Stress og hjernens utvikling

Selvmord kan være et ømt tema, forståelig nok. Selvmord er ikke enkelt for oss som ønsker/har ønsket å dø heller, jeg kjenner ingen som har ønsket å dø uten å ha tenkt over saken godt og lenge. Selv om selve selvmordshandlingen kan være impulsiv. Det sagt, så er det en del ting som gjør noen av oss predisponerte for å velge selvmord som “løsning”: Arv ser ut til å spille en rolle, en familiehistorie med selvmord og/eller psykiske lidelser øker selvmordsrisiko (1).  Så er det jo gener versus miljø debatten, men som jeg har skrevet om tidligere vet vi at miljøet påvirker genene gjennom epigenetiske faktorer. Den kanskje sterkeste epigenetiske faktoren er DNA-metylering. “Feil” i kroppens metyleringprosess forekommer ved flere psykiske lidelser, som i seg selv gir en økt risiko for selvmord. En viktig faktor her er stress, og jeg vil spesielt nevne sosialt stress:

Sosialt stress er stress som oppstår i relasjon til andre og fra det sosiale miljøet individet oppholder seg i generelt.

Så herunder ligger alt fra omsorgssvikt til ensomhet (4). Dette påvirker det autonome nervesystemet, og dermed HPA-aksen.

HPA-aksen inneholder senter for reguleringen av autonome funksjoner (åndedrett, blodtrykk m.m.), og det er av betydning for seksuell atferd og emosjonelle reaksjoner (frykt, sinne). I tillegg er HPA-aksen i stand til å skape kaos i kroppens endokrine system (hormonsystemet).

Det er derfor ikke overraskende at voksne som har hatt en tøff barndom har flere helseproblemer enn voksne som ikke har disse opplevelsene. Dette gjelder både psykiske og somatiske plager (5, 6, 7). En annen ting er faren for metabolsk syndrom. Kronisk belastning av kroppens stressystem fører til betennelse i kroppen (8). Det gir også økt risiko for selvmord (9, 10). Ved betennelse kan hjernens balanse av glutamat/GABA forstyrres, dette igjen kan påvirke hjernens kognitive funksjoner. Kognitiv svikt er et ikke ukjent symptom ved depresjon, og kan spille en rolle ved selvmord (11). Sist men ikke minst, i løpet av et tøft liv kan man ha lært seg destruktive mestringsstrategier (som dissosiasjon eller selvskading) for å håndtere vanskelighetene man har vært gjennom.

Det gir mening at også epigenetiske forandringer kan komme av slik lærdom. Kroppen husker*. Epigenetikk er tross alt miljømessige tilpasninger på DNAet. Slik mestringsstrategier er atferdsmessige tilpasninger.

A misfit between programmed DNA methylation in response to an anticipated environment and the real environment is a maladaptation and could result in disease.

For er ikke dette en like god beskrivelse på en destruktiv mestringsstrategi?  Det flotte er at kroppen er tilpasningsdyktig, men som jeg har nevnt, stress påvirker denne evnen.

Det viktige er å få ned stressnivået og gjenopprette hjernens tilpasningsevne. Man må finne seg (eller skape 😉 ) et miljø hvor det er mulig å bli frisk. Kosthold er en viktig del av miljøet, som kan påvirke betennelse og dermed også stress og metylasjon. Tarmens helse påvirker hjernens plastiske egenskaper. Døgnrytme er en annen viktig ting å ta hensyn til. Sosial tilhørighet likeså (ensomhet er som nevnt stressende for kropp og sjel). Om epigenetiske forandringer er årsak til psykisk sykdom, er det ikke en livstidsdom å ha nevnte sykdom. Noen symptomer er rett og slett normale reaksjoner på unormale opplevelser. Så det er på tide å få hjernen (og kroppen) til å tilpasse seg den nye normalen 🙂

*Fostre påvirkes av det mor opplever under svangerskapet.

Kilder:

1) Suicide risk in relation to family history of completed suicide and psychiatric disorders: a nested case-control study based on longitudinal registers. Lancet, Vol. 360, No. 9340. (12 October 2002), pp. 1126-1130 by Ping Qin, Esben Agerbo, Preben Bo B. Mortensen

2) Increased DNA methylation in the suicide brain. Dialogues in clinical neuroscience, Vol. 16, No. 3. (September 2014), pp. 430-438 by Fatemeh Haghighi, Yurong Xin, Benjamin Chanrion, et al.

3) Epigenetics of stress adaptations in the brain. Brain research bulletin, Vol. 98 (September 2013), pp. 76-92 by Adrian M. Stankiewicz, Artur H. Swiergiel, Pawel Lisowski

4) Inflammation as a psychophysiological biomarker in chronic psychosocial stress. Neuroscience and biobehavioral reviews, Vol. 35, No. 1. (September 2010), pp. 115-121 by Alexander Hänsel, Suzi Hong, Rafael J. Cámara, Roland von Känel

5) Adverse childhood experiences, allostasis, allostatic load, and age-related disease. Physiology & behavior, Vol. 106, No. 1. (12 April 2012), pp. 29-39 by Andrea Danese, Bruce S. McEwen

6) Adverse childhood experiences and adult risk factors for age-related disease: depression, inflammation, and clustering of metabolic risk markers. Archives of pediatrics & adolescent medicine, Vol. 163, No. 12. (01 December 2009), pp. 1135-1143, doi:10.1001/archpediatrics.2009.214 by Andrea Danese, Terrie E. Moffitt, HonaLee Harrington, et al.

7) Cumulative childhood stress and autoimmune diseases in adults. Psychosomatic medicine, Vol. 71, No. 2. (February 2009), pp. 243-250, doi:10.1097/psy.0b013e3181907888 by Shanta R. Dube, DeLisa Fairweather, William S. Pearson, et al.

8 ) The vagus nerve and the inflammatory reflex–linking immunity and metabolism. Nature reviews. Endocrinology, Vol. 8, No. 12. (December 2012), pp. 743-754, doi:10.1038/nrendo.2012.189 by Valentin A. Pavlov, Kevin J. Tracey

9) A role for inflammatory metabolites as modulators of the glutamate N-methyl-D-aspartate receptor in depression and suicidality. Brain, behavior, and immunity, Vol. 43 (January 2015), pp. 110-117 by Cecilie Bay-Richter, Klas R. Linderholm, Chai K. Lim, et al.

10) Connecting inflammation with glutamate agonism in suicidality. Neuropsychopharmacology, Vol. 38, No. 5. (April 2013), pp. 743-752 by Sophie Erhardt, Chai K. Lim, Klas R. Linderholm, et al.

11) HPA axis genes may modulate the effect of childhood adversities on decision-making in suicide attempters. Journal of psychiatric research, Vol. 47, No. 2. (February 2013), pp. 259-265 by Sebastien Guillaume, Nader Perroud, Fabrice Jollant, et al.

Advertisements

Mer om arv og miljø

Først og fremst, arv er et veldig stort tema, og denne posten vil på ingen måte rekke over alt.

Når det er sagt, arv er også et veldig interessant tema. Vi vet nå at gener kan påvirkes av miljøet (epigenetikk), som betyr at vi faktisk har litt kontroll på DNAet vårt. Slike miljøpåvirkninger kan være:

  • Miljø; Mengde-og-type miljøgifter, for lite/for mye bakterier
  • Sosialt stress; Mobbing, ensomhet, følelsen av å “ikke strekke til”, psykisk vold, tilknytning
  • Fysisk stress; Søvnmangel, for høyt aktivitetsnivå og for lite restutisjon, dehydrering, næringsmangel, fysisk vold
  • Næring; Balansen mellom Omega3/Omega6, matintoleranser som gluten og kasein, mangel på vitaminer og mineraler

Med en gang kan man se at flere av disse “stressorene” er kjente risikofaktorer når det kommer til psykisk helse. Også interessant er at slike tilpasninger til miljøet (for det er det det er) går i arv. Om man ser på det med evolusjonist-briller er det jo ikke overaskende, avkom som allerede er tilpasset miljøet de formodentlig skal vokse opp i har en fordel.

HPA-Aksen
En kjapp gjennomgang av kroppens forsvarssystem mot stress, nemlig aktivering av Fight/Flight/Freeze responsen fra det det sympatiske nervesystemet. Når vi blir stresset sendes det ut kjemiske signaler som setter kroppen i beredsskapsmodus, dette involverer HPA-aksen.

https://i2.wp.com/i.imgur.com/Aznw3J7.jpg

Enten skal du kjempe for livet, løpe det du er god for, og om ingenting annet virker overkommelig – frys og håp på det beste. Dette er situasjoner som ikke er ment å vare for evig – enten overlever du eller så dør du. Når faren er over tar det parasympatiske nervesystemet over og roer ned kroppen. Når dette ikke skjer (stressoren er konstant tilstede, som tidsklemma), begynner det å tære på kroppen å være i konstant beredskap. Blant annet produseres det pro-inflammatoriske stoffer som bryter ned kroppen. De samme stoffene overføres fra mor til foster, og påvirker fosterutviklingen.

Vi lærer som kjent av erfaring, og når fosteret utvikles og får denne beskjeden om at verden er farlig og full av stressorer, utvikler den seg deretter. I fight/flight modus gjelder det å være på vakt, ikke å tenke kompliserte tanker. Når det sympatiske nervesystemet er aktivert, skrus de kognitive funksjonene av. Loven om læring sier at om et individ opplever stress – når ikke læring inn. Tenk så mye et barn skal lære fra det er født og til det blir voksen? De verste tilfellene er vel kanskje kraftige autister, som ikke en gang tåler øyekontakt. Et kronisk høyt stressnivå hindrer hippocampus å utvikle seg, den delen av hjernen som styrer kognitive funksjoner.

Dette kan føre til dårlig regulering av følelser, nedsatt impulskontroll, dårligere konsentrasjon og hukommelse. For ikke å snakke om psykoser, tvangstanker/handlinger og andre symptomer vi klassifiserer som psykisk sykdom.

Barn født med mødre som har høyt innhold av antistoffer mot gluten har større sjanse til å få en psykoselidelse senere i livet, ha ADHD eller ligge på ASD-spekteret.

Mødre som under svangerskapet opplevde vold føder barn som lettere får angst.

Foreldre som selv har vokst opp med mye stress, får barn som viser de samme stressymptomene, selv om stressorene ikke er til stede i deres miljø. Om det ikke var tydelig betyr det at også fars tidligere livshistorie/miljø påvirker barns gener.

På toppen av kransekaka er det faktisk en mulighet for at kostholdet til dine besteforeldre påvirker din helse. Vi vet at kostholdet påvirker epigenetikken, så det er ikke umulig.

Og nå idag, med press fra alle kanter, er det lett å bli stresset. I tillegg er nordmenn giftigst i verden, vi er proppfulle av miljøgifter. Maten vi spiser er ikke nødvendigvis bra for oss – og heller ikke for dem som kommer etter virker det som. Hvordan påvirker det helsen til neste generasjon? Økningen av psykisk sykdom hos unge er ikke et godt tegn (og helsestatus i befolkningen generelt).

Men alt er ikke tapt, heldigvis. Det viser seg også at det er mulig å forbedre sin egen situasjon, selv om man har et dårlig utgangspunkt. Det kan nok ikke reparere alt hos alle, men det kan gjøre hverdagen bedre 🙂 Jeg snakker selvfølgelig om metylering, som er en underliggende årsak til de epigenetiske forandringene som går i arv. På bloggen har jeg skrevet en del om hvordan metylering påvirkes av livsstil og spesielt kosthold.

Tross alt er vi jo fortsatt tilpasningsdyktige, men miljøet (derunder kostholdet) er en medvirkende faktor som kan opprettholde (eller være årsaken til) en stressrespons slik at den blir kronisk. Det viktigste når metylering skal normaliseres er å få ned nivået av frie radikaler/oksidativt stress i kroppen. Det beste da er et paleo-inspirert kosthold uten korn og meierivarer – og ved sterke/vedvarende helseplager kan det være lurt å ha et autoimmunt-paleokosthold (AIP), for å raskere få bygget opp kroppen (og hjernen!) igjen.

Kilder:

Stress and the developing hippocampus: a double-edged sword? Molecular neurobiology, Vol. 27, No. 2. (April 2003), pp. 121-136, doi:10.1385/mn:27:2:121 by Kristen L. Brunson, Yuncai Chen, Sarit Avishai-Eliner, Tallie Z. Baram

Transgenerational impact of intimate partner violence on methylation in the promoter of the glucocorticoid receptor Translational Psychiatry, Vol. 1, No. 7. (01 July 2011), e21, doi:10.1038/tp.2011.21 by K. M. Radtke, M. Ruf, H. M. Gunter, et al.

Epigenetic inheritance in mammals: evidence for the impact of adverse environmental effects. Neurobiology of disease, Vol. 39, No. 1. (27 July 2010), pp. 61-65, doi:10.1016/j.nbd.2009.11.012 by Tamara B. Franklin, Isabelle M. Mansuy

Transgenerational Effects of Posttraumatic Stress Disorder in Babies of Mothers Exposed to the World Trade Center Attacks during Pregnancy The Journal of Clinical Endocrinology & Metabolism, Vol. 90, No. 7. (01 July 2005), pp. 4115-4118, doi:10.1210/jc.2005-0550 by Rachel Yehuda, Stephanie M. Engel, Sarah R. Brand, et al.

http://phenomena.nationalgeographic.com/2013/11/15/mice-inherit-the-fears-of-their-fathers/

 

Glutamat | GABA

Glutamat og GABA er de nevrotransmitterne det finnes mest av i nervesystemet, omtrent 50% av alle nevroner styres av glutamat, for GABA er tallet 45%. Glutamat er den sterkeste excitatory nevrotransmitteren vi har, som betyr den girer oss opp. GABA er den sterkeste inhibitory nevrotransmitteren, roer oss ned, og dannes av glutamat gjennom prosessen kalt glutamic decarboxylase. Disse to er dermed koblet sammen.

Funksjon
Kognitive funksjoner som hukommelse, konsentrasjon og fokus styres av mengden glutamat i hjernen. Svekkelse eller mangel på en eller flere kognitive funksjoner er med i symptombildet til psykisk syke[i].

          Utvikling
Nevroplastisitet, hjernens evne til å tilpasse seg et miljø og lære av erfaring, er avhengig av glutamat. I rette mengder stimulerer glutamat til cellevekst og vedlikehold av celler, men i store konsentrasjoner fører det til celledød. Nevronene dannes og må forflytte seg til den delen av hjernen hvor de skal slå seg ned og videre utvikle nervebaner – dette kalles migrasjon. Denne migreringen styres av GABA[ii]. Nivået av GABA reguleres gjennom glutamic decarboxylase, og er en av flere prosesser for å kontrollere at nivået av glutamat ikke blir for høyt.

          Læring
Etter denne grovjobben, hvor nevronene har migrert til sine plasser, begynner finarbeidet. For at nervebanene skal vokse videre må de stimuleres, stimuliet kommer fra miljøet rundt oss, og oversettes til elektriske impulser i hjernen. Slik vokser nervebanene som blir brukt, mens de andre, uviktige, visner hen. I følge læringsteorien, er det umulig å ta imot læring ved høye nivåer av stress – og høye nivåer av stress er ledsaget av høye nivåer glutamat.

Miljøfaktorer
Det første miljøet er mors kropp – men før det kan vi se på genmaterialet. Fedre med høy alder (40+) får oftere barn med schizofreni, bipolar lidelse (som jeg misliker det ordet!), autisme med mer[iii]. Videre har mødre med antistoffer i blodet (infeksjoner, matintoleranser) også økt risiko for å få barn med slike sykdommer[iv]. Dette handler jo om hvordan vi tilpasser oss miljøet vi er i, et foster deler blod med mor og påvirkes, ikke overraskende, av hennes helsetilstand (men som jeg nevnte, far er ikke uviktig her).

Andre faktorer som påvirker immunforsvaret er søvnmangel[v], kosthold (spesielt et høyt inntak av omega6 kontra omega3, allergener som gluten) og rett og slett stress generelt. Som tidsklemma. Barn som tidlig utsettes for høye nivåer av stress (og tidlig er det vel om de ikke har rukket å bli født før de er fulle av stresshormoner) blir mer følsomme for stress senere i livet. Hvilket er skremmende når 1 av 3 ungdommer sier de er kronisk stresset, og tallet ikke er bedre for voksne. Dette øker også nivået av frie radikaler (oksidativt stress), som påvirker glutamat. Høye glutamatnivåer er forbundet med de fleste psykiske sykdommer, og det kan jo virke som vi er påvirket i Norge når så mange unge får alvorlige psykiske helseproblemer.

Kilder:
[i] Mattson, M. P. Glutamate and Neurotrophic Factors in Neuronal Plasticity and Disease. Annals of the New York Academy of Sciences, 97-112.
[ii] Deidda G, Bozarth IF, Cancedda L. Modulation of GABAergic transmission in development and neurodevelopmental disorders: investigating physiology and pathology to gain therapeutic perspectives. Front Cell Neurosci. 2014;8:119.
[iii]Frans, E. M., S. Sandin, A. Reichenberg, P. Lichtenstein, N. Langstrom, and C. M. Hultman. “Advancing Paternal Age and Bipolar Disorder.” Archives of General Psychiatry 65.9 (2008): 1034-1040. Print. Schurhoff, Franck, Alexandre Hubert, Andrei Szoke, Alexandre Meary, and Marion Leboyer. “Influence Of Paternal Age In Schizophrenia.” Schizophrenia Research 117.2-3 (2010): 429-429. Print. McGrath JJ, Petersen L, Agerbo E, Mors O, Mortensen P, Pedersen C. A Comprehensive Assessment of Parental Age and Psychiatric Disorders. JAMA Psychiatry. 2014;71(3):301-309. doi:10.1001/jamapsychiatry.2013.4081.
[iv]Blomström A, Karlsson H, Wicks S, Yang S, Yolken RH, Dalman C. Maternal antibodies to infectious agents and risk for non-affective psychoses in the offspring–a matched case-control study. Schizophr Res. 2012;140(1-3):25-30. Karlsson H, Blomström Å, Wicks S, Yang S, Yolken RH, Dalman C. Maternal antibodies to dietary antigens and risk for nonaffective psychosis in offspring. Am J Psychiatry. 2012;169(6):625-32.
[v]Tobaldini E, Cogliati C, Fiorelli EM, et al. One night on-call: sleep deprivation affects cardiac autonomic control and inflammation in physicians. Eur J Intern Med. 2013;24(7):664-70. Increased sympathetic and decreased parasympathetic cardiovascular modulation in normal humans with acute sleep deprivation Journal of Applied Physiology, Vol. 98, No. 6. (01 June 2005), pp. 2024-2032,

Tvang – mestring

Det er vanskelig å skrive om tvangshandlinger, fordi de er bare et symptom på noe annet. OCD er klassifisert som en angstlidelse, og det er ikke så rart. Tvangshandlinger (og tanker) er forsvarsmekanismer (eller mestringsstrategier om du vil) som har gått i det ekstreme og ikke lenger har en positiv funksjon. De er tilpasninger til miljøet vi lever i, hvor rart det enn høres ut. Et enkelt eksempel vil jo være en som overdriver hygienen på grunn av frykt for bakterier. Vedkommende har tilpasset seg denne frykten ved å “bli kvitt” bakteriene vha overdrevent renhold. Om vedkommende lærer seg at bakterier ikke nødvendigvis er farlige – vil det ikke være noen grunn til å opprettholde denne mestringsstrategien. Med det mener jeg ikke det er gjort på 1-2-3. Poenget er at det ligger noe bak tvangshandlingene – en årsak.

Så det handler ikke bare om kjemien, det er mye adferd i dette også. Det sympatiske nervesystemet er involvert i høy grad, som selvfølgelig betyr stress. Så selv om det ligger mye forskjellig “rundt” tvangshandlingene, som at det virker som det ligger noe annet bak når en autist hopper på stedet hvil enn når en annen person gjør det, er ikke det nødvendigvis tilfelle. Det handler om å ha en viss kontroll på det man selv føler og opplever. Jeg syns denne bloggen forklarer dynamikken bra:

One way for the subconscious mind to deal with an overloaded nervous system is to create an emergency coping mechanism; the obsessions. The old way of coping with stress and life events have failed the person and without alternative choice, obsessions become a distractions, diverting attention away from the real stresses the person has not found a way to cope with.

While effective, this is a faulty approach, since OCD severly limits choice. The person’s focus gets stuck on a meaningless, yet discomforting illusion part of them already realizes is not true. That is not an illness, but an internal processing ability and it can be changed.

Så hvis man opplever mye stress, kan en mestringsstrategi bli til et lite mareritt som ikke gir seg. For dem som har tvangstanker uten at det er noen klar årsak (hos den overdrevent renslige kan det være frykt for bakterier), eller ikke kan si at det begynte uskyldig etter en stressende opplevelse (som et dødsfall i familien), hva er greia? Det er her vi kan se på kjemien – nemlig hvordan kosthold og generell livsstil påvirker hjernen og gjør oss mer utsatte for bekymringer og stress. Vi vet det er en overreaksjon i det sympatiske nervesystemet som er årsaken til tvangen, men kan ikke sette fingeren på hva som er årsaken til denne reaksjonen.

For å gjøre vondt verre,vil det å gå med kronisk stress også påvirke hvordan vi tenker. Vi blir mentalt svekket av det. Da er det lettere å overbevise seg selv om at det er helt logisk å dunke hodet i veggen for å vite at du lever, eller spise madrasser fordi du er tom innvendig.

Serotonin og dopamin
Tvangshandlinger er altså et symptom på angst og/eller usikkerhet.

Dette går igjen, for eksempel hos autister. Ikke så rart, når autister har et sympatisk nervesystem som er påslått 24/7. De opplever veldig mye som overveldende, som gjør dem usikre, og det gir selvfølgelig utslag på et eller annet vis.

Hvis vi ser på OCD, er det flere undergrupper som reagerer forskjellig på behandling. Da medisinsk behandling med ulike typer medikamenter. Vanligst er SSRI, som påvirker serotoninet, men også SNRI og a-typisk antipsykotika har blitt utprøvd. Det tyder på at det er forskjellige mekanismer hos de forskjellige gruppene. Følgelig trengs det spesialisert behandling til individet. MEN, når nesten alle OCD’ere er undermetylerte, kan vi nok tenke oss at i bakgrunnen lurer oksidativt stress. For autister er ca 45% undermetylerte og 15% overmetylerte – men ikke alle autister har angst, så det er ikke så rart.

Undermetylerte har lite serotonin, lavt nivå av dopamin (og da noradrenalin som dannes av dopamin), og høye histamin-nivåer. Histamin er en markør på immunforsvaraktivitet. Mao., betennelse/inflammasjon. I stedet for å behandle dette med medisiner, er det viktig å få ned det oksidative stresset i kroppen slik at disse ubalansene i kjemien ikke oppstår(f.eks. gjennom en autoimmun diett, som også ville gi kroppen de næringsstoffene den trenger). Og selvfølgelig jobbe kognitivt til å finne andre mestringsstrategier – men av egen erfaring var det vanskelig, fordi stresset ble så høyt så fort, at uten et godt kosthold i bunnen var det umulig å ikke bli trigget av helt normale ting (jeg har endanoen heller dårlige måter å reagere på ift. triggere. Slikt tar tid, særlig om det har vært en forsvarsmekanisme over flere år.)

For mye tungmetall (som kobber) kan også forekomme, les mer om tungmetall og hjernen her. Legg også merke til at leveren er viktig for å skille ut disse tungmetallene – og er også en viktig medspiller for metylering.

Kroppen henger altså sammen. Om leveren ikke får skilt ut tungmetall hoper det seg opp i f.eks. hjernen, og det går galt. Om tarmen er lekk, på grunn av gluten i maten, vil immunforsvaret danne MAST-celler som slipper histaminer inn i hjernen. I tillegg til å ødelegge for næringsopptak. For ikke å snakke om hvordan alt dette gjør oss stresset, så vi mister magnesium, og blir enda mer stresset. Samtidig spises det mye fytinsyre, som binder seg til nettopp de mineralene vi så sårt trenger – og skaper mangler. Både kalsium, sink, magnesium og jern blir tapt for oss når de i stedet binder seg til fytinsyren og blir fraktet ut av kroppen som avfall.

Kosthold og livsstil, heller enn medisin.

Så til slutt. Det er ikke en årsak, det er flere faktorer som spiller sammen til å skape et litt skrudd verdensbilde. Jeg føler jeg kan si det fordi jeg har opplevd det 🙂 Stress, næringsmangel, oksidativt stress, tungmetaller… De spiller alle inn på hverandre, men akkurat hva som utgjør ditt problem tar det testing å finne ut.

Tvangstanker/handlinger og angst

Jeg føler meg litt på dypt vann med dette her, fordi tankemønstre og adferd er noe annet enn det jeg vanligvis skriver om. Men, alikevel er det kjemi inne i bildet her og. Jeg syns dette er veldig interessant og viktig kunnskap.

Adferd 101
Jeg tror ikke noen gjør noe “uten grunn”. For å bruke meg som eksempel: Da jeg dissosierte kunne jeg sitte ved en vegg å dunke hodet sakte i veggen. Det så sikkert rart ut for andre, men for meg hadde det en klar hensikt: Å gi meg en følelse. Alt vi gjør, gjør vi med en hensikt.

Det er her det begynner å bli litt vanskelig: For folk flest, er det å dunke i hodet i veggen utenkelig. Muligens tenker de det gjør vondt også. Adferd opprettholdes av “sluttresultatet” – altså det vi vil oppnå. Når jeg dunket hodet i veggen, følte jeg meg bedre. Som var det jeg ville. Sjansen for at jeg vil dunke hodet i veggen ved en senere anledning, om jeg opplever de samme problemene, er stor.

Adferden blir da noe slikt som dette:
Dunke hodet i veggen > Føle seg bedre

Så er det viktig å huske dem som føler de fortjener smerten de påfører seg selv. På en måte kan man si de har et annet “mål” med det de gjør (føle smerte kontra føle seg bedre), men det blir feil å tenke slik. Vi gjør gjerne rare ting for å berolige oss selv; når jeg dunket hodet i veggen fikk jeg igjen kontakt med kroppen min. Jeg ble trygg på at den var der. For noen er smerten denne tryggheten. Smerten er gjenkjennbar, man er vandt til å ha vondt. Da har det skjedd en slags “tilvenning” i forkant.

En periode slo jeg knyttnevene mine i trær i skogen, fordi det gjorde vondt, og smerten skar gjennom den sorte tåka i hodet. Selv om det gjorde vondt, fortsatte jeg. Smerten på knokene var ikke like ille som tankene, og derfor valgte jeg å gjøre det slik. Det er selvfølgelig flere måter å oppnå det samme på. Ikke alle er konstruktive og hjelper til med å bli “frisk”, og det kan bli en vond sirkel der man blir avhengig av å gjøre en bestemt handling for å kunne fungere. Noen kommer seg gjennom dagen ved tanken på den store sjokoladeplata de skal kjøpe på veien hjem, andre igjen kontrollerer matinntaket til det ekstreme. Noen trener for mye, andre igjen søker tilflukt i bøker, TV, data. Egentlig samme hva, vi har alle noe vi er avhengige av 🙂

Slå knyttneven i et tre > Få vondt > Tankene klarner

Sluttresultatet her er altså noe jeg ønsker, og verdsetter mer en å være fysisk fri for smerte. Slik forsterkes altså den “gale” adferden. I boka I morgen var jeg atter en løve (av Arnhild Lauving, tidligere schizofren og nå psykiater) forklarer forfatteren hvordan hun spiste biter av en madrass for å ikke føle seg tom. En veldig fin og lettlest bok som flere burde lese.

Andre igjen er redde, og har lært seg ritualer som demper frykten. Det er ikke noe rart ved dette.

Det vanskelige er å finne ordentlige måter å få gitt uttrykk for frykten/uroligheten/smerten/formangefølelser, og hjelp til å komme videre. Ikke bli stappet full av medisiner. Å bryte fastsatte adferdsmønstre kan være svært vanskelig, særlig om man ikke vet hva som “trigget” dem. Det krever å være konsekvent, at man er oppmerksom på hva man gjør. Det handler om å finne alternativer.

Eksempelvis: I stedet for å utføre tvangshandlingen, tenk gjennom et mantra du har for deg selv. Et sitat fra en favorittsang, et dikt, ord som motiverer deg. Eller spørr deg selv “Hva skjer nå/Hvorfor gjør jeg dette” o.l..  Ring noen du stoler på. Dette er vanskelig, særlig om det er noe som skjer ofte og er et virkelig hinder i hverdagen (det var det jo ikke for meg, siden det for det meste oppstod problemer ift. dissosiasjonen). Alikevel er fremgangsmåten det samme. Viktigst av alt – Ikke gjør den nye handlingen om til enda en tvangshandling du må gjøre. Målet er bare å bryte adferdskjeden.

Å føle seg trygg
Som jeg så vidt nevnte ovenfor, er det viktig å føle seg trygg. Det er det disse tvangshandlingene prøver å oppnå, trygghet. Tvangshandlingene er et symptom på angst i en situasjon. En måte vi mennesker føler oss bedre på, er ved å ha kontroll på det som skjer, om vi de facto ikke har det, er hjernen hjelpsom nok til å skape en illusjon (“slår jeg av og på lyset 32 ganger dør ikke vennene mine”). For å kunne komme til bunns i problemet, er man nødt til å gjøre nevnte situasjon trygg.

Det kalles eksponeringsterapi, og kan, hvis det blir gjort feil, gjøre en situasjon verre. Når eksponeringsterapi virker, skjer det en “habituering”. sitat Store Norske Leksikon:

Habituering, prosess der reaksjonen til en stimulus (sansepåvirkning) avtar ved gjentatte stimuluspresentasjoner. F.eks. vil en overraskende høy lyd føre til en sterk kveppereaksjon første gang den inntreffer. Gjentatte forekomster av lyden medfører gjerne en stadig svakere reaksjon. Denne reduksjonen i reaksjonens styrke skyldes i habituering ikke sensorisk tilvenning eller tretthet, men læring. Habituering er en ikke-assosiativ form for læring fordi den ikke involverer assosiasjonsdannelse. Den regnes som en av de mest fundamentale formene for tilpasning til omgivelsene. Habituering sees i nesten alle responssystemer og hos nærmest alle arter, og har en åpenbar funksjon ved at organismen lærer å «se bort fra» lite viktige stimuli som stadig inntreffer i en situasjon.

Man lærer altså at situasjonen er trygg og at det ikke er noen som helst grunn for at kroppen skal være i panikkmodus. Det motsatte er å bli mer sentisivert:

Sensitivisere, gjøre (mer) følsom.

Det er en del studier som tyder på at vi som har gått med en forhøyet stressrespons over flere år vil reagerere raskere på stress enn de som stort sett har følt seg trygge. Vi er altså blitt mer følsomme for faresignaler i miljøet – som fører til at vi overreagerer, og har et påslått sympatisk nervesystem. Hvilke følger det har har jeg skrevet mye om i bloggen.

Kanskje du nå tenker at mat ikke har noe med dette å gjøre, da har du halvveis rett. Mat vil ikke forandre adferdsmønstre, men et korrekt næringsinntak vil øke tålegrensen for stimuli og dermed gjøre det enklere å jobbe med det. Neste post blir om de kjemiske reaksjonene som ligger bak, og da blir det kanskje tydeligere hvor mye næring spiller inn.

Jul; Selvmordshøytid?

Jeg opplever det som om det er opplest og vedtatt at selvmordene virkelig tar seg opp i jula. Ikke det at depresjoner og andre sinnslidelser forsvinner; men når det kommer til selvmord, så peker det heller mot at færre dør av egne handlinger i vintermånedene.

Although the papers presented show a mix of suicide and parasuicide statistics it is apparent that there is a general trend for such events to reduce in December and in particular around the days preceding Christmas day.

Så var det sagt… Ja, jula kan bringe frem mye dritt for dem som ikke synger i familiekos-koret, men for de fleste virker det faktisk som det er kos og hygge. Så for noen vil den mentale helsa revne, for andre kan den en periode bedres. I alle fall, det skjer ikke flere selvmord i denne tiden enn ellers i året. Og personlig skulle jeg ønske at all solidariteten som plutselig dukker opp kunne spredt seg litt mer utover i året, ikke bare omkring enkelte dager.

Her skulle det stå noe om sosialt stress, minner, overlevelse og mye annet, men for min del er det ikke en særlig god tid akkurat nå. Så det får bli til en annen gang. Det er et tema som ikke bare har med jul å gjøre, likevel. I alle fall er jeg nok mer stabil i år enn tidligere, og det er jo noe. Krysser fingrene for at det er nok.

Barnets stress, den voksnes sykdom?

Stress fører til nedsatt fordøyelse fører til økt zonulin produksjon fører til lekk tarm fører til oksidativt stress påvirker metylering påvirker oksidativt stress fører til (psykisk) sykdom

Så skjer dette hos et barn, hvor hjernen ikke er ferdig utviklet. Barn som vokser opp i et miljø hvor de opplever mye stress får forandringer i hjernen. Ta sosialt stress; mobbing/dårlig hjemmemiljø/dårlig skolemiljø/mistrivsel i barnehage o.l., dette kan skape varige forandringer i barns hjerner hvis det foregår over tid. En annen viktig ting er følelsen av å bli oversett/ignorert.

Hjalmar 23. Nov 2013

Overnevnte, om det skjer i tilstrekkelig grad, er faktisk skadelig for barnets utvikling av selvfølelse (“jeg er ikke viktig nok til at mamma/pappa ser bort fra pcn. Jeg er ikke viktig i det hele tatt”) Å bli ignorert er ganske ille for et barn (og voksne forsåvidt).

Noe jeg begynte å tenke på da jeg så den, i alle fall for meg, provoserende reklamen med mannen som skal på fotballkamp og velger å bli hjemme pga. babyen på stuegulvet. Reklamen er for “TV i alle rom”. Så i stedet for å være interaktiv med ungen, skal han ha delvis oppmerksomhet mot barnet og halveis følge med på fotballkamp på skjermen? Unger merker når de ikke blir prioritert. Og igjen, engangstilfeller er greie de, men når det blir en gjenganger sliter det på psyken.

Forenklet adferdspsykologi: Du gjør det som får deg til å føle deg bra, skygger unna negative opplevelser. Om du for eksempel ber om hjelp, men blir oversett (eller ledd av, hånet, kjeftet på o.l.) er sjansen mindre for at du senere vil be om hjelp. Du har lært det ikke nytter. Det samme kan skje om du faktisk får hjelp, men det ikke fungerer likevel.

Jeg bruker det å be om hjelp som eksempel fordi å be om hjelp med et psykisk problem for mange kan være vanskelig. Hvis du har fortalt noen at du sliter, men stadig får høre at du bare må “ta deg sammen”, vil du tvile på hvordan du selv opplever situasjonen. For om det er så enkelt, og alt du trenger å gjøre er å “ta deg sammen” hvorfor klarer du det ikke?

Tilbake til stress og barn. Foreldres stress påvirker barn. Mors stress påvirker fosteret under graviditet (stresshormonet kortisol produseres, og det setter i gang en mengde funksjoner, som også påvirker fosteret), og vi vet jo at kosthold påvirker stress i kroppen (mødre med antistoffer mot gluten/melk hadde 33% større sjanse for å få barn med psykoselidelser senere i livet). Og siden store deler av dagen blir brukt på skolebenken, er det ikke rart at også lærere påvirker barn.

Hvordan vi oppfatter oss selv er gjerne en speiling av hvordan andre har oppfattet oss/oppfatter oss, vi blir mao påvirket av miljøet. Om du får betegnelsen urokråke i tidlig alder, og lærer at den eneste måten du får oppmerksomhet på er ved å utagere, vil du selvfølgelig fortsette med det. Du vet ikke bedre. Andre trekker inn i seg selv og bruker dagdrømming som et skjold mot verden utenfor.

Stress i barndommen kan skape problemer langt inn i voksenlivet. For eksempel det oksidative stresset som oppstår ved en matintoleranse (som kanskje tilogmed starter hos mor) som følger individet fra fosterstadiet til psykosen blir et faktum i tenårene.

Eller de barna som er redde og engstelige (kanskje på grunn av dårlig skolemiljø, hvor de hver dag gruer seg til å gå? Eller en dårlig hjemmesituasjon? Det er flere årsaker) som går med konstant forhøyet kortisolnivå (dette er et stresshormon, som også er vist forhøyet hos barn i barnehage), de vil etterhvert få forandringer på hjernen slik at kroppen raskere reagerer på stress i en senere situasjon. Som når de er voksne. Fordi forhøyet kortisolnivå aktiverer det det sympatiske nervesystemet (fight, flight or freeze), og det vil føre til at amygdala, den delen av hjernen som tolker farer, blir overstimulert og mer reaktiv senere i livet (google “Stress and the developing brain” det ligger en gratis pdf fra Harvard University som er fin å lese om noen er interesserte).

Her er en studie på angst/depresjon og amygdala. De friske, ikke depressive, forsøkspersonene reagerte på fryktstimuli med økt aktivitet i amygdala, før den roet seg ned når faren var over. De psykisk syke derimot brukte mer tid på å roe ned.

Det jeg prøver å få frem er at stress i barndommen kan gjøre individet mer utsatt for stress senere i livet. Fordi hjernen er koblet slik at den er veldig reaktiv på nettopp stress. Og hvordan barn lærer å håndtere stress vil også følge dem inn i voksenlivet. Tillærte adferdsmønstre fester seg, og går gjerne i arv. I tillegg er det jo det jeg har terpet på lenge, at stress påvirker fordøyelsen og det medfører jo enda mer problemer.

Stress fører til nedsatt fordøyelse fører til økt zonulin produksjon fører til lekk tarm fører til oksidativt stress påvirker metylering påvirker oksidativt stress fører til (psykisk) sykdom