Angst

Jeg har slitt med mareritt store deler av juli, jeg våkner og kjenner den kvelende følelsen av håpløshet og vissheten om at uansett hva jeg gjør kommer ingenting til å forandre seg. Og med elendig søvn er det lett å få slike “flashbacks” også på dagtid.

Emotional flashbacks are sudden and often prolonged regressions (‘amygdala hijackings’) to the frightening circumstances of childhood. They are typically experienced as intense and confusing episodes of fear and/or despair – or as sorrowful and/or enraged reactions to this fear and despair.

Pete Walker

Liten, redd og hjelpeløs. Håpløs. For hvem kan egentlig hjelpe? Ingen har tid. Klar deg selv, du er da i stand til det!? Ikke bry andre med dine problemer.

Viser Tommy&Tigern.jpg

Det er lenge siden jeg har kjent meg så ille, og det har jo (selvfølgelig) sine naturlige forklaringer. Likevel kan jeg ikke gjøre så mye mer enn å jobbe med stabilisering nå når det allerede har gått så langt. Utfordre tanken om at jeg må holde meg unna andre mennesker, selv om et enkelt “Hei!” kan være nok til å få verden til å falle i grus. Den beste dagen er en dag alle ignorerer deg, eller? Jeg brukte å tro det, men det stemmer ikke lenger for min del. Likevel blir jeg så sliten av folk, ord og stemmer er så vanskelige å følge med på, jeg kjenner at jeg ikke vil. Det er bare løgner, så hvorfor bry seg?

Og så blir jeg irritert, for det stemmer jo heller ikke. Det er andre som lyver, svikter, ignorerer og stiller urimelige krav. Må bare få hjernen tilbake i det sporet, så verden kan bli trygg igjen. For akkurat nå kan ting bli litt overveldende og skumle.

Når man først skal gå på trynet kan man like gjerne gjøre det ordentlig… jeg dissosierer da i alle fall ikke, men kroppen fungerer ikke helt slik jeg vil den skal (tåler ikke belastningen av mye stresshormoner + lite ordentlig søvn). Det viktigste jeg trenger nå er søvn, men marerittene gjør det vanskelig. Så jeg jobber med pust for å roe hjernen, men må passe på så det ikke går galt (dyp pust kan trigge traumer). Ellers å få i meg nok anti-stress stoffer som magnesium, kalium, sink, b-vitaminer og glutation.  Bloggen blir nok en smule nedprioritert fremover, helsa kommer først.

Hiatus

Jeg er syk. Først tenkte jeg jeg “bare” var sliten, mye å gjøre osv. Helt vanlig å bli sliten da. Så begynte jeg å bli ekstra irritabel, hukommelsen begynte å svikte og konsentrasjonen er nærmest ikke-eksisterende. Humøret er halveis i depresjonen og kroppen er totalt utslitt. Overfølsom for både lyd og andre sensory inputs, og bare glad for at dissosiasjonen ikke er tilstede.

Alt som skjer når jeg får i meg gluten. Bloggen er derfor i pausemodus til jeg får hjernen min tilbake, den virker til å ha tatt ferie.

6mnd+ med AIP kosthold

Jeg har vært fraværende i det siste, og kommer til å bli det i vel to uker til. Grunnen er meget enkel, jeg er på besøk hos farmor. Og som den eldre damen hun er, har hun verken datamaskin eller internett. Hun har nemlig nettbrett med mobilnett. Som er helt håpløst å blogge med 😉

AIP
Nå begynner det å bli lenge siden min mest omfattende kostholdsomlegging, og jeg tenkte å skrive litt om hvordan det har gått. Kostholdet er såkalt “autoimmunt” dvs. det ikke inneholder noen allergener som kan fremprovosere en immunreaksjon i kroppen. Dette er viktig fordi et kronisk påslått immunsystem er en del av ganske mange sykdommer, blant dem mine to: Bipolaritet og aspergers, samt det er bra for leddene mine. Og, som en ekstra bonus: det senker stressnivået i kroppen som gjør det lettere å arbeide med traumene mine. Altså får jeg ganske mye igjen med å forandre kostholdet 🙂 At immunforsvaret er “på” setter i gang en mengde prosesser i kroppen og hjernen, og kroppen bruker en masse energi på å “slåss mot seg selv” i stedet for å bli frisk.  Flere studier, gjort på pasienter med forskjellige sykdommer, har vist markører for at nettopp immunforsvaret er involvert. I tillegg til et dårlig næringsbilde generelt; mao pasientene har enten mangler av viktige mineraler og/eller vitaminer eller et forhøyet nivå av disse.

Dette fører til et økt stress i kroppen, og som vi alle vet, er stress noe av det verste en psykisk syk kan utsettes for. Da er det jo fornuftig å få dempet dette stresset, ikke sant?

Andre (p)sykdommer som påvirkes av dette:

  • Schizofreni
  • OCD
  • ADHD
  • Autismespekteret
  • Depresjon

Dette dekker ganske mange symptomer; psykose, tvangstanker, kognitiv svikt, “kort lunte”, lavt energinivå, uro. Som igjen er symptomer på andre sykdommer, ikke bare de jeg har nevnt.

I tillegg er det svært mange somatiske sykdommer, som ofte er komorbide (opptrer sammen med) psykiske sykdommer som også er forbundet med immunforsvaret. Som:

  • Diabetes
  • Stoffskiftesykdommer
  • Leddplager
  • Migrene
  • IBS/Andre diffuse tarmplager
  • Cøliaki
  • Chrons
  • Psoriasis
  • “Metabolsk syndrom” (overvekt, høyt blodtrykk, høyt kolesterol)

Det er sikkert noe jeg ikke tenker på her.

Mitt autoimmune kosthold
Som sagt, så har jeg kuttet ut alle allergener i maten, oftest visse typer proteiner. De kanskje to største er gluten (fra mel) og kasein (fra melk). I tillegg er egg ganske vanlig, samt frø, bønner, linser, erter og nøtter. De siste inneholder i tillegg til proteiner noe som heter fytinsyre. Fytinsyre binder seg til viktige næringsstoffer og gjør det umulig for kroppen vår å bruke dem. Les mer om kosthold og næringsstatus, og hvordan det påvirker psyken her.

Hva spiser du?
Kostholdet mitt består av kjøtt og grønnsaker, enkelt og greit 🙂 Ikke alle grønnsaker, mind. Dette fordi en familie av planter, kalt søtvie, inneholder ganske mange problemstoffer. Søtviegrønnsaker ungår jeg. Dette er grønnsaker som potet, chili, paprika, aubergin og tomat. Krydder laget av disse brukes heller ikke (som f.eks. paprikapulver). Jeg bruker heller ikke særlig mye krydder som er basert på frø (som anisfrø). Både kaffe og kakao kommer fra bønner, og tobakk er en søtvieplante. Jeg drikker ikke kaffe, men lager innimellom sjokolade. Det gjorde jeg ikke da jeg startet AIP!

Har det vært noen effekt?
JA! Da jeg startet slet jeg kognitivt, det har jeg gjort i flere år. Jeg har hatt gullfiskhukommelse, glemt hele dager, falt ut av en samtale fordi jeg ikke har klart å få med meg hva som ble sagt – det har vært ganske ille. I tillegg var konsentrasjonen på et lavmål, men med den husken var det kanskje ikke så rart. Disse problemene hadde jeg enda selv da jeg hadde lagt om til et “vanlig” paleo/steinalderkosthold (som vil si at jeg kuttet ut gluten, kasein og bønner/linser). Det vanlige kostholdet hjalp veldig på stabiliteten i humøret mitt, og på energinivået. Men ikke med det kognitive, som sagt. Som siste utvei prøvde jeg AIP.

Jeg er bedre kognitivt, jeg klarer å ordlegge meg bedre, faller ikke så ofte ut av samtaler, husker bedre, jeg er mer “meg” enn jeg har vært på ganske lenge. Om jeg får i meg noe jeg ikke tåler merker jeg det veldig fort; jeg blir ør i hodet, sliten, depressiv og veldig irritabel. Dette gjelder oftes gluten – som det er flere måter å få i seg på ved et “uhell”. Det har jeg tenkt å skrive mer om.

Men som jeg har nevnt tidligere på bloggen, kostholdet kan ikke reparere traumer. Så er sykdommen traumebasert kan ikke kostholdet gjøre annet enn å hjelpe å stabilisere. Og det er forresten ikke en dårlig ting 🙂 Om jeg blir “trigget” går stressnivået skyhøyt og jeg får symptomer (men de symptomene var til stede konstant tidligere, så å nå ha de kun ved triggere er et enormt steg i riktig retning), men jeg lander lettere og kan samle meg. Så går det over og tilbake til fungerende.

Matplanlegging
Jeg har aspergerstrekket at jeg ikke går lei av mat, evver 😛 Så jeg kan spise det samme igjen og igjen. Noe som jeg prøver å alltid ha for hånden er kraft. Da kan jeg lage suppe, og i tillegg inneholder kraft en mengde sporstoffer som er bra for helsen. Den hjelper kroppen min å bli friskere, som også hjelper hjernen. Favoritten er å koke kraft av oksehaler og kanskje et margbein.

En god ressurs for AIP oppskrifer er Stalkerville.net Et Pinterestsøk på ‘AIP’ vil også gi gode resultater.

Stress, traumer, kosthold

Jeg har noen traumer, som av og til setter meg ut av spill. Jeg klarer ikke tenke, jeg trekker inn i meg selv og forsvinner.

Hvordan kan kostholdet hjelpe på dette, da? Den triste, for meg, sannhet er at det er bare så mye kostholdet kan løse. Bipolare humørsvigninger? Ikke ett problem lenger. Det vil si, ikke mer plutselige depresjoner som gjør meg apatisk og maktesløs. Ikke mer denne-dagen-bruker-jeg-to-timer-på-å-stå-opp, fordi, vel, veggen er bare så fin å se på.

Jeg har ikke lenger et forbehold om at jeg er deprimert om jeg planlegger noe. Det er veldig befriende, å slippe å tenke slik; jeg vet ikke om jeg kan dra, jeg sitter kanskje på sofaen og gjør ingenting. Usikkerheten rundt dagene mine er blitt mye mindre. Det gir meg frihet.

“Herregud, du kan jo ikke spise noe!” Jeg blir så eitrande provosert av slike utsagn. Om jeg ikke hadde lagt om kosten, hadde jeg enda vær syk. Jeg hadde brukt tusenvis av kroner på medisiner (de er dyre), jeg hadde mest sannsynlig ikke vært mentalt stabil heller. Medisinene hjalp nemlig ikke, ingen av dem. Jeg hadde ikke møtt vedkommende som forteller meg jeg ødelegger livet mitt ved å ikke spise brød og drikke melk (satt på spissen). For jeg hadde ikke gått ut døra, jeg hadde vært inne. Kanskje tilogmed under et bord, med døra låst. Med et headset på ørene og musikk så høyt at ingen lyd utenfra kunne nå meg.

Da er faktisk ikke så ille å ikke spise brød. Eller drikke melk. Ikke når det faktisk gir meg et annet liv enn å være bipolar og ellers ustabil.

Så med alt som gjorde meg psykisk syk, som nå er borte, sitter jeg igjen med traumer. De forsvinner ikke av seg selv. Tidligere tenkte jeg ikke særlig over dem, jeg hadde ikke tid. Nærmet jeg meg ble jeg så ustabil at jeg mistet kontrollen. Urolig deprimert noen uker? Check.

Nå, nå kan jeg gjøre litt mer. Jeg blir enda dårlig, såpass at jeg i går fikk noen nasty symptomer jeg ikke har hatt på lenge. Da hadde jeg blitt presset ganske langt. Men vet du hva? I dag er jeg ok igjen, litt skjelven, men ikke deppa. Ingen angst. Ikke særlig dissosiativ.

Og det er kostholdet sin fortjeneste. Et traume legger ett stress på kroppen, ved å gjøre kroppen mer motstandsdyktig mot stress (kosthold), tåles rett og slett større belastning fra traumet. I alle fall for meg. Jeg har mer albuerom, det skal mer til før jeg blir vippet av pinnen. Jeg blir friskere. Konsentrasjonen som jeg har slitt med, er ganske god, alt i alt. Hukommelsen likeså. I tillegg til kostholdet trener jeg og sørger for å sove godt. Noe jeg vil jobbe med i fremtiden er pust og avslapning, noe jeg ikke har prioritert da jeg mener kostholdet er viktigere.

Det blir noen set-backs på veien, jeg har hatt flere. Men kunnskap hjelper, så neste gang en lik situasjon kommer kan en forhåpentligvis ta et bedre valg. Jeg gjør ikke alltid det, noen ganger feiler jeg på samme punkt igjen og igjen. “Å gjøre det samme igjen og igjen, men forvente et annerledes resultat er idioti.” kloke ord. Så jeg prøver noe nytt, jeg er ikke helt fornøyd med tidsskjemaet jeg har på denne nye måten å håndtere problemene mine, men om det virker så skal jeg si meg fornøyd.

Tomhet

Jeg lever i en skyggedal for tiden, de to siste ukene har vært en smule belastende. Jeg er red for at noen jeg er svært glad i skal dø, og det går inn på meg. Som mestringsstrategi har hjernen falt tilbake på dissosiering, og jeg gli litt inn og ut av virkeligheten alt ettersom. Det er ikke så fryktelig ille, jeg vet hvem jeg er stort sett hele tiden, og jeg kjenner igjen familie og venner. Alt ok.

Men når jeg ser på hendene mine og lurer på hvem det er sine, og hvorfor de gjør som jeg vil, når de ikke er mine, blir jeg bekymret for helsa mi. Dissosiering er en elendig og lite konstruktiv mestringsstrategi for meg her og nå – selv om det sikkert en gang var fordelsaktig (ellers hadde jeg vel ikke lært det). Det hele bunner ned i stress/belastning. Jeg har ingen ønsker om å gå i en begravelse i nærmeste fremtid, tanken stresser meg > hjernen kobler ut. Med opp-og-nedturer i formen til vedkommende har det blitt en del “åh, dette går bra” til “ikke lenge igjen”. Å forholde seg til en tilstand er på en måte litt lettere å godta, så en slipper å gå i gjennom karusellen en gang til. Jeg tenker nok ikke helt klart siden det er kanskje den viktigste personen i livet mitt.

Så for å holde dissosen mest på avstand, siden den først er her, har jeg jo lært meg noen teknikker:

  • Musikk! Musikk gir meg noe annet å fokusere på enn at verden og menneskene rundt meg er flate todimensjonale kulisser i noe jeg ikke forstår eller er deltager i.
  • Trening – bruker jeg musklene kjenner jeg de er der. Her kan det blir for mye, overdriver jeg blir jeg veldig forvirret og “borte”.
  • Få i meg nok antioksidanter – alt dette stresset går ut over dopaminet i hjernen som finnes i den prefrontale cortex som har noe med virkelighetsoppfattelsen å gjøre.
  • Omega3, magnesium og sink.
  • Fokusere på meg, for å finne meg igjen. Favorittklær, favorittmat, hobbyer o.l.
  • Ikke oppsøke situasjoner jeg vet jeg blir verre av – for eksempel er det ekkelt å gå på store butikker når jeg mister meg selv i en menneskemengde og blir et tomt skall. Musikk på øret hjelper om jeg må, men helst ikke.

Verden er innimellom laget av papp, og jeg tror jeg kan falle gjennom. Da havner jeg i et grått tomrom, og det forteller jeg ikke er deprimert, for da hadde tomrommet vært svart. En pappverden med pappfigurer, flatt og ikke-virkelig.

Plagsomt.

 

 

Still on the same page

Jeg føler at jeg burde skrive mer her nå, det har vært lite oppdateringer og det er mye, mye igjen av temaet. Kobber/sink balanse er noe jeg tenker mye på for tiden, og noe jeg ønsker å skrive om, men hjernen funker ikke helt slik den skal. Så er det metylering, særlig i forhold til psykoser er dette interessant. Ja, og energinivåer. Leveren spiller en stor rolle i det hele, og den igjen påvirker kobber/sink balansen.

Jeg var egentlig ganske irritert – igjen – over at jeg ikke kommer meg fort nok, men igjen innså jeg at jeg har gått gjennom noe uten å bli deprimert. Jeg knakk sammen og en mengde frustrasjon slet seg løs på en ukonstruktiv måte – vanligvis trener jeg bort slik “overskuddsenergi” og jeg er igjen tilbake på treningssenteret i styrkesalen så det går bedre med den saken. Det gikk over fort og det skjedde ikke noe – som jo er fint i seg selv.

Så er det også sjeldent jeg har klart å holde meg til et prosjekt over lengre tid, det har alltid kommet “noe” i veien, gjerne en depresjon eller noe slikt. Det er nytt for meg å ikke være syk ever so often. Jeg går på en måte bare å venter på at noe skal skje, og så skjer det ikke. Rare greier.

Godt er det – men merkelig. Og jeg er tydeligvis ikke kommet helt på godfot med det. Får se hvordan det går – i morgen blir det styrketrening og tur med valpen 🙂 Ja, og lesing av en del forskningspapirer til en post jeg vil skrive.

Det virker kanskje ikke særlig friskt, men det er milevis fra hvordan jeg var i fjor på denne tiden!

Sammenbrudd og pannekaker

Jeg har gått gjennom en god del stress i de to siste ukene, og er enda ikke helt ute av det. Jeg merker det på kroppen; jeg er rastløs, ukonsentrert, glemsom, irritabel. Og ikke minst sliten. Alle disse tingene styres av dopaminet i hjernen, og for å lette på skadene må altså kroppen få hjelp til å både produsere nok dopamin og å slappe av. For min del er det kraftig ‘brainfog’ som er problemet nå, jeg sliter med å lese lange tekster og å få med meg innhold i både tekst og tale. Det er slitsomt

For at dopamin skal syntetiseres trengs

  • Aminosyren tyrosin (kroppen kan omdanne aminoyren fenylalanin til tyrosin)
  • Vitamin B6
  • Sink

En annen ting som er viktig for dopamin er antioksidanter. Dopamin er følsomt for oksidativt stress. Antioksidanter finnes i grønnsaker og den sterkeste av de alle (glutation) finnes i god, enkel kjøttkraft. Et annet viktig mineral for stressmestring, som finnes i kraft, er magnesium. Ved stress skiller kroppen ut magnesium med urinen og det er derfor viktig å få i seg mer magnesium i perioder med stress. Kroppen trenger påfyll. Kraft inneholder også andre viktige aminosyrer og andre sporstoffer, blandt annet inneholder den glycin som – ved siden av å være bestanddel av glutation – sammen med prolin danner kollagen, et protein som er viktig for leddhelse og for huden (som er bygget opp av kollagen). Og det har en positiv innvirkning på leveren, som videre har med energinivå og rensing av avfallsstoffer, noe som er viktige funksjoner for god helse.

Noen linker til oppskrifter på kjøttkraft (jeg spiser suppe til frokost/lunsj om dagene – kraft fra oksehaler og margbein, tilsatt hvitløk, gresskarsquash og evt. kjøtt fra oksehalene eller kjøttdeig/karbonadedeig);
http://wellnessmama.com/5888/how-to-make-bone-broth-tutorial/
http://www.mindbodygreen.com/0-9890/10-benefits-of-bone-broth-gut-healing-recipe.html
http://www.westonaprice.org/food-features/broth-is-beautiful
Disse har alle grønnsaker i – men det er ikke nødvendig. Alt som trengs er egentlig bein og vann. Gjerne litt eplecidereddik, for syren gjør at bena slipper fra seg mer næring (mineraler). Som jeg sikkert har nevnt før, oksehaler setter en veldig god kjøttsmak på krafta!

Vitamin D og B12 er også viktig for kognitive funksjoner.

Bananpannekaker

3 egg | 3 eggs
1 mellomstor banan | 1 medium banana
1 toppa ss kokosmel | 1 big Tbsp coconut flour

Del bananen i mindre biter og kjør først egg og banan i en foodprocessor til det blir nogenlunde jevnt, ha i kokosmelet og miks til alt er rørt ut i en røre uten klumper (om du vil ha store bananbiter i pannekakene går jo det også 😉 ) Jeg syns de er best når røra er litt flytende, men ha i litt ekstra kokosmel om den blir for tynn, husk at kokosmel er veldig drygt så du trenger ikke mye! Jeg smakssetter disse med kanel og muskat, men det går på øyemål. Har i såpass mye at det temmer banansmaken. Stekes i det fett som tåles, her ble det kokosolje. De har en herlig sprø kant og er lette å snu (kan også være ganske store uten at det blir vanskelig), stekes på lav varme.

Pulse the eggs and the banana in a foodprocessor until well blended, add the coconut flour and let it mix until it forms a runny batter. I add cinnamon and nutmeg, enough to lower the taste of the banana. They have a crisp edge and are easy to flip. Cook on low heat in good fat. I used coconut oil.

Som sagt – min hjerne er ganske sliten nå, egentlig skulle jeg skrevet om sink-og-kobber-ubalanse og innvirkningen det kan ha på hjernen, men det får bli til en annen gang. Nå jobber jeg med å være zen og ikke la meg påvirke av livet og ting jeg ikke kan gjøre noe med. Det går ikke alltid like bra, men jeg får hjelp:

Lewis Black

The role of diet in cognitive decline.

Å falle og reise seg igjen

Som bipolar blir det en del øvelse i å falle i gjørma (og bli liggende) for så å kjempe seg opp igjen. Det er liksom bare sånn det er, svigninger. Svigninger som jeg ikke kunne forutse, som kunne gjøre dagene et helvete. Det er ganske begrensende å aldri kunne vite hvordan dagsformen er dagen etterpå, eller om noen timer for den del. Når senere kroppen sviktet, mye på grunn av medisinen jeg da gikk på, ble det bare verre. Du kan ikke planlegge to dager frem i tid når du ikke vet om du a) er apatisk b) er tungt deprimert (foretrekker apatien) c) ikke kan gå utenfor huset fordi du holder på å svime av hver gang du reiser deg.

Vel, jeg er ikke der lenger – og det er ikke takket være helsevesenet.

Jeg har hatt et tilbakefall, og igjen må jeg komme meg opp på bena. Den siste uka har vært en del stress og mye bekymringer, som førte til at jeg sov dårligere, det koblet med et mindre strikt kosthold ga meg flere gamle symptomer. Ikke det at kostholdet har vært dårlig, det har vært vanlig steinalder; dvs. egg, og en del frukt jeg oftest ikke spiser. Som er helt greit/akseptert innenfor det grunnleggende steinalderkostholdet som sagt, men jeg med mine problemer/utfordringer kan ikke spise mye av det. Spesielt ikke når jeg allerede er under belastning.

Jeg er overasket over at jeg gjør de samme feilene som tidligere, men reglene til spillet har også forandret seg, så når jeg tenker etter er jeg ikke særlig overasket likevel.

Jeg har en helt annen kropp og hjerne å forholde meg til. Før har jeg ikke en gang hatt valget i å trene, nyte godværet med en rask topptur, være energisk og fremtidsoptimist. Det er rart, det er annerledes, og det virker som det tar litt tid å venne seg til. Jeg tar ting bedre, og overvurderer hvor langt jeg er kommet på grunn av det. Men det er ting jeg ikke kunne gjøre før, med mindre jeg var hypoman, og det er ikke det jeg er nå. Jeg er frisk, sunn og om ikke glad, så ganske nært veldig ofte. Ikke deprimert, ikke tom, “helt ok.” Uten at det er løgn når jeg sier det, det går faktisk bra.

Distriktsnorge

Så selv om jeg gikk på trynet og slet meg ut – jeg holdt ut enda lenger enn sist denne gangen. Jeg blir sterkere, tåler mer belastning.

En annen ting – nå får jeg jo jobbet meg opp på nytt – har jeg lært noe siden sist? Jeg begynner med det antiinflammatoriske kostholdet igjen, og kommer til å følge det fremover. Noe jeg merket sist jeg startet, var at jeg lett glemte av karbohydratene og spiste for lite av dem – nå vet jeg det. Å kutte ut egg, som er en stor vitaminkilde, gjorde at jeg økte inntaket av lever (svin, okse, kalkun, lam om jeg hadde fått tak i).

Å bli bedre
Først våknet jeg, og kjente det var noe galt, jeg var mørk i hodet og tankene. Jeg ville ikke, ikke stå opp, ikke møte verden, bare isolere meg og håpe det går over av seg selv. Jeg finner det også vanskeligere å konsentrere meg, noe som ikke er særlig rart for stress påvirker dopamin og noradrenalin i PFT. Søvnmangelen min har godt på vei gjort meg sånn jeg er nå, men jeg velger å se på det sånn at det er en mulighet til å se hvordan det virker når jeg er på bunn og må komme meg opp. Jeg har ikke følt meg så dårlig fysisk på veldig lenge. Det tok meg litt tid å komme til den tankerekka, men nå har den festet seg.

Det går over – jeg har bare tenkt å hjelpe det på veien. Aller helst skulle jeg fått isolert meg litt også – for når jeg først blir så utslitt som jeg er nå er jeg veldig lett irritabel. Men det er litt verre å gjennomføre akkurat nå. Det går fortere om jeg får litt ro, men jeg trenger ikke “litt”, jeg trenger mye ro.

Det jeg derimot skal gjøre

  • Jobbe med søvn, jeg har tidligere fulgt disse rådene med god effekt
  • Kutte ned på fysisk aktivitet (for mye er ikke bra, og jeg har vært i for mye kategorien i det siste – så mye energi!)
  • Og selvfølgelig, kostholdet

Jo verre kroppen er, jo mer  er det å ta hensyn til. Derfor går jeg tilbake til antiinflammatorisk forskjellen fra vanlig steinalderkost er;

  • Ingen egg
  • Ingen søtvieplanter (potet, paprika, chili, aubergin osv.)
  • Ingen nøtter
  • Ingen krydder laget av søtvieplanter (paprikapulver, chilipulver)

Jeg forventer at jeg er friskere i løpet av kort tid, jeg er bedre i dag enn i går. Det er det som har vært litt av problemet i gjennom hele min tid i helsevesenet, hvor cyklisk sykdommene mine har vært. At det er uholdbart å leve slik, har vært vanskelig for leger å forstå. Det er ikke enkelt å utnytte gode dager når man aldri vet når de kommer og hvor lenge de vil vare.

Nå er jeg ganske stabil, men det krever at jeg jobber for det. Å ta en pille har aldri fungert, for hjernen (og kroppen) er ikke så enkel. Siden jeg er slapp enda er maten ganske enkel (for det er ikke vanskelig å spise slik), dette ble alt kastet i en ovn og forlatt i en halvtime;

Svin, søtpotet og brokkoli. Med mye kanel.

Flere nedturer gir flere muligheter til å trene seg opp. Selv om det er mer enn kjipt mens det står på.

Ansvar for egen helse

Da jeg begynte i psykiatrien var det med et observasjonsopphold på ungdomsavdelingen, planlagt etter det første møte med BUP. Før det hadde jeg vært i kontakt med psykiatrisk sykepleier, helsesøster på skolen, men jeg mener jeg ikke startet i behandling før jeg kom til BUP.

Jeg ble henvist til BUP av en migrenelege, hverken fastlege eller helsesøster tok det jeg sa på alvor. For jeg var jo frisk når jeg kom til dem. Kanskje migrenelegen var mer kjent med konseptet “varierende dagsform”, han forsto i alle fall at en dag kunne være et smertehelvete og den andre være helt ok. Han hadde lest om migrene og bipolaritet, og lurte på om jeg hadde humørsvigninger eller andre ting. Joda, det stemte jo det. Og slik kom jeg inn i systemet.

For ett år siden hadde jeg ikke vært i stand til å komme meg opp til utkikkspunktet.

Jeg begynte med medisiner på sykehuset, det var en rar opplevelse. For første gang på lang tid roet hjernen seg ned, jeg fikk sove. Det var helt utrolig, at to små piller kunne utgjøre en slik forskjell.

Så ble det den eneste behandlingen. Tankekjøret kom tilbake, dosen ble økt. Og økt. Og økt. Til slutt kom jeg over tålegrensa mi, og verden var bivirkninger. Bivirkninger som satte meg ut av spill, blodtrykket lå på bunn og jeg kunne ikke gjøre noe som helst. Mentalt var jeg ikke frisk heller, hjernen var sløvet ned, selv om tankekjøret var borte kom det nå og da tilbake. Resten av tiden var det tungt å tenke, alt gikk sakte. Etter det ble det nedtrapping, men når bivirkningene først var kommet hadde jeg blitt sensitiv.

Da hadde både hodet og kroppen sluttet å fungere, og ikke ante jeg hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde mistet meg selv. Syklisk som alt var hadde jeg heldigvis dager hvor ting var litt bedre. Da jeg begynte å lese om kosthold var det ift. migrene og blodsukker, så migrene og bipolaritet, og derifra begynte ballen å rulle. Lavkarbo – god blodsukkerkontroll, kornfritt – bedre konsentrasjon. Mens jeg leste om korn kom jeg også til å se på melkeprotein og dets innvirkning, men jeg var ikke klar til å slutte å spise cottage cheese eller hvitost. Nå vet jeg at en av grunnene, rent bortsett fra vanen, var inneholdet av cystein og andre stoffer i osten som jeg hadde lave verdier av.

Jeg var enda syk, jeg kunne ikke konsentrere meg, i perioder var kroppen så sliten jeg ikke kunne gå. På et punkt ble jeg innlagt på sykehus, men siden de ikke fant noe somatisk galt med meg (bare noen rare blodprøvesvar, ikke noe konkret) endte jeg opp hos sykehusets psykiater. Da fikk jeg vite noe jeg allerede visste, på det tidspunktet var jeg ikke deprimert. Jeg var kraftig provosert av at bare fordi jeg hadde en psykisk diagnose ville de ikke ta de fysiske symptomene mine på alvor. Selvfølgelig spiller depresjon inn på motorikken, men det var overhodet ikke problemet mitt. Noe jeg trodde var unødvendig å poengtere da jeg slett ikke oppførte meg deprimert der jeg lå og var syk. Jeg var kanskje en smule oppgitt og lei, men hvem er ikke det nr man bare er syk, syk og sykere?

Jeg satte meg mer inn i hvordan kroppen fungerer, næringsbehov, tarmen og leveren og deres innvirkning på energien (og humøret). Jeg visste jo at det ikke bare var gluten som var ille med korn, det var lektiner og fytinsyre også. Fytiner og lektinsyre er det i nøtter og frø, som jeg spiste mye av. Jeg kuttet ned på dem.

Meieriproduktene måtte gå, og denne gangen gikk det bedre fordi jeg fikk næringsbehovet dekket fra andre steder (kraft kokt på kyllingbein). Men enda var jeg ikke frisk, og jeg var lei av å møte opp på legekontoret og bli fortalt at selv om jeg ikke kunne gå var prøvene mine helt fine. Symptomene mine spilte ingen rolle fordi jeg var et tall unna laveste grenseverdi på et referanseskjema.

Hvem har størst egeninteresse, jeg eller legen, på at jeg blir frisk? Jeg. Hvem er det som vet mest om min situasjon? Jeg. Hvem er det som kan ta ansvar for mitt liv og mine handlinger? Jeg.

Det er skjønt ute om våren.

Legen(e) var visst helt ok med at jeg bare “var syk” og måtte leve med det. Jeg var altså ikke det.

I flere år har jeg slitt med konsentrasjonsproblemer, ustabilitet i humøret og så kroppens svikt. Jeg har prøvd diverse medisiner, sluttet på dem alle, det er ikke den bivirkning som har vært ok. Kostholdet har gjort meg mer stabil, både i humør og energi, og nå i det siste med den autoimune dietten virker det som konsentrasjonen også kommer seg. Mat er medisin, mat er det som bygger oss opp, og et dårlig kosthold bryter oss ned. Jeg har testet ut egg, og funnet ut jeg reagerer litt på dem. Ikke mye, ikke sånne store problemer, men litt. Nok til at jeg ikke burde spise flere av dem daglig.

Jeg hører det er absurd at jeg ikke spiser matvare x og y, når jeg prøver å forklare hvorfor er det ikke noe folk alltid vil høre.

Vel, fra å være så ustabil at jeg ikke har kunnet planlegge to dager frem i tid, til at jeg nå legger planer for november. At jeg kan legge planer så langt frem i tid, uten å hele tiden måtte si “med forbehold om at…” Jeg kan trene nesten når jeg vil (det tar tid for kroppen å hente seg inn igjen, særlig ille blir det når jeg ikke hører etter på at den trenger hvile), uten at jeg trenger å være redd for at det svartner for meg og jeg faller om. Jeg leges, jeg skal ikke bare “dempe symptomene med antipsykotika, antidepressiva eller stemningsstabiliserende.” Jeg vet årsakene bak. Og det er ting jeg kan kontrollere.

For meg har det ikke vært noe spørsmål, jeg kunne ikke godta at “det bare er sånn.” og at jeg måtte leve med det. Det var ikke noe liv. Da ofrer jeg heller melkesjokoladen, brødet og brunosten. Kanskje en dag tåler jeg dem igjen, men akkurat nå er jeg fornøyd ved å kunne gå ut og nyte sola.

Uke 3

Det er tredje uka uten egg, nøtter, frø, søtvieplanter.

Forrige uke sluttet med en del stress for meg, noe jeg enda henter prøver å hente meg inn fra. Jeg er selvfølgelig ikke fornøyd med den enorme responsen jeg fikk på hendelsen, men når jeg tenker bakover så var dette fire dager hvor jeg var veldig sosial (flere timer i strekk, noe som er stressende for meg). Tidligere har jeg klart èn slik dag og brukt en eller to uker med ro på å komme helt tilbake til meg selv. At jeg holdt ut fire dager, at jeg i det hele tatt møtte opp på noe som var frivillig, er for meg en liten seier. Så får det heller være at jeg er litt sliten – det er lærdom i det og. Fire dager var nok i overkant optimistisk av meg.

Jeg har altså vært slapp den siste uka, og når jeg tenkte over matplanen min oppdaget jeg at jeg også har spist tilnærmet nullkarbo. Det er ikke bra for meg i det lange løp, særlig ikke med tanke på at jeg trenger vitaminene og mineralene fra grønnsaker, og kanskje mer enn anbefalt. Jeg vet magnesiumnivået mitt har vært lavt, jeg har hatt små muskel “kramper” og blitt lett sliten. Stress får kroppen til å skille ut magnesium, så når jeg ikke tilførte kroppen nok til å gjenopprette disse lagrene jeg tømte i helga var det ikke rart den sa stopp. Jeg er dårlig til å godta slike ting, så jeg har ikke latt kroppen hvile nok heller, det må jeg jobbe med.

Det har blitt en del søtpoteter, gulrot og epler de siste to dagene, og jeg føler meg bedre. Såpass at jeg fikk en knalløkt på treningssenteret i dag. Som passet meg bra, da trening gjør at aminosyren tryptofan (forgjengeren til serotonin) lettere blir transportert til hjernen. Herlig humørboost 🙂

En uke igjen… da blir det omelett! og baking. Jeg har funnet en oppskrift på kake laget med søtpoteter, det klør i fingrene etter å lage noe annet enn middagsmat.