvirker fosterets utvikling10–13⁠. Dette inkluderer mors kosthold5⁠. Epigenetiske markører kan og overføres fra far14,15⁠, og også fra besteforeldre.

Slike epigenetiske tilpasninger som gjør stress-responsen mer følsom, er ikke nødvendigvis problematiske om man lever i et trygt miljø hvor denne sårbarheten ikke blir forsterket. Har man derimot vært nødt til å lære seg destruktive mestringsstrategier, kan den den lavere toleransen for stress bidra til kognitiv svikt som gjør det vanskeligere å lære seg alternative måter å reagere på. Det er naturlig at svikten er der, mtp hvordan stress påvirker hjernen, men den gjør det vanskelig å jobbe mot en bedre hverdag. Høyt stressnivå er uforenelig med å lære noe nytt, og når kroppen er i alarmberedskap skal det lite til for å sette i gang de strategiene som en gang var nødvendig for å komme seg velberget gjennom dagene. Slik sementeres disse strategiene som nyttige i virkelighetsbildet vårt, mens de egentlig gjør at vi ikke kommer oss videre og ut av elendigheten. Dette kan skje selv om vi er klar over at vi egentlig er trygge, og det kan være frustrerende å føle at man mister kontrollen og faller tilbake til gamle måter å forholde seg til omverdenen på.

Siden vi ikke kan forandre fortiden, og siden det ikke alltid er mulig å jobbe med triggere fordi man er så reaktivt, kan det være nyttig å se på andre måter å roe ned kroppen på så den blir mottakelig for læring. For vi mennesker er svært tilpasningsdyktige, men da må først stresset komme under kontroll. Jeg har for eksempel tidligere skrevet hvordan kosthold påvirker HPA-aksen. Spesielt viktig er mineralet magnesium, da magnesiummangel kan forsterke angst og depresjoner. Stress påvirker hele kroppen, og er en vond sirkel som er selv-forsterkende. Den må brytes, og da kan det være greit å forstå hvordan stress-responsen fungerer, hvordan den påvirker kroppen, og hvilke grep som da kan tas for å redusere skadevirkningene. Selv har jeg brukt kosthold mye for å bedre håndtere mine psykdommer.

Kilder:
Continue reading

Å ha lov til å dø

Om du har lyst til å dø, vent 14 dager og se om det har gått over.

Et tips jeg leste på internett for omtrent ti år siden, tanken bak er formodentlig at mye kan skje på 14 dager. Det er sant, mye kan skje på 14 dager, men om det hjelper på suicidalitet kommer jo an på. I mitt tilfelle hadde jeg etter 14 dager fremdeles hatt plikt til å møte opp på skolen som jeg hatet, fremdeles hatt lærere som fortalte meg hvor udugelig jeg var, fremdeles ville jeg hatt dårlig samvittighet for å være på skolen når jeg visste det var noen hjemme som trengte meg. Hatt lyst til å løpe hjem så snart skolen sluttet for å kunne forsikre meg om at alt var i orden, men visste jeg ikke kunne fordi noen kunne komme til å spørre om hvorfor, og det kunne jeg ikke si. Ingen kunne vite det.

Så jeg lagde min egen regel på slutten av barneskolen: Når farmor dør, kan du også. Det hører vel med til historien at jeg trodde hun kom til å dø hvert øyeblikk, og jeg var livredd for at jeg skulle komme hjem fra skolen en dag og finne henne bevisstløs på gulvet. På den tiden bodde jeg periodevis hos farmor fordi foreldrene mine jobbet mye borte. Jeg hadde egentlig ikke lyst til å dø, men jeg var ganske lei av livet, det var bare et ork. Så jeg lagde meg denne regelen, og den holdt meg i live. Den hadde likevel noen baksider: Når alt var helt svart ønsket jeg at farmor skulle dø slik at jeg kunne ta livet av meg, og slike tanker gjorde meg bare mer nedtrykt. Noen av disse periodene var lange, andre korte, men alltid lå det i bakhodet at jeg ikke ønsket å leve lenger enn nødvendig.

Farmor døde i november i 2015, og verdenen min knakk sammen for en periode. Jeg var veldig knyttet til henne, hun hadde alltid vært der. Slik stabilitet er viktig, men hun nærmet seg 90 år og jeg visste jo hvor det bar. Det kom sånn sett ikke som noe sjokk.

Hun døde dagen etter jeg snakket med henne på telefonen og fikk vite hun skulle på sykehus for å ta noen prøver. Plutselig hadde jeg “lov” til å dø. Jeg kunne gjøre det, ingenting holdt meg igjen. Men jeg oppdaget at jeg ikke lenger ønsker det. Jeg har ikke noe imot å leve lenger. Når det skjedde vet jeg ikke, men slik har det altså blitt. Det har vært ganske forvirrende, ønsket om å dø har vært en del av meg så lenge. Ikke alltid slik at jeg har måttet stoppe meg selv fra å impulsivt løpe ut på motorveien en mørk høstkveld, men bare en helt grunnleggende tanke om at livet egentlig ikke er verdt det. Den forvirringen, pluss en hel del andre ting som har gått gjennom hodet på meg, har gjort det til noen tøffe måneder. At farmor kunne dø fordi jeg ikke var der har vært en av de mange årsakene til at jeg har hatt oppmøteproblemer på skolen, så jeg var usikker på hvordan hjernen min kom til å takle det som skjedde. Slik det er har jeg kommet frem til at jeg ikke trenger toppkarakterer, bare å komme meg gjennom fagene nok til at jeg kan ta den universitetsutdannelsen jeg ønsker. Å slite meg ut har ingen hensikt. Jeg mener selvfølgelig at det er kostholdet og livsstilen jeg har lagt meg til som har fått meg i gjennom dette mer eller mindre hel, selv om jeg er litt skjelven og sliten. Det er på bedringens vei. Det jeg har oppdaget er at jeg har blitt mer innesluttet etter farmor døde, og her om dagen var jeg så sliten at jeg var redd jeg skulle dissosiere, men ting begynner å komme på plass.

Så det var en oppdatering på hvordan det står til her på nyåret, bloggen får nok mer oppmerksomhet når ting har kommet helt i vater.

Tarmfloraen og hjernen

I tarmen bor det billioner av bakterier, dette er kroppens tarmflora og bakteriene lever i symbiose med oss. Tarmfloraen består også av andre mikroorganismer som gjær og virus. Tarmfloraen påvirker blant annet atferd, kognitive funksjoner, metabolisme og immunforsvaret. Tarmfloraens innvirkning på kroppen er en av grunnene til at tarmen kalles den andre hjernen.

Mengde og type bakterier er forskjellig fra person til person, og kommer an på flere faktorer. Disse skal vi komme tilbake til. Tarmfloraens sammensetning er viktig, og det kan være en skjør balansegang. En ubalansert, dysfunksjonell tarmflora påvirker hjernens utvikling og funksjon1–6⁠, og er forbundet med flere sykdommer/plager som angst, autisme, bipolar lidelse, depresjon og schizofreni3–11⁠. I tillegg er flere somatiske sykdommer som gjerne opptrer oftere hos personer med psykisk sykdom forbundet med ubalansert tarmflora; spesielt irritabel tarm/IBS, men også autoimmune sykdommer og metabolsk syndrom3,4,10–12⁠.

Hvordan tarmfloraen påvirker hjernen og kroppen
Tarmfloraen utfører viktige funksjoner i kroppen, den hjelper til ved fordøyelse (spesielt av komplekse karbohydrater), beskytter oss mot patogener, og syntetiserer vitaminer og andre viktige stoffer som nevrotransmittere2,3,5,13⁠. Det er også voksende bevis for at tarmfloraen er viktig for utvikling av immunforsvaret1,3,5⁠, og immunforsvaret er igjen implisert i flere psykiske sykdommer14–41⁠.

Kommunikasjonen mellom tarmen og hjernen går begge veier. Stress fører til aktivering av det autonome sympatiske nervesystemet og HPA-aksen, som påvirker hele fordøyelseskanalen og dermed levevilkårene til mikroorgansismene som bor der4,5⁠. På sikt kan dette føre til ubalanse i tarmfloraen, integriteten til tarmveggen svekkes og molekyler fra tarmen lekker ut i blodbanen med følgende immunforsvaraktivering, og dårligere næringsopptak.

Motsatt kan tarmfloraen kommunisere med hjernen og kroppen gjennom produksjon av nevroaktive stoffer og hormoner, samt påvirkning av immunforsvaret4,5⁠. Denne toveiskommunikasjonen kalles tarm-hjerne-aksen. En ubalansert tarmflora kan i seg selv senke toleransen for stress, og det blir en vond sirkel5⁠.

Dette er en mulig medvirkende årsak til at barn som utsettes for omsorgssvikt, mobbing eller andre hendelser som setter kroppen i konstant alarmberedskap, får dårligere stresstoleranse og helse selv i voksen alder. I alle fall er en tøff barndom, eller andre traumatiske hendelse som barn eller voksen, forbundet med høyere markører for inflammasjon, større risiko for sykdom og HPA-akse dysfunksjon14,29,33,42–49⁠. Disse faktorene som kan påvirkes av tarmen. Stresset(traumet) påvirker tarmens funksjon, og i dagens samfunn er det lite som blir gjort for å rette opp i det. Slik kan ubalansen som har oppstått i tarmfloraen, med de følger det har, være med å opprettholde traumeresponsen selv etter traumet for lengst er over.

Det er selvfølgelig flere faktorer involvert, men tarmen er en oversett bidragsyter som påvirker flere av de kroppslige systemene som ikke virker helt som de skal ved psykdom.

Oppsummert har tarmfloraen flere viktige funksjoner:

  • Beskytter integriteten til tarmveggen.
  • Påvirker direkte og indirekte produksjon av nevrotransmittere og hormoner.
  • Beskytter mot patogener.
  • Er med på å regulere kroppens stress-respons.
  • Kan direkte kommunisere med hjernen via vagusnerven.

Hva påvirker tarmfloraen
Avslutningsvis, hva er det som påvirker tarmfloraen? Jeg har allerede nevnt stress som en faktor, men det er flere.

Det var før trodd at tarmen er steril ved fødsel, men nå er tanken at symbiotiske bakterier blir overført mellom mor og barn mens fosteret utvikles6,10⁠. Hvilke bakteriekulturer moren har spiller dermed en rolle. Videre koloniseres tarmfloraen av hvordan barnet blir født (vaginalt eller keisersnitt), hvilke bakterier som finnes i miljøet rundt, morens kosthold (overførsel av bakterier fra morsmelk til babyens tarmsystem) og antibiotikabruk6,50⁠.

I ettertid er det ikke mulig å gjøre noe med disse faktorene, de kan også ha vært umulige å unngå. Derfor er det viktig å se på hva som faktisk kan endres, og så ta det derfra. Dette er ingen rask løsning, om man har hatt angst i flere år er den ikke nødvendigvis borte på et øyeblikk, men med en mer balansert tarmflora følger også bedre kognitiv funksjon som gjør det lettere å komme ut av dårlige tankemønstre og jobbe med problemene. For noen kan det da gå raskt å få en bedring i situasjonen.

Tarmfloraen hjelper oss å fordøye mat, men dette betyr også at den livnærer seg av maten vi spiser. Kosthold kan dermed påvirke sammensetningen av bakteriekulturene i tarmen. Probiotisk mat er mat som inneholder gunstige bakteriekulturer, og har vært en del av tradisjonelle matkulturer i generasjoner51,52⁠. Prosessen som gjør maten probiotisk kalles fermentering/gjæring, og ble nok brukt av våre forfedre mest som en metode for å øke matens holdbarhet, i alle fall til å begynne med. De fant også ut at fermentert mat var svært næringsrik og kunne virke positivt på helsen, selv om de kanskje ikke visste nøyaktig hva som gjorde den så bra for kroppen. Eksempler på slik mat er surkål, kimchi, kefir og yoghurt. I dag begynner slik mat å komme på moten igjen, noe som gjør det enklere å finne oppskrifter eller et kurs i fermentering i nærheten av der du bor.

Andre matvarer er prebiotiske. Disse inneholder sukkerarter som bakteriene lever av, og gir gode vekstvilkår for bakteriene. Spesielt er det enkelte sukkerarter, såkalte FODMAPs (fermentable oglio-, di-, mono-saccharides and polyols), som gir god næring til bakteriene. Som navnet tilsier er de fermenterbare, og det er dette som skjer i tarmen. Enkelte sliter med å fordøye FODMAPs, og det kan skyldes en ubalansert tarmflora53⁠. Symptomer som oppblåst mage, forstoppelse, diare og vondt i magen er ikke uvanlige, og de samme symptomene er vanlige ved enkelte psykiske sykdommer. Kanskje spesielt autister, men også ved schizofreni, angst og depresjon er det observert mageplager oftere enn hos friske12,54–56⁠. Siden tarmfloraen både påvirker og blir påvirket av stressnivået i kroppen blir dette en høna-eller-egget situasjon. Gjennom aktivering av det autonome sympatiske nervesystem (fight or flight), reduserer bevegelsene i muskulaturen rundt tarmen, som gjør at maten ikke blir transportert like effektivt gjennom tarmkanalen. I tillegg vil blodtilførselen ut til muskler i armer og ben prioriteres over mage-og-tarm. I sum endrer dette miljøet i tarmen slik at bakteriefloraen påvirkes. Ubalansen blir så opprettholdt av et kosthold med mye FODMAPs, selv om FODMAPs ikke var et problem før stresset kom (barn kan som nevnt ”arve” stress og tarmflora fra mor). Etter dette er et faktum, kan tarmen bli skadelidende og bli lekk (vi snakker her om å lekke ørsmå molekyler, ikke store biter med mat eller lignende), og det kan være en grunn til at antistoffer mot enkelte proteiner (hovedsaklig gluten og kasein, fra henholdsvis korn og meierivarer) er observert ved psykisk sykdom16,38,57–63⁠.

Antibiotika tar livet av så vel gode bakterier som sykdomsfremkallende bakterier, og antibiotikabruk påvirker dermed også bakteriene i tarmen. «Gamle venner» teorien går ut på at vi ved å være for renslige ødelegger symbiosen mellom oss og bakteriene, og dette fører til flere av sykdommene som er på fremvekst i vesten. Som psykiatriske sykdommer, metabolsk syndrom og autoimmune sykdommer.

Kilder:
Continue reading

Trygg nok til å bygge seg opp igjen

I læringsteorien står det at stress hindrer læring. Stress er aktivering av det sympatiske nervesystemet, altså fight/flight responsen. Dette gjør oss i stand til å reagere raskt på stimuli: Fare betyr FLYKT, ikke tenkt på noe annet. Bare kom deg unna, NÅ! En fantastisk egenskap som har holdt liv i oss gjennom evolusjonen, men den er ikke alltid positiv. Bekymringer og angst kan sette i gang denne kaskaden av nerveimpulser som setter kroppen i alarmmodus, og samtididg skrur av alt som heter kritisk sans. Dette opprettholder de vonde tankene fordi kroppen og hjernen rett og slett ikke greier å vurdere en situasjon på ekte.

Før jeg ble akuttinnlagt i 2012 var det noe som skjedde som gjorde at jeg mistet trygghetsfølelsen min på skolen, og denne hendelsen var medvirkende i at jeg ble innlagt. Det var en helt minimal ting, som ikke hadde vært noe å tenke over om det ikke var for at jeg var så i alarmberedskap at det ble for mye. “Det” var en kaffekopp på pulten min. En lærer satte den fra seg da han gikk for å hjelpe noen andre. Pulten var mitt skjold mot omverdenen; jeg hørte på musikk, ignorerte de andre elevene, og ble ignorert i retur. Akkurat slik jeg ville ha det, for på den tiden var jeg ikke i stand til å håndtere at noen snakket til meg uten videre. Men denne kaffekoppen befant seg plutselig innenfor intimsonen min på en dag det overhodet ikke burde ha skjedd, og jeg kunne ikke si i fra heller for jeg var helt lammet. Av en kaffekopp. På et bord. Jeg trenger vel ikke si at det var en overreaksjon? Jeg har ikke noe imot kaffekopper, men den ødela illusjonen jeg hadde skapt om at å sitte på pulten gjorde meg usynlig og trygg fra kontakt med andre. Da hadde jeg ikke lenger noe trygt sted å være på skolen.

Hei, jeg heter Aslaug, jeg har skoleangst.

Jeg har vært skolevegrer fra første klasse, og alltid hatt mye fravær. Gjennom hele grunnskolen var det bare ett år hvor jeg ikke hadde en eneste dag uten gyldig fravær (det året var jeg for det meste hyper, så det tells egentlig ikke. Alt er ok når man er slik, selv tannleger). I 10. hadde jeg to uker hvor jeg var alle fem dagene på skolen. Da mormor døde var det første jeg tenkte at jeg kom til å få fri for å dra i begravelsen. Det er ikke noe jeg liker å snakke om, men det forteller hvor ille jeg følte skolen var. Enkelte dager måtte jeg bli hjemme fordi jeg heller ønsket å hoppe foran bussen enn å dra på skolen, og jeg var redd jeg ikke ville klare å stoppe impulsen. Andre dager kunne jeg stå der med tanken, men likevel komme meg av gårde. Da jeg var 14 oppdaget jeg at ikke alle ønsket å dø.

Tilbake til kaffekoppen. Jeg hadde begynt på tredjeåret etter en sommer med mye sykdom, både fysisk og psykisk. Jeg trodde jeg var frisk, og jeg trodde jeg skulle klare å fullføre det siste året på VGS. På dette tidspunktet ble jeg stresset bare av å være på skolen. Noe jeg ignorerte, for det var ingen grunn til å ha de følelsene på en skole hvor jeg aldri hadde vært før og ikke kjente noen. Jeg gikk ut fra at så lenge ingenting skjedde, kom jeg til å roe ned etterhvert. Det skjedde aldri, og etterhvert ble jeg avhengig av å lage meg rutiner så jeg slapp å tenke. Bare følge “planen”. Selv om det ikke skjedde noe som helst ille på skolen, de andre elvene og lærerne var greie, ble jeg bare verre og verre. Det jeg ikke visste da, var at det ikke var mulig for meg å lære å føle meg ordentlig trygg på skolen, fordi stressnivået var så høyt. Men jeg følte meg aldri stresset, for å være så på vakt var normalt for meg. Etter jeg sluttet var jeg så dårlig at jeg ikke klarte å se på en skolebok uten å dissosiere/derealisere og forsvinne.

Jeg prøvde en gang til året etterpå, startet med tre fag for å ta det rolig, men måtte kutte ned til ett i løpet av to uker, og uken etter satt jeg i klasserommet og visste ikke hvem jeg var eller hva jeg gjorde der. Dagen etter sluttet jeg på nytt igjen, eller, jeg sluttet å møte opp for jeg orket ikke enda en innleggelse, og det var den veien det gikk.

Jeg har jobbet veldig mye med eksponering for skolerelaterte ting det siste året, fra den spede begynnelse å ha en skolebok liggende på stuebordet, har jeg nå ti timer i uken på skole samt jeg tar et par fag som privatist. Dette virker kanskje ikke all verden, men fra utgangspunktet mitt er det ganske stort. Ikke har jeg en eneste dag fravær hittil i år heller.

For at eksponering skal virke er det viktig at stressnivået aldri blir så høyt at ting begynner å gå galt. Man skal kjenne at man har kontroll på situasjonen, at det ikke skjer noe farlig. Mestring. For meg skulle det veldig lite til for å bli trigget; jeg kunne ikke høre at noen snakket om skole eller bli påminnet dens eksistens i det hele tatt i begynnelsen, det fikk alle alarmklokkene til å ringe. Derfor var jeg nødt til å senke stressnivået på andre måter, så den belastningen tankene om skole var ble håndterlig. Det har jeg gjort gjennom kosthold, fokus på nok hvile/restitusjon, og ved å finne folk jeg trives med som jeg kan bruke for å forsikre meg om at mennesker faktisk er en ok art. Før jeg begynte på skolen slet jeg med mareritt og elendig søvn, og jeg var usikker på om jeg var klar til å begynne på noe i det hele tatt. Det virker likevel som om hjernen min har klart å tilpasse seg at “skole” ikke er farlig, og selv om det har vært noen tøffe perioder så har jeg stort sett klart å få roet ned før det har skjedd noe som ikke burde skje. Til neste år blir det dobbelt antall timer, og så har jeg forhåpentligvis studiekompetansen i boks.

Nå er målet å få meg en utdannelse innenfor biokjemi så jeg kan jobbe med dette.

Kosthold som del av behandling

Eksponeringsterapi består av å utsette seg selv for det «farlige» stimuliet, slik at det nøytraliseres. Noen ganger er det umulig å eksponere seg for det virkelig farlige, fordi verden er overveldende og det eneste fokuset det er mulig å ha er stabilisering. Eksponeringsterapi fungerer ikke med mindre man føler seg trygg og kjenner på mestringsfølelsen. Dette spiller også en rolle for kognitiv atferdsterapi.

På mitt verste har jeg knapt klart å komme meg utenfor døren uten å «knekke sammen», det var ikke sjans til å jobbe med noe som helst fordi jeg var så reaktiv. Når stressnivået er så høyt, er det umulig å lære at verden egentlig er trygg. Da reagerer man også på ting som man egentlig ikke har noen grunn til å reagere på. Når jeg ser tilbake på de årene kjenner jeg ikke igjen den jenta, jeg var virkelig syk.

Som jeg selv sa det:

”Jeg er syk, for helvete! Forstår du ikke det?!” Tårene renner ned kinnene mine. ”Kan du ikke bare innse at det er slik det kommer til å være?”
Speilbildet ser tilbake på meg uten å svare. Røde øyne, våte kinn, og håret står alle veier. Den ene hånda, den venstre, er hoven etter jeg slo den inn i stueveggen. Jeg trenger å ha vondt, trenger å kjenne noe. Jeg knuger hendene på kanten av vasken, og venstrehånden banker. Det er diffust og langt borte, som om den ikke er min. Hånden ser rød og aggressiv ut mot den hvite vasken.
Smerten blir mer og mer fremmed, og hjertet mitt synker. Forsvinner. Jeg ser i speilet igjen, og jeg vet ikke hvem som ser tilbake på meg. Alt er så langt borte. Dette er ikke lenger meg.

Det skulle ikke mye til før jeg ble passiv tilskuer i mitt eget liv. Før jeg i det hele tatt kunne jobbe med de virkelige problemene, triggerne, måtte jeg få ned stressnivået. Ellers var det ikke sjans til å lære at noe var trygt. Studier har vist at personer som sliter psykisk gjerne har lettere for å bli stresset, men også vanskeligere for å stresse ned. Da er det enkelt at kroppen går inn i konstant stressmodus, fordi den rekker aldri å roe seg helt ned før det skjer noe nytt. Kroppens stressystem er det sympatiske nervesystemet, det påvirker alle organer i kroppen, og stress påvirker spesielt både læreevne og hukommelse. Det blir altså vanskelig å a) lære at verden er trygg b) huske at verden er trygg*. Det er nettopp disse to tingene som er viktig ved eksponeringsterapi, og det er flere livsstilsgrep som kan tas for å forbedre læreevne og hukommelse (som sammen danner grunnlaget for hjernens tilpasningsevne, nevroplastisitet). 

Sympatiske nervesystem og kostholdet
Det sympatiske nervesystemet påvirker fordøyelsen på flere måter;

  • Det produseres mindre magesyre og fordøyelsesenzymer.
  • Mindre bevegelser i tarmen, maten blir ikke fraktet gjennom tarmkanalen, ubalansert tarmflora.
  • Blodet går fra magen og ut i musklene.

Les om tarm-hjerne forbindelsen her. Til sammen fører dette til en ubalansert tarmflora, dårligere næringsopptak og lekk tarm, som er knyttet til økt angst og dårligere læreevne. Og selvfølgelig lavere toleransegrad for stress. Det motsatte av det som trengs for at eksponeringsterapi skal ha effekt**. Når tarmen blir lekk kan toksiner, små partikler av mat og bakterier krysse fra tarmen og inn i blodet, dette gjør at immunforsvaret må rydde opp og kroppens betennelsesnivå øker. Dette påvirker såklart hjernen.

Det er viktig å dempe denne betennelsesreaksjonen, og første steg er å spise anti-betennelsesmat som fet fisk og grønnsaker, men også å kutte ut på pro-betennelsesmat som vegetabilske oljer/margarin (omega6) og korn. Melk er et grensetilfelle, men i starten lurt å kutte ut mens kroppen bygger seg opp.

I tillegg til dette, når det sympatiske nervesystemet er aktivt, skiller kroppen ut magnesium. Kronisk lave nivåer av magnesium kan føre til angst og depresjoner. Det gjør rett og slett hjernen mer lettskremt, og gjør det vanskeligere å håndtere for eksempel triggere. Derfor er det viktig i perioder med stress å få i seg nok magnesium. Både gjennom kostholdet, men kanskje også fra tilskudd. Kalium er et annet viktig næringsstoff i så måte, og skilles også ut i perioder med mye stress. B-vitaminer spiller en viktig rolle for kognitive funksjoner, læring og hukommelse, som svekkes om stresset pågår over lengre tid. I tillegg trengs flere av dem for at prosessen metylering skal fungere, og den er viktig for å danne kroppens sterkeste antioksidant: Glutation. Høyt stressnivå legger press på kroppens antioksidantsystem, som fungerer som vaskehjelp og rydder opp kaoset stresset setter i kroppen. Dette fører til oksidativt stress, som er ganske vanlig ved psykiske lidelser, og påvirker – som alt annet jeg har nevnt – kognitive funksjoner.

Kroppen trenger disse næringsstoffene, og de kan tilføres gjennom kostholdet.

Toleranse
Jeg har hørt begrepet «toleransevindu» flere ganger, men jeg foretrekker heller et toleransetak. Dette taket er hvor mye belastning kroppen og hjernen klarer å håndtere uten å ty til mestringsstrategier eller forsvarsstrategier. Vi utsettes for belastning hele tiden; søvnmangel / smerte / bekymringer er alle forskjellige typer belastninger som kan ligge i bakgrunnen og gi et større behov for å skjerme oss selv. Det er ikke alle belastninger vi kan unngå, og det er heller ikke målet for mennesker er i stand til å tåle mye, men vi kan redusere effekten av dem som påvirker oss negativt.

Kosthold påvirker søvn, og flere som sliter med smerte har kroniske betennelser å takke for det – nevnte jeg at kosthold kan påvirke betennelsesstatusen i kroppen? Bekymringer kan være reelle, men også ruminering på grunn av – nettopp – høye stressnivåer. Det er selvfølgelig ikke slik at kosthold løser alle problemer, men et godt og næringsrikt kosthold gjør det lettere å fungere i hverdagen – uansett hva den består av. Er min påstand.

Nå har jeg ikke forskning som har gjort studier på dette sammensatt, men egen erfaring er høyere tålegrense for stress, at jeg kommer meg lettere om jeg blir trigget (og det skal mye mer til for at det skal skje), og bedre tilpasningsevne (med det mener jeg at jeg tilpasser meg slik verden jeg lever i nå er, en jeg liker, i stedet for å leve i fortiden). Jeg bruker dette aktivt selv, men det betyr ikke at jeg ikke noen ganger går skikkelig på trynet. Poenget er at det blir enklere å komme seg igjen og fortsette videre.

*Bytt ut verden med det du har angst for.

**Det er selvfølgelig slik at eksponeringsterapi virker også uten å bry seg om kosthold, men ved f.eks. kompliserte traumer hvor det er så mange triggere og så mye “feilkoblinger” i mangel på bedre ord, mener jeg kosthold kan være til god hjelp.

B12-mangel førte til psykose

Jeg vet ikke om dette er en glad-sak eller om jeg syns det er tragisk: Dietary deficiency of cobalamin presented solely as schizoaffective disorder in a lacto-vegetarian adolescent. En 13-årig gutt, lakto-vegetarianer, får en rekke symptomer (fra artikkelen):

patient had partial mutism, manneristic posture, depressed mood, paranoid delusions, thought echo/broadcast, running commentary, and command hallucinations. Patient was diagnosed as acute schizophrenia-like psychotic disorder (ICD-10:F23.2).

Han får – selvfølgelig – psykofarmaka. Det ser ut som det går bra, men etter en stund får han på nytt symptomer, de har forandret seg litt fra tidligere:

MSE (Mental status evaluation) revealed inflated self-esteem, over-familiarity, spontaneous over-productive speech, increased psycho-motor activity, elated affect, flight of ideas, thought echo and broadcasting, delusions of persecution and reference, command and commentary second person hallucinations, impaired judgment, and absent insight. Diagnosis revised to schizoaffective disorder, manic type (ICD-10:F25.0).

Det blir en forandring på medisineringen, men igjen blir han syk.

I begynnelsen ble det tatt flere blodprøver, men ikke før tredje gangen symptomene oppstår er det noen som sjekket B12-nivået (til en vegetarianer, atpåtil i India hvor mangel på B12 er vanlig*). Guttens B12-nivå ligger under normalen.

Cobalamin (vitamin B12) is an important nutrient. It is not synthesized in human body and supplied only in nonvegetarian diet. Its deficiency reported with range of psychiatric disorders. Only four pediatric cases have been reported as psychiatric disorders. Authors report a case of dietary deficiency of cobalamin presenting solely as schizoaffective disorder without hematological/neurological manifestations. Early diagnosis and treatment of cobalamin deficiency is an opportunity to reverse pathophysiology. This case highlights the importance of diet history and serum cobalamin level in atypical psychiatric presentations.

Han får tilskudd av B12, og trapper ned psykofarmakaen.

Patient became asymptomatic soon after second dose of cobalamin and discharged in 1 week. During followups, normal serum cobalamin level was maintained and psychiatric medications tapered and stopped on the 52 nd day of vitcofol. Premorbid level was maintained on regular followups for next 6 months.

Hva som skjer etter disse seks mnd sier ikke artikkelen noe om. Tenk om de hadde sjekket ham for B12 mangel i begynnelsen? Da hadde han sluppet uker på medisin som ikke fungerte.

Mangel – eller bare lave nivåer, som kan være like ille – på B-vitaminer (ikke bare B12) er vanlig ved flere psykiske sykdommer, og fører til symptomer som kognitiv svikt, lav motivasjon/lite ork og energiløshet. Vitaminet er viktig for at kroppen skal kunne metylere korrekt. Langvarig mangel på B12 kan gi varige skader på nervesystemet. Det jeg syns er skummelt, er at det også finnes noe som kalles “funksjonell mangel”. Dvs, på en blodprøve kan nivået av B12 virke ok, kanskje forhøyet, men kroppens celler klarer ikke bruke vitaminet til å utføre jobben det skal. Med andre ord er det mange som kan ha manglende B12 uten at det vises på en standard blodprøve. Det er mulig å ta en grundigere sjekk, for eksempel ved å se på nivået av stoffet homocystein. Kroppen bruker B12 for å gjøre homocystein om til metionin, og ved mangel på B12 vil ikke denne prosessen finne sted i tilstrekkelig grad. Følgen er opphopning av homocystein som kan sees på blodprøve.

Det har blitt en del korte poster i det siste, men jeg skal skrive en lengre tekst om hvordan kosthold kan hjelpe ved eksponeringsterapi og traumebehandling om ikke lenge (stort tema). B-vitaminer er viktige for det også.

*B12 mangel – eller lave nivåer – er dessverre vanlig på verdensbasis, også i Norge. Enten på grunn av kostholdet (B12 finnes i rødt kjøtt, særlig innmat som lever og hjerte), eller dårlig opptak (påvirkes av blant annet stress og aldring).

Kilder:
Oh, R. & Brown, D. L. Vitamin B12 deficiency. Am. Fam. Physician 67, 979–86 (2003).
Allen, L. H. How common is vitamin B-12 deficiency? Am. J. Clin. Nutr. 89, 693S–6S (2009).

Omega-3 mot psykose

Abstraktet fra forskningsartikkelen (som er åpent tilgjengelig, noe jeg elsker) ‘Longer-term outcome in the prevention of psychotic disorders by the Vienna omega-3 study‘:

Long-chain omega-3 polyunsaturated fatty acids (PUFAs) are essential for neural development and function. As key components of brain tissue, omega-3 PUFAs play critical roles in brain development and function, and a lack of these fatty acids has been implicated in a number of mental health conditions over the lifespan, including schizophrenia. We have previously shown that a 12-week intervention with omega-3 PUFAs reduced the risk of progression to psychotic disorder in young people with subthreshold psychotic states for a 12-month period compared with placebo. We have now completed a longer-term follow-up of this randomized, double-blind, placebo-controlled trial, at a median of 6.7 years. Here we show that brief intervention with omega-3 PUFAs reduced both the risk of progression to psychotic disorder and psychiatric morbidity in general in this study. The majority of the individuals from the omega-3 group did not show severe functional impairment and no longer experienced attenuated psychotic symptoms at follow-up.

Forskning.no skrev om det i dag. Dette handler om forebyggende tiltak mot psykiske helseproblemer, noe jeg er helt for. Dessverre er systemet i dag heller lagt opp slik at du må bli alvorlig syk før noe kan gjøres, og da skal det helst “fikses” med medisiner som ikke gjør noe med den underliggende årsaken. Kosthold burde være en del av slik forebygging, og om sykdom alt har materialisert seg burde kostholdet være en viktig del av behandlingen.

Jeg har følt meg elendig i det siste, men det går bedre nå. En uke med god søvn og mat, og verden fortoner seg helt annerledes. 🙂

Angst

Jeg har slitt med mareritt store deler av juli, jeg våkner og kjenner den kvelende følelsen av håpløshet og vissheten om at uansett hva jeg gjør kommer ingenting til å forandre seg. Og med elendig søvn er det lett å få slike “flashbacks” også på dagtid.

Emotional flashbacks are sudden and often prolonged regressions (‘amygdala hijackings’) to the frightening circumstances of childhood. They are typically experienced as intense and confusing episodes of fear and/or despair – or as sorrowful and/or enraged reactions to this fear and despair.

Pete Walker

Liten, redd og hjelpeløs. Håpløs. For hvem kan egentlig hjelpe? Ingen har tid. Klar deg selv, du er da i stand til det!? Ikke bry andre med dine problemer.

Viser Tommy&Tigern.jpg

Det er lenge siden jeg har kjent meg så ille, og det har jo (selvfølgelig) sine naturlige forklaringer. Likevel kan jeg ikke gjøre så mye mer enn å jobbe med stabilisering nå når det allerede har gått så langt. Utfordre tanken om at jeg må holde meg unna andre mennesker, selv om et enkelt “Hei!” kan være nok til å få verden til å falle i grus. Den beste dagen er en dag alle ignorerer deg, eller? Jeg brukte å tro det, men det stemmer ikke lenger for min del. Likevel blir jeg så sliten av folk, ord og stemmer er så vanskelige å følge med på, jeg kjenner at jeg ikke vil. Det er bare løgner, så hvorfor bry seg?

Og så blir jeg irritert, for det stemmer jo heller ikke. Det er andre som lyver, svikter, ignorerer og stiller urimelige krav. Må bare få hjernen tilbake i det sporet, så verden kan bli trygg igjen. For akkurat nå kan ting bli litt overveldende og skumle.

Når man først skal gå på trynet kan man like gjerne gjøre det ordentlig… jeg dissosierer da i alle fall ikke, men kroppen fungerer ikke helt slik jeg vil den skal (tåler ikke belastningen av mye stresshormoner + lite ordentlig søvn). Det viktigste jeg trenger nå er søvn, men marerittene gjør det vanskelig. Så jeg jobber med pust for å roe hjernen, men må passe på så det ikke går galt (dyp pust kan trigge traumer). Ellers å få i meg nok anti-stress stoffer som magnesium, kalium, sink, b-vitaminer og glutation.  Bloggen blir nok en smule nedprioritert fremover, helsa kommer først.

Mental Wellness Summit – Gratis webinar om psykisk helse

Talking about mental health!

The Mental Wellness Summit is an educational and empowering experience that explores better ways to approach and treat mental health–it’s designed with everyone in mind.

Today’s powerful treatment options, including diet and improved nutrition, naturopathy, functional medicine, osteopathy, chiropractic care, yoga and meditation, to name a few, are available but rarely considered for treating mental health. Let’s go beyond psychiatry and pills and explore the best options for wellness in this evolving field.

The Mental Wellness Summit will benefit health care practitioners and providers, patients and the public; family, friends and loved ones of those going through any challenges, those treating them and those supporting them.

Register for free today:  http://mentalwellnesssummit.com/

Jeg har ikke noe med dette å gjøre, men jeg er på en mailingliste og noen ganger kommer det jo faktisk noe interessant i innboksen 😉 Håper jeg lærer noe nytt jeg kan bruke videre, flere av foredragene ser interessante ut (selv om jeg nok kan en del av temaet fra før). Tenk så deilig det skal bli når psykiatrien kommer up-to-date med forskning og behandlingsmetoder for psykiske lidelser, ikke bare utdeling av piller og en samtale i ny og ne (satt på spissen, fordi jeg har opplevd det). 🙂