Prosessen metylering og din helse

Metylering skjer flere millioner ganger i sekundet, og i alle celler i hele kroppen. Noe med så stort omfang utfører selvfølgelig en viktig funksjon, men hva er egentlig metylering?

I bunn og grunn er metylering en biokjemisk prosess der en metylgruppe blir donert fra et molekyl (en metyldonor) til et annet. Slik endres kjemiske strukturer og molekylene får nye funksjoner. En metylgruppe kan også festes til DNAet og forandre hvordan genene våre uttrykkes! Så enkelt, men likevel så komplisert. 

Metylering påvirker, og påvirkes av, flere prosesser i kroppen.

For nå skal vi bare se på et produkt av metylsirkelen, nemlig antioksidanten glutation. Dette er kroppens sterkeste antioksidant1⁠. Ikke bare det, glutation påvirker aktiviteten til nevrotransmittere, immunforsvaret, er avgjørende for at leveren skal kunne gjøre jobben sin (skille ut avfallsstoffer), kroppens energinivå, DNA-reparasjon og vedlikehold, og sikkert noe jeg har glemt. Heldigvis for oss trenger vi ikke tenke særlig over glutation, kroppen produserer det av seg selv. Men; dårlig kosthold, stress, traumer, giftstoffer, aldring, sykdom mm kan påvirke kroppens evne til å gjøre dette. Systemet blir rett og slett overbelastet. Glutationmangel, eller feil i prosessen som danner glutation i kroppen, henger sammen med flere forskjellige psykiske sykdommer (og fysiske, som psykisk syke gjerne også sliter med)1–4⁠.

Antioksidanter og oksidativt stress
Men før vi kan se på hvorfor antioksidanten glutation er så viktig, er det et par ting det er greit å være klar over:

  • Når vi forbrenner mat til energi blir det samtidig produsert frie radikaler, det samme skjer når vi bruker energien. Frie radikaler er naturlige.
  • Frie radikaler er reaktive atomer eller molekyler (de har ikke et fullt elektronskall) som skaper ubalanse i kroppen, normalt sett vil disse nøytralisert av antioksidanter. Om det skulle være for mange frie radikaler/for få antioksidanter oppstår det som kalles oksidativt stress. Litt flåsete forklart er det at kroppen «ruster», den brytes ned.
  • Oksidativt stress er en del av aldringsprosessen hos dyr (også mennesket), flere studier har vist en sammenheng mellom økt oksidativt stress og sykdom3,5–25⁠. Kroppene til syke er rett og slett «eldre» enn det de skal være, de er «slitt ut» og maskineriet begynner å hoste og harke, lenge før tiden. Psykososialt stress er også belastende, kronisk stress legger et stort press på kroppens systemer, som kan føre til overproduksjon av frie radikaler. Spesielt hjernen er følsom for oksidativt stress.

Glutation er en viktig del av kroppens forsvar som motvirker skadene frie radikaler kan påføre. Glutation består av tre aminosyrer(proteiner): Glycin, glutamat og cystein. I tillegg til å beskytte kroppen mot frie radikaler, er glutation også viktig for å skille ut tungmetaller. Hovedproduksjonen av glutation produseres i leveren.

Cystein regnes som den såkalte «rate limiting substrate». Det betyr, under normale forhold, at det er nivået av cystein som regulerer hvor mye glutation kroppen kan produsere. Cystein er en ikke-essensiell aminosyre, for kroppen kan danne den selv av den essensielle aminosyren metionin, det er likevel viktig å få i seg nok av begge. Cystein og metionin inneholder svovel, som er viktig for glutations funksjon. Nå kommer vi inn på hvordan glutation blir dannet og gjenvunnet, det er nemlig ikke bare proteiner som er viktige, men også vitaminer og sporstoffer.

Fra metionin til glutation

Figure 5.

Metylsirkelen. Bildet er hentet herfra.

Dette kan virke litt innviklet, men er mest ment for å illustrere hvordan enkelte ting henger sammen. Sirkelen, med metionin øverst og homocystein på bunn er metylsirkelen. Metionin omgjøres til metyldonoren SAMe, gir fra seg metylgruppen (og danner nye kjemiske forbindelser, jeg skal skrive mer som SAMe senere) og ender til slutt opp som homocystein. Homocystein kan remetyleres (tilføres en metylgruppe), og bli til metionin. Sirkelen kan dermed starte på nytt.

For at homocystein skal remetyleres trengs det en metyldonor, og i dette tilfellet er det folat og/eller kolin som står for jobben. Om det er lite folat tilgjengelig, øker bruken av kolin, og omvendt. I tillegg trengs vitamin B12. Mangel på noen av disse viktige stoffene kan føre til at metylsirkelen ikke får fullføre. Om homocystein ikke remetyleres, kan det hope seg opp i kroppen. Dette er observert ved en rekke psykiske sykdommer; affektive lidelser, autisme, schizofreni og traumelidelser26–37⁠. Samtidig ses gjerne lave nivåer av folat og vitamin B12 (men det finnes også unntak) som jo er viktig for at homocystein skal remetyleres, og også er viktig for andre funksjoner i kroppen som kan påvirke psyken. I tillegg er høye nivåer av homocystein forbundet med økt risiko for hjerte-og-kar sykdommer og alzheimers.

Homocysteine omgjøres til cystein ved hjelp av enzymet CBS og vitamin B6, og kan da videre danne glutation sammen med glutamat og glycin.

En ting jeg ikke har nevnt, men som er viktig, er at det selvfølgelig ikke bare er miljø (kosthold og stressorer) som påvirker kroppens evne til å produsere glutation, det er også arvelige faktorer som kan påvirke metylsirkelen. Endringer på genene som koder for enzymene som trengs f.eks4⁠., å ha slike genvarianter trenger ikke bety katastrofe, men det kan bli viktigere å se på andre aspekter i livet som negativt påvirker metylsirkelen. Som røyking og alkoholinntak28.

Da håper jeg jeg har fått forklart litt om glutation, og hvorfor det er så viktig for kroppen! Her er noen tips til hvordan hjelpe kroppen holde glutation-produksjonen i gang:

  • Spis grønnsaker! Særlig mørkegrønne bladgrønnsaker som grønnkål og bladbete, men også brokkoli, blomkål mm inneholder både vitaminer og sporstoffer kroppen trenger for å bekjempe frie radikaler.
  • Spis lever! Et kinesisk ordtak går visst slik: «Spis det du vil helbrede», og siden leveren er det organet hvor glutation gjør mye av jobben sin, er det ikke rart det også inneholder næringsstoffene som trengs for å danne glutation. Som cystein og metionin, b-vitaminer og flere sporstoffer.
  • Følg et næringstett kosthold som demper betennelse (sjekk ut et paleo-kosthold).
  • Få nok søvn. Søvnmangel legger unødvendig stress på kroppen, som gjør det vanskeligere for glutation å gjøre jobben sin.
  • Fysisk aktivitet øker kroppens produksjon av glutation*.

Det er også tilskudd en kan ta, ikke av glutation direkte (det er vanskelig for kroppen å ta opp), men heller av bestandelene. Som N-acetylcysteine (NAC), dette har blitt forsket på ved angstlidelser, autisme, affektive lidelser og schizofreni med god effekt, både alene og sammen med medisiner38–40⁠. Tilskudd av folat, B12 og B6 kan også være gunstig om det er der problemet ligger. Selv liker jeg best å bruke kostholdet, men i perioder med mye stress hadde jeg sikkert hatt god nytte av tilskudd, for å gi kroppen litt ekstra hjelp. NB! Det er også mulig å metylere for mye, kalt overmetylering, så ikke ta masse tilskudd uten at du vet hva du gjør!

Som vanlig vil jeg tilføye at det er flere mulige årsaker til de samme symptomene, så ikke alle med samme diagnose har samme underliggende problematikk. Jeg skriver ikke så mye om utmattelse her på bloggen, men metylsirkelen påvirker – som jeg nevnte innledningsvis – kroppens energiproduksjon (du kan se Kreb’s sirkel, som står for produksjonen av cellenes energi ATP oppe i venstre hjørne på den første illustrasjonen). Nå har jeg fokusert på psykiske sykdommer i dette tilfellet, men hvordan metylsirkelen fungerer, og hvilke næringsstoffer som trengs, er jo det samme.

* Aktivitet øker også forbrenningen og produksjonen av frie radikaler, så om systemet ikke fungerer som det skal kan for mye aktivitet faktisk være negativt. Hva som er «for mye» vil variere. Eksempelvis kunne for hard trening gjøre meg dissosiativ da jeg var på mitt verste, og selv da jeg begynte å bli bedre i hverdagen kunne mye trening sette meg tilbake (pga mye arbeid med traumer har jeg tatt det veldig med ro med trening i det siste, i hovedsak går jeg på fjellturer med hunden, noen kroppsvektøvelser og innimellom litt styrketrening, men jeg må regulere det etter hvor mye belastning jeg utsetter meg for ellers). Søvn og restitusjon er utrolig viktig for oss som er syke!

Kilder:
Continue reading

Advertisements

Matintoleranse – Bare tøv?

Siden VG nå har en artikkelserie på matintoleransetesting kunne det jo være greit å skrive mine tanker rundt dette. Jeg har ikke utdanning innen helse, ikke engang innenfor ernæring. Så dette kommer fra noen som er helt ukvalifisert, kun basert på selvstudier i løpet av tre år. Og i løpet av de tre årene har jeg gått fra å være periodevis dissosiativ, deprimert, utmattet, med kogntive problemer og generelt en dårlig helsetilstand. Nå var det nok arv og miljø (NB! Kosthold er en del av miljøet) som utløste hele elendigheten, men selv når alt var “på stell” fortsatte den nedatgående spiralen, noe hadde skjedd i kroppen som opprettholdt symptomene. Det viste seg at problemet lå i tarmen, den var nemlig lekk.

Jeg tror ikke hver og en av oss er spesielle snøflak, klart det er individuelle forskjeller, men det er også likheter. Som at flere psykiske sykdommer henger sammen med forhøyede betennelsesnivåer. Joda, det uttrykkes på forskjellig vis (via forskjellige symptomer), men det som ligger til bunn, betennelsen, er det samme. Selv om det heller ikke trenger å stemme 100%. Ubalanser i tarmfloraen går igjen, selvfølgelig er det også her variasjoner. Tarmfloraen kan påvirke immunforsvaret og forverre/være årsak til betennelser, tarmen er en viktig (men akk så undervurdert) del av immunforsvaret. Det er for lett å se seg blind på de små detaljene og gå glipp av det store bildet. Matintoleranse er egentlig bare en liten brikke i spillet, men alikevel kan det være nødvendig å ta visse hensyn da enkelte matvarer påvirker kroppen på en ugunstig måte. Spesielt når en er i faresonen for diverse sykdommer og plager. Ikke nødvendigvis for alltid, men bare for å gi kroppen en liten pause så den får hentet seg inn igjen.

Først og fremst – testing for allergi og/eller intoleranser (nei, det er ikke det samme) er ikke nødvendigvis så rett frem at det bare er å ta en blodprøve. Flere ting påvirker nemlig hvordan kroppen reagerer på mat.

  • Hvor ofte matvaren blir spist
    Om du ikke har spist gluten på et år, er det ingen grunn til å sjekke etter antistoffer mot gluten. Antistoffer dannes som respons på inntak, om matvaren ikke er spist på en stund slutter kroppen å produsere antistoffer mot den matvaren (men kan begynne igjen senere ved behov, alt ettersom).
  • Stress
    Stress påvirker tarmens permeabilitet. Dette betyr i praksis at molekyler og andre stoffer som befinner seg i tarmen kan “lekke” ut i blodbanen. Der skal de selvfølgelig ikke være, og immunforsvaret aktiveres. Hadde tarmen vært i bedre stand hadde ikke disse molekylene aktivert immunforsvaret og det hadde ikke vært noen respons. Noen kan reagere på “alt”, men så når tarmen har blitt bedre viser det seg at synderen kanskje var en eller to matvarer, eller rett og slett stress.

Slike tester er ikke til å stole på, selv en med cøliaki kan få negativt prøvesvar og ikke oppdage cøliakien før det er tatt en biopsi fra tarmen. Det handler om hva det faktisk blir testet for, det er eksempelvis flere deler av glutenproteinet som kan være problematisk, og andre deler av kornet likeså. Om det da kun testes for “standard” antistoffer er det lett å si at korn ikke er problemet, men det kan altså være feil. Den eneste sikre måten å teste for intoleranse er faktisk å unngå den matvaren i minst 30 dager, og så prøve å spise litt og se hvordan kroppen tar det.

Næringsmangler ved en elimineringsdiett
Jeg er i noen tilfeller naiv, for jeg liker å tenke at om noen skulle ønske å gå på en eliminasjonsdiett (eller ha et tvingende behov for å gjøre det, enten de vil eller ei), at de faktisk setter seg litt inn i det. Ja, en eliminasjonsdiett kan være næringsfattig, men det kan et “vanlig” kosthold være også.

Om man bytter ut grovbrød med glutenfritt fra butikken da går det gjerne galt. Glutenfri melsorter inneholder ikke like mye næring som grovmel (som egentlig ikke er så næringsrikt det heller, men det er en annen diskusjon). Det er viktig å tenke på næringsinnholdet i matvarene, og få i seg nok variasjon til å dekke dagsbehovet. Mørkegrønne bladgrønnsaker er for eksempel en god kilde til flere mineraler og vitaminer, grønnsaker generelt inneholder i grunn mye godt for kroppen. Sjømat er også rikt på mye godt, og fet fisk er en av de få kildene til d-vitamin i kostholdet (det er makrellsesong nå, løp og kjøp!). Storfe, småfe og fjærkre er heller ikke ille, og spesielt er innmat rene næringsbomben. Lever er noe av det mest næringsrike en kan spise!

Jeg følger altså en elimineringsdiett som kalles Autoimmun Protokoll (AIP), i korte trekk er det disse matvarene som ungås:

  • Korn, meieriprodukter, belgfrukter, frø, nøtter, egg, søtvieplanter (nightshades)

Det kan være restriktivt, ja. Enig i det. Men næringsmangler er å ta det litt lang. Av det jeg spiser til vanlig (og jeg er kresen):

  • Frukt&grønt: Brokkoli, blomkål, asparges, søtpotet, kokebanan, banan, epler, grønnkål, spinat, bladbete, rødbete, ananas, dadler, gulrot, pastinakk, persillerot, kålrabi, salat, sikkert noe jeg har glemt.
  • Proteiner: Fisk, storfe, småfe, fjærkre.

Så jeg får nok i meg de næringsstoffene jeg trenger. Jeg følger filosofien at hele dyret skal brukes, så jeg koker kraft av bena og spiser innmat.

Matintoleranse eller FODMAPs?
Dette er en diskusjon jeg skulle ønske hadde blitt begravet, men det skjer vel neppe. FODMAPs er i vinden, og sier du du ikke spiser gluten er det sikkert noen som har hørt at du egentlig tåler gluten, det du ikke tåler er FODMAPs! FODMAPs står for “Fermentable Olio-, Di-, Mono-saccharides and Polyols”, og er en gruppe sukkerarter som, om de ikke fordøyes skikkelig eller tarmfloraen er i orden, kan påvirke tarmfloraen og føre til en mengde symptomer. Som luft i magen, løs mage, hard mage, kvalme, smerter og så videre. Dette påvirker, ikke overaskende, også psyken.

Grunnen til gluten/FODMAPs debatten er en liten studie gjort på en gruppe IBS-pasienter i 2013. Forskerne ville finne ut om pasientene reagerte på glutenproteinet i hvete, eller om det var noe annet. Dette “annet” viste seg å være sukkerarten fruktan, en FODMAP. Laktose i melk er også en FODMAP. Kunne det være at gluten/kaseinfri dietten egentlig dreide seg om fruktan og laktose? Det er selvfølgelig et godt spørsmål, og relevant for flere, men slik det fremstilles skulle man tro de hadde gjort sjokkerende funn. Det har de ikke. FODMAPs og IBS var kjent allerede på 70-tallet, og studien deres hadde kun 37 deltagere. Og sist men ikke minst; ikke alle som spiser glutenfritt gjør det pga IBS-symptomer, så studien blir smått irrelevant om det du egentlig sliter med er schizofreni. Her kan du lese om glutenintoleranse og hvorfor det faktisk er noe å ta hensyn til.

Men jeg er som sagt ikke utdannet innen dette. Jeg har bare en egeninteresse av å holde meg frisk. At jeg bruker kostholdet i det arbeidet betyr ikke at jeg er en godtroende fjott, det er forskning på området og det kommer stadig mer. Så klart skal man være skeptisk (dette inkluderer selvfølgelig denne bloggen), men før man kritiserer noe så burde man sette seg inn i det. Jeg er ikke noe videre fan av slike matvaretester fordi de er såpass uberegnelige (kan være), men det er jo ikke det det handler om. Det handler om lekk tarm (og da kan man reagere på litt av hvert), ubalansert tarmflora og næringsmangler.

Her er en fin bloggpost av legen og Paleo-advokaten Chris Kresser: Why we get sick, and how to get well.

Tarm-Hjerne-Aksen

Tarmen blir kalt «den andre hjernen» på grunn av dens innflytelse på resten av kroppen. Ved å fordøye maten vi spiser får kroppen den næringen den trenger for å fungere, i tillegg til at tarmen er en viktig del av kroppens immunforsvar. I sum gjør dette tarmens helse i stand til å påvirke hjernen på flere måter.

Men først er det greit å vite hvordan fordøyelsen foregår. Eller hopp rett til hvordan tarm-hjerne-aksen fungerer.

Inni, men utenfor
Fordøyelseskanalen er som en tube som går gjennom kroppen, fra munnen til endetarmen. Alt som befinner seg i denne tuben er «utenfor» kroppen, men samtidig inne i den. Gjennom fordøyelsen brytes maten ned til opptakbar næring og avfallsstoffer.

Det starter i munnen, her foregår både kjemisk og mekanisk fordøyelse. Spyttkjertlene produserer spytt som blandes med maten mens den tygges. Dette har flere funksjoner: spyttet gjør maten enklere å svelge, inneholder antibakterielle stoffer og ikke minst inneholder spytt enzymet amylase. Amylase bryter ned karbohydrater (sukker og stivelse).

Fra munnen går ferden videre ned spiserøret og inn i magesekken. Her blir maten knadd og blandet med magesyre, som har lav PH-verdi. Magesyren bryter ytterligere ned maten og tar hånd om flere mikroorganismer i samme slengen. De tåler ikke det lave PH-nivået. Syren gjør etterhvert amylase-enzymet (som bryter ned karbohydrater) fra spyttet inaktiv, men magesyren inneholder andre enzymer som bryter ned proteiner og fett, disse kalles henholdsvis proteaser og lipaser. Magesyren gjør næringsstoffene lettere tilgjengelig for fordøyelse i tarmen, og enkelte vitaminer er avhengige av magesyre for å kunne bli tatt opp, som vitamin B12.

Fra magesekken går maten inn i tolvfingertarmen (duodenum), i små porsjoner, kalt chyme. Chyme har lav ph-verdi, fordi det er mat blandet med magesyre. Den første delen av tynntarmen beskytter seg selv med et basisk slimskjold. I tillegg blandes chyme med bukspytt, som inneholder nøytraliserende stoffer. Bukspytt inneholder også fordøyelsesenzymer; proteaser, amylase og lipaser. I tillegg blandes chyme med galle fra galleblæren. Galle spalter fettdråper til mindre fettdråper som gjør lipasenes jobb enklere.

Tynntarmen består av tre deler, den første er altså duodenum, så er det jejunum og til sist ileum. Det er i tynntarmen mesteparten av næringsopptaket skjer, ved hjelp av enzymene fra bukspyttet og tarmjuice.

Innsiden av tynntarmen er buktet, for å få et større overflateareal så mer næring kan tas opp. Tarmveggen har utspring, kalt vilier (eller på norsk: tarmtotter), som ytterligere øker overflatearealet. Disse viliene består av epitelceller som også har små utspring, mikrovilier. Det er disse epitelcellene med sine mikrovilier som er innsiden av tarmen og som står for næringsopptaket. De er dekket av et beskyttende slimlag. Denne «tarmveggen» består i hovedsak av epitelceller, men også endokrine celler som produsere hormoner (som 5-HT, forgjengeren til nevrotransmitteren Serotonin) og «varslerceller» fra immunforsvaret, dendritter, sitter i tarmveggen. Dendrittene har følere inn i tarmen og om de finner noe galt (som mikroorganismer eller proteiner som ikke tåles), gir de beskjed til resten av immunforsvaret.

Muskler på utsiden av tarmen, som strammes og slapper av, presser maten gjennom fordøyelsessystemet.

Epitelcellene er bundet sammen med noe som kalles tight junctions. De danner en barriere som holder maten og andre organismer som befinner seg i tarmen utenfor kroppen, samtidig som viktige næringsstoffer slipper gjennom. For større molekyler som ikke kan fraktes gjennom cellene, kan tight-junctionsene åpne seg og på den måten slippe gjennom næringsstoffer. Denne prosessen er nøye kontrollert, blant annet av nivået av enzymet zonulin1–3⁠. For det er ikke helt trygt å åpne tarmen på denne måten, det tiltenkte molekylet kan få selskap av andre ting som befinner seg i tarmen, som bakterier og ufordøyde proteiner eller annen mat. Da aktiveres immunforsvaret for å bli kvitt inntrengerne. Dette er ikke verdens undergang om det skjer i blant, men kronisk kan det skape betennelsestilstander i kroppen som ikke er forenelig med god helse. Tarmen «lekker». Proteiner i korn (gluten) øker kroppens produksjon av zonulin og fører til lekk tarm 2,4⁠, lekk tarm er forbundet med ADHD, autisme, bipolar lidelse, depresjon og schizofreni5–11⁠, glutenintoleranse likeså. Når tarmen først er lekk er det lett å reagere på flere matvarer, for eksempel melk. Antistoffer mot melk er hos bipolare forbundet med høyere risiko for mani, og hos schizofrene forbundet med psykose12–17

Videre går maten gjennom tykktarmen, hvor mye av væsken blir absorbert og så ut.

Tarmfloraen, et mikrobiom inni oss
Tarmen er full av bakterier som lever i symbiose med oss. Disse bakteriene, tarmfloraen, påvirker oss på flere måter.

Eksempelvis har flere studier vist en sammenheng mellom antall og typen bakterier i tarmen og tilstander som angst, autisme, bipolar lidelse, depresjon, schizofreni og ADHD17–29⁠, en ganske bredt spekter av atferd som blir påvirket med andre ord.

Tarm-Hjerne-Aksen

Når den sympatiske delen av det autonome nervesystemet (ANS) aktiveres av stress, bremser kroppen produksjon av fordøyelsesnezymer (spytt, magesyre, bukspytt), i tillegg vil også musklene som dytter maten gjennom tarmen roe ned. Dette gjør at mat som inntas blir dårligere fordøyd, som betyr mindre næringsstoffer til kroppen. Noe annet som skjer når fordøyelsen slakkes ned, er at tarmfloraen kan havne i ubalanse som igjen kan påvirke psyken23,30,31. Stress påvirker miljøet i tarmen, som kan gjøre at enkelte bakteriekolonier svekkes, og andre blir sterkere. En ubalanse i dette fine systemet påvirker altså helsen. Det kan i tillegg føre til lekk tarm, som jeg nevnte tidligere. Da kan innholdet i tarmen (ikke store biter, men små molekyler av mat, bakterier og hva ellers måtte befinne seg der) komme ut i blodet hvor det blir møtt av kroppens immunforsvar. Som en B-Celle, B-celler når de oppdager «inntrengere» sender ut små signalstoffer kalt cytokiner for å varsle resten av immunforsvaret (og hjernen!) at noe er på gang. Overproduksjon av slike signalstoffer påvirker hjernen, og er funnet hos depressive, schizofrene, bipolare og autister30,32–38⁠. Betennelse er også vanlig hos folk som sliter med (komplekse) traumer39–41, og mange av disse har også sykdommer av både fysisk og psykisk art. Lekk tarm og ubalansert tarmflora er viktig å se på her på grunn av at traumer påvirker kroppens stressystem som videre påvirker tarmen som igjen påvirker hjernen. En vond sirkel.

Men det er ikke bare bakterier og lekk tarm som er viktige her: faktisk er næringsmangler vanlige ved flere tilstander som bipolar lidelse, schizofreni, autisme, ADHD, depresjon og angst42–50⁠. I tillegg er det jo vanlig med symptomer som kognitiv svikt og utmattelse. Psykiske sykdommer har sterk komorbiditet med autoimmune sykdommer, og disse er også forbundet med næringsmangler og betennelse i kroppen (det kan du lese mer om i boken «The Paleo Approach»).

Kroppen trenger nemlig næringsstoffer for å fungere optimalt. Mangel på næringsstoffer burde ikke defineres ved «symptom på mangelssykdom» (tenk skjørbuk), men heller som «fravær av helsebringende virkning som kan redusere risken for sykdom»51⁠ . For meg er dette helt åpenbart, i dag er «minstekravet» for å få i seg nok av et næringsstoff det absolutt laveste nivået kroppen trenger for å unngå å bli syk. Det er ikke det samme som å være frisk!

Sist, men ikke minst: Vagusnerven. Vagusnerven kalles også den «vandrende nerve» og strekker seg fra hodet og ned til tåspissene. 80% av vagusnerven består av afferente nerver og disse sender informasjon vagusnerven innhenter til hjernen, mye av informasjonen kommer fra tarmen og tarmfloraen. Dette kan ytterligere påvirke kroppens stressystem og immunforsvar.20,52,53

Sum sumarium: Det er mange måter tarmen påvirker hjernen og atferd på, ikke rart at personer med magetrøbbel oftere sliter med depresjoner og angst!54

Kilder:

Continue reading

Selvmord, sol og allergier

Noe som gjerne går igjen om våren er at alle er så fordømt glade. Ikke bare mennesker, men hele verden ser ut til å ønske den varme tiden velkommen. Blomstene spirer, biene surrer rundt, fuglene kvitrer. Det er liv overalt. Bare ikke hos den deprimerte, som er helt utenfor dette fellesskapet. For dem som hadde håpet at nyåret skulle by på forandring, er tiden inne for å bli skuffet. Og “alle andre” ler og smiler, griller ute og har det gøy. Det er tungt. Det er en slags uskreven regel om at solskinnsdager betyr at man være lykkelig. Vinterstid er det langt mer akseptert å isolere seg innendørs.

Det var den sosiale biten, men det skjer flere ting om våren som kan påvirke psyken (på godt og vondt!).

Lys, varme og selvmord
Vi er avhengige av sola, lys og varme fra sola gjør planeten levelig for oss. Sola gir energi. Denne energien brukes av planter og dyr til å leve livet.

Et symptom på depresjon er apati:

Apati, psykologisk og psykiatrisk begrep som betyr mangel på sjelelige følelser (affekter). Som regel ledsaget av interesseløshet. Sees særlig ved svære depressive og schizofrene tilstander.
– fra Store Norske Leksikon

I tillegg kommer generell energiløshet. Apati har den fordelen at selv om man kanskje ønsker å ta livet av seg, har man ikke alltid ork til å gjennomføre (dette varierer selvsagt). Av personlig preferanse er apatiske depresjoner langt å foretrekke over agiterte depresjoner (agitasjon: bevegelse, uro, oppegging).

Sollys har en antidepressiv effekt (1), men som med andre antidepressiva er det noen fallgruver. Spesielt den første tiden øker sjansen for selvmord. Det er en tendens til at selvmordsraten øker om våren/tidlig på sommeren, i Norge skjer dette i mai(2). En teori er at man fremdeles “sitter fast” i det depressive tankemønsteret og antidepressivaen (i dette tilfellet sola) gir energi til å fullføre handlingen (3). Det er ikke enighet i om det er den totale mengden sollys over en måned, eller mengden sollys over et strekk av dager som er utslagsgivende. Det kan virke som om den første perioden med sollys er verst, før den antidepressive effekten slår inn etter noen uker. (4, 5,  6)

Sollys øker nivået av serotonin i hjernen, som påvirker følelser og humør, men også energinivå. For lite serotonin er oftest implisert i depressive tilstander, angst og tvangslidelser, mens for mye kan føre til psykoser og lavere impulskontroll (dette kan være medvirkende årsak til at bipolare blir (hypo)maniske på vårparten). Det er naturlige variasjoner i serotoninnivået i mennesker i løpet av året, med mindre i mørketiden og mer når sola kommer frem. Lave nivåer serotonin er ikke ensbetydende med depresjon, det er mer komplisert enn som så. Den antidepressive effekten av sollys er ikke nødvendigvis årsaken til flere selvmord på vårparten av året, men det påvirker i alle fall humøret på et vis.

Pollen
En annen ting som skjer om våren er nemlig at pollen dukker opp. Det er noen studier som mener det er en sammenheng mellom pollen i lufta og økt selvmordsrate (7, 8). Ikke alle er enige i dette. Grunnen til at det i det hele tatt blir forsket på er fordi flere studier har vist en sammenheng mellom betennelse i kroppen (som kan komme av allergi, f.eks. pollen, eller matvareallergi) depresjon og selvmordsrisiko (for ikke å nevne andre psykiske sykdommer som bipolar lidelse og schizofreni, angstlidelser mm)(9).

Det er ikke enkelt. Det er et sammensatt problem.

Trenger du noen å snakke med?
Mental Helses hjelpetelefon: 116 123
Kirkenes SOS: 22400040
Sidetmedord.no

Kilder:
1) How to increase serotonin in the human brain without drugs. Journal of psychiatry & neuroscience : JPN, Vol. 32, No. 6. (November 2007), pp. 394-399 by Simon N. Young

2) A role of sunshine in the triggering of suicide. Epidemiology (Cambridge, Mass.), Vol. 13, No. 1. (January 2002), pp. 106-109 by Eleni Petridou, Fotios C. Papadopoulos, Constantine E. Frangakis, Alkistis Skalkidou, Dimitrios Trichopoulos

3) Sunshine and suicide: Bright light may lead to serotonin-driven behavioural activation without improvement in depressive cognitive deficits Medical Hypotheses, Vol. 66, No. 4. (January 2006), 867,doi:10.1016/j.mehy.2005.11.012 by Leo Sher

4) Direct effect of sunshine on suicide. JAMA psychiatry, Vol. 71, No. 11. (November 2014), pp. 1231-1237 by Benjamin Vyssoki, Nestor D. Kapusta, Nicole Praschak-Rieder, Georg Dorffner, Matthaeus Willeit

5) Effects of sunshine on suicide rates Comprehensive Psychiatry, Vol. 53, No. 5. (July 2012), pp. 535-539, doi:10.1016/j.comppsych.2011.06.003 by Benjamin Vyssoki, Nicole Praschak-Rieder, Gernot Sonneck, et al.

6) Exploring lag and duration effect of sunshine in triggering suicide Journal of Affective Disorders, Vol. 88, No. 3. (November 2005), pp. 287-297, doi:10.1016/j.jad.2005.08.010 by Fotios C. Papadopoulos, Constantine E. Frangakis, Alkistis Skalkidou, et al.

7) Tree pollen peaks are associated with increased nonviolent suicide in women Molecular Psychiatry, Vol. 10, No. 3. (14 December 2004), pp. 232-235, doi:10.1038/sj.mp.4001620 by T. T. Postolache, J. W. Stiller, R. Herrell, et al.

8) Suicide risk in relation to air pollen counts: a study based on data from Danish registers BMJ Open, Vol. 3, No. 5. (01 January 2013), e002462, doi:10.1136/bmjopen-2012-002462 by Ping Qin, Berit L. Waltoft, Preben B. Mortensen, Teodor T. Postolache

9) The influence of inflammatory cytokines in physiopathology of suicidal behavior Journal of Affective Disorders, Vol. 172 (February 2015), pp. 219-230, doi:10.1016/j.jad.2014.09.057 by V. A. L. Miná, S. F. Lacerda-Pinheiro, L. C. Maia, et al.

Magnesiummangel – en skjult årsak til angst og depresjoner

Magnesium er et mineral som er deltagende i over 300 forskjellige prosesser i kroppen – flere av dem i nervesystemet. Mangel av dette mineralet er forbundet med symptomer som:

  • Angst
  • (Alvorlig) Depresjon
  • Selvmordsideasjon
  • Irritasjon
  • Overfølsomhet
  • Søvnvansker
  • Utmattelse
  • Leamus
  • Kognitive problemer
  • Metabolsk syndrom
  • Lavere stresstoleranse

(1, 2, 3) Dette er symptomer som ofte finnes ved psykisk sykdom. Forskning viser at magnesiuminntaket i verden går ned (1). En årsak kan være at en større del av kostholdet består av prosessert mat, en annen kan være mindre magnesium i råvarer på grunn av magnesiummangel i jorda (dette krangles det litt om). I alle fall er lavt inntak av magnesium forbundet med depressive tilstander (4, 5). Ikke alle studier er enige (6), men jeg skal komme tilbake til en del faktorer som påvirker dette.

Magnesium og stress
Som jeg har skrevet om flere ganger på bloggen er flere psykiske sykdommer (og selvfølgelig symptomer på disse) forbundet med stress, særlig en overaktivering av kroppens stress-system HPA-aksen. Når HPA-aksen er aktivert skiller kroppen ut magnesium (7, 8). Lite magnesium vil i sin tur føre til økt aktivering av HPA-aksen, det er en vond sirkel og måten å stoppe den på er å stresse ned og få i seg nok magnesium. Det er viktig at kroppen får påfyll av magnesium i perioder med stress, nettopp fordi mye bli skilt ut. Det er altså en vond sirkel der magnesiummangel fører til stress som fører til magnesiummangel. En dysfunksjonell HPA-akse er forbundet med de fleste av symptomene jeg nevnte innledningsvis.

Magnesiummangel > Stress > Magnesiummangel

Dette kan være en medvirkende årsak til at psykisk syke ikke klarer stresse ned.

NB! Ved lave nivåer magnesium, kan høye nivåer av kalsium forverre psykisk helsetilstand! Dette på grunn av måten magnesium og kalsium påvirker nervesystemet (1). Kalsiumtilskudd er derfor ikke lurt om man mistenker at magnesiummangel er årsak til de plagsomme symptomene.

Årsaker til magnesiummangel
Stress kan føre til magnesiummangel, men det er flere faktorer som kan spille inn. Magnesium får vi i hovedsak fra kostholdet, også inkludert drikkevann (Norge har lavt nivå av magnesium i drikkevannet). Huden kan også ta opp magnesium.

Enkelte studier hevder at mennesker med depresjon inntar mindre magnesium gjennom kosten enn andre, andre hevder magnesiuminntaket ikke spiller noen rolle. Et høyt inntak av magnesium gjennom kosten spiller liten rolle om kroppen ikke klarer å ta opp magnesiumet og/eller bruke det. Da kan det se ut som man får i seg nok, men det er egentlig ikke tilfellet. Nå er det jo slik at det er flere årsaker til depresjon (og andre psykiske sykdommer), og magnesiummangel er bare en brikke i puslespillet. Magnsiummangel og “treatment resisitant depression” (TRD) henger sammen, og depresjonen som ikke kunne behandles med psykofarmaka (som er slett behandling, i min mening) gikk over med magnesiumtilskudd.

  • Matvarer som på papiret inneholder mye magnesium, kan inneholde anti-næringsstoffer som hindrer opptak av enkelte mineraler. Magnesiumopptak kan hindres av fytinsyre(10, 11) og oxalatsyre(10, 12). Disse finnes i henholdsvis korn/frø/nøtter* og enkelte grønnsaker, som spinat**.
  • Magnesium jobber ikke alene, men trenger hjelp fra andre stoffer for å gjøre jobben sin i kroppen. Som B-vitaminer.

Magnesiumtilskudd til psykisk syke
Studiene gjort på magnesium og psykisk syke, som ikke går ut på å sjekke mangler, er å gi tilskudd. Hos deprimerte har det gitt effekt (1, 7). Barn med ADHD har hatt effekt av magnesium og vitamin-B6 tilskudd (B6 er viktig for opptak av magnesium, og også for flere nevrotransmittere)(13, 14). Magnesium kan også være nyttig for autister (de opplever tross alt mye stress, så det er jo ikke rart)(14). Det er ikke gjort så fryktelig mange studier på dette viset enda (og det beste hadde jo vært om de så på helhetlig kosthold og livsstil), men det er spennende saker. Mens vi venter på mer forskning ønsker jeg å sitere fra (15):

Due to its safety and efficacy, physicians should prescribe magnesium for TRD without further delay, even though much more clinical research is needed to confirm and extend this important line of research.

Det er få bivirkninger med å ta magnesium, ved store doser kan det føre til løs mage. Det er mindre enn bivirkningslista på medisinene jeg har tatt i alle fall. I en studie var magnesium like effektivt som anti-depressiva (1). Men, om man spiser næringsrik mat og jobber med å redusere stress, er det ikke sikkert man trenger å ta så mye tilskudd at dette vil være et problem. Magnesiumtilskudd er anbefalt for de aller fleste av oss, ikke bare de som er syke. Personlig bruker jeg magnesiumspray og anbefalt dose på den.

Selv om magnesiumnivået ikke er årsak til psykdommen du har, er det ingen grunn til å ha lave nivåer magnesium. Det er stressende for kroppen, og det stresset kan forverre symptomer. For ikke å snakke om hvordan stress påvirker læreevnen, som spesielt er viktig å tenke på for oss med traumer; vi trenger å reprogrammere hjernen slik at triggere ikke er triggere mer (men magnesium for traumer er bare forsket på hos gnagere, dog med god effekt). Dette handler om nevroplastisitet. Det er hardt arbeid, så det er godt at det kan gjøres lettere med enkle grep 🙂

*Spiring og fermentering kan bryte ned fytinsyre og gjøre næringen mer tilgjengelig for kroppen. Korn inneholder i tillegg til fytinsyre tungtfordøyelige proteiner (gluten) og fermenterbare sukkerarter (FODMAPS), og er derfor ikke anbefalt å spise.
**Grønnsaker som spinat inneholder masse andre gode stoffer.

Kilder:

Continue reading

Derfor kan du bli deprimert av betennelse – NRK

NRK har en sak i dag, Derfor kan du bli deprimert av betennelse, og den handler altså om hvordan betennelse kan gjøre deg deprimert. Jeg vet ikke hva forskerne på NTNU har funnet ut, at immunforsvaret påvirker psyken er jo ikke nytt (signalstoffene cytokiner f.eks.), men jeg er glad likevel. Bra det kommer i media!

Dette kan forklare hvorfor allergier og andre betennelsessykdommer påvirkes av psykisk stress. Det kan også forklare hvorfor vi blir lettere forkjølet når vi er psykisk slitne.
– sitat NRK artikkelen

Dette stemmer jo også omvendt, noe de dessverre ikke nevner med et ord.

Hun (Solveig Klæbo Reitan) mener vi står overfor et slags paradigmeskifte innen feltet, for den nye kunnskapen innebærer en betydelig utvidelse av mulighetene for å gi behandling.

– Tidligere har ikke leger skjønt sammenhengen, og da har det ikke blitt tatt så alvorlig heller. Dette vil få betydning for hvordan vi ser på kroppen og hvordan vi skjønner pasientene og hva de sliter med, mener Klæbo Reitan.

Dette vil også få betydning for fysiske lidelser som blant annet infeksjoner, kroniske tarmsykdommer, revmatiske sykdommer og hudsykdommer hvor immunsystemet er enten for svakt eller skyter feil.

– Hvis vi husker at psyken påvirker kroppen, kan vi bidra også til bedre behandling av mange lidelser, mener forskeren.

Gode nyheter, at det blir tatt på alvor, men jeg er litt bekymret for det siste hun sier. At psyken påvirker kroppen er det ikke tvil om (jeg har vel skrevet en del om det nå, for mye stress og belastninger er ikke bra!), det som bekymrer meg med en slik uttalelse er at det blir mer fokus på “positiv tenking” og lignende, “Tenker du rett blir du ikke syk! Det er din feil du lider, du vil bare ikke bli frisk!”. Forhåpentligvis er det ikke det hun mener. Det andre negative er jo det evinnelige maset om at man kan nå lage nye medisiner. Hva med naturlige måter å få ned betennelse på? Tarmen spiller en viktig rolle (også for hjernens tilpasningsevne så den lettere kan komme seg ut av kjipe tankemønstre). Begynne på et glutenfritt kosthold kanskje, med litt restriksjon på melk? Og selvfølgelig passe på å ikke spise for mye pro-betennelse fett (PUFAs). Bare en tanke.

Men! Et steg av gangen. Og dette er en god begynnelse, få betennelse inn som en mulighet, så se på hvordan bli kvitt den uten medisiner (i alle fall med et minimum).

Stress og hjernens utvikling

Selvmord kan være et ømt tema, forståelig nok. Selvmord er ikke enkelt for oss som ønsker/har ønsket å dø heller, jeg kjenner ingen som har ønsket å dø uten å ha tenkt over saken godt og lenge. Selv om selve selvmordshandlingen kan være impulsiv. Det sagt, så er det en del ting som gjør noen av oss predisponerte for å velge selvmord som “løsning”: Arv ser ut til å spille en rolle, en familiehistorie med selvmord og/eller psykiske lidelser øker selvmordsrisiko (1).  Så er det jo gener versus miljø debatten, men som jeg har skrevet om tidligere vet vi at miljøet påvirker genene gjennom epigenetiske faktorer. Den kanskje sterkeste epigenetiske faktoren er DNA-metylering. “Feil” i kroppens metyleringprosess forekommer ved flere psykiske lidelser, som i seg selv gir en økt risiko for selvmord. En viktig faktor her er stress, og jeg vil spesielt nevne sosialt stress:

Sosialt stress er stress som oppstår i relasjon til andre og fra det sosiale miljøet individet oppholder seg i generelt.

Så herunder ligger alt fra omsorgssvikt til ensomhet (4). Dette påvirker det autonome nervesystemet, og dermed HPA-aksen.

HPA-aksen inneholder senter for reguleringen av autonome funksjoner (åndedrett, blodtrykk m.m.), og det er av betydning for seksuell atferd og emosjonelle reaksjoner (frykt, sinne). I tillegg er HPA-aksen i stand til å skape kaos i kroppens endokrine system (hormonsystemet).

Det er derfor ikke overraskende at voksne som har hatt en tøff barndom har flere helseproblemer enn voksne som ikke har disse opplevelsene. Dette gjelder både psykiske og somatiske plager (5, 6, 7). En annen ting er faren for metabolsk syndrom. Kronisk belastning av kroppens stressystem fører til betennelse i kroppen (8). Det gir også økt risiko for selvmord (9, 10). Ved betennelse kan hjernens balanse av glutamat/GABA forstyrres, dette igjen kan påvirke hjernens kognitive funksjoner. Kognitiv svikt er et ikke ukjent symptom ved depresjon, og kan spille en rolle ved selvmord (11). Sist men ikke minst, i løpet av et tøft liv kan man ha lært seg destruktive mestringsstrategier (som dissosiasjon eller selvskading) for å håndtere vanskelighetene man har vært gjennom.

Det gir mening at også epigenetiske forandringer kan komme av slik lærdom. Kroppen husker*. Epigenetikk er tross alt miljømessige tilpasninger på DNAet. Slik mestringsstrategier er atferdsmessige tilpasninger.

A misfit between programmed DNA methylation in response to an anticipated environment and the real environment is a maladaptation and could result in disease.

For er ikke dette en like god beskrivelse på en destruktiv mestringsstrategi?  Det flotte er at kroppen er tilpasningsdyktig, men som jeg har nevnt, stress påvirker denne evnen.

Det viktige er å få ned stressnivået og gjenopprette hjernens tilpasningsevne. Man må finne seg (eller skape 😉 ) et miljø hvor det er mulig å bli frisk. Kosthold er en viktig del av miljøet, som kan påvirke betennelse og dermed også stress og metylasjon. Tarmens helse påvirker hjernens plastiske egenskaper. Døgnrytme er en annen viktig ting å ta hensyn til. Sosial tilhørighet likeså (ensomhet er som nevnt stressende for kropp og sjel). Om epigenetiske forandringer er årsak til psykisk sykdom, er det ikke en livstidsdom å ha nevnte sykdom. Noen symptomer er rett og slett normale reaksjoner på unormale opplevelser. Så det er på tide å få hjernen (og kroppen) til å tilpasse seg den nye normalen 🙂

*Fostre påvirkes av det mor opplever under svangerskapet.

Kilder:

1) Suicide risk in relation to family history of completed suicide and psychiatric disorders: a nested case-control study based on longitudinal registers. Lancet, Vol. 360, No. 9340. (12 October 2002), pp. 1126-1130 by Ping Qin, Esben Agerbo, Preben Bo B. Mortensen

2) Increased DNA methylation in the suicide brain. Dialogues in clinical neuroscience, Vol. 16, No. 3. (September 2014), pp. 430-438 by Fatemeh Haghighi, Yurong Xin, Benjamin Chanrion, et al.

3) Epigenetics of stress adaptations in the brain. Brain research bulletin, Vol. 98 (September 2013), pp. 76-92 by Adrian M. Stankiewicz, Artur H. Swiergiel, Pawel Lisowski

4) Inflammation as a psychophysiological biomarker in chronic psychosocial stress. Neuroscience and biobehavioral reviews, Vol. 35, No. 1. (September 2010), pp. 115-121 by Alexander Hänsel, Suzi Hong, Rafael J. Cámara, Roland von Känel

5) Adverse childhood experiences, allostasis, allostatic load, and age-related disease. Physiology & behavior, Vol. 106, No. 1. (12 April 2012), pp. 29-39 by Andrea Danese, Bruce S. McEwen

6) Adverse childhood experiences and adult risk factors for age-related disease: depression, inflammation, and clustering of metabolic risk markers. Archives of pediatrics & adolescent medicine, Vol. 163, No. 12. (01 December 2009), pp. 1135-1143, doi:10.1001/archpediatrics.2009.214 by Andrea Danese, Terrie E. Moffitt, HonaLee Harrington, et al.

7) Cumulative childhood stress and autoimmune diseases in adults. Psychosomatic medicine, Vol. 71, No. 2. (February 2009), pp. 243-250, doi:10.1097/psy.0b013e3181907888 by Shanta R. Dube, DeLisa Fairweather, William S. Pearson, et al.

8 ) The vagus nerve and the inflammatory reflex–linking immunity and metabolism. Nature reviews. Endocrinology, Vol. 8, No. 12. (December 2012), pp. 743-754, doi:10.1038/nrendo.2012.189 by Valentin A. Pavlov, Kevin J. Tracey

9) A role for inflammatory metabolites as modulators of the glutamate N-methyl-D-aspartate receptor in depression and suicidality. Brain, behavior, and immunity, Vol. 43 (January 2015), pp. 110-117 by Cecilie Bay-Richter, Klas R. Linderholm, Chai K. Lim, et al.

10) Connecting inflammation with glutamate agonism in suicidality. Neuropsychopharmacology, Vol. 38, No. 5. (April 2013), pp. 743-752 by Sophie Erhardt, Chai K. Lim, Klas R. Linderholm, et al.

11) HPA axis genes may modulate the effect of childhood adversities on decision-making in suicide attempters. Journal of psychiatric research, Vol. 47, No. 2. (February 2013), pp. 259-265 by Sebastien Guillaume, Nader Perroud, Fabrice Jollant, et al.

Når Psykiatrien blir fienden

Psykiatri
Fra det latinske ordet psychiatria, som betyr “en helbredelse av sjelen”, satt sammen av de greske “psykhe” som betyr sjel, bevisthet, liv og “iatreia” som betyr helbredelse og omsorg.

I nyttårstalen sin snakket Erna Solberg om psykiatri. “Vi kan også ta ansvar for vår egen psykiske helse, og søke hjelp tidlig.” sa statsministeren. Videre fortsetter hun: “I årene som kommer vil regjeringen arbeide for å styrke det psykiske helsetilbudet. I dag er det ikke godt nok. Det må bli enklere å få hjelp.

Kriser skjer ikke mellok 08:00-16:00
Døgnplasser i psykiatrien legges ned, og planen med dette er å samtidig ruste opp distriktspsykiatriske sentre (DPS) og annen behandling lokalt. Selvfølgelig skal det enda være plass til dem som trenger det, blir det sagt, men hvem bestemmer det? Ikke brukerne i hvertfall. Det er ikke plass til deg med mindre du er suicidal, og kanskje ikke da heller. For du snakker jo ikke sant, vel. Du vil bare ha oppmerksomhet, slike som deg har vi ikke tid til å hjelpe.

Vi ber ikke om oppmerksomhet, vi ber om omsorg. (Når ble egentlig oppmerksomhet synonymt med noe negativt?)

For tre år siden trengte jeg en legeerklæing til skolen, jeg var syk. Var jeg sammen med andre kjentes det ut som jeg skulle knuse og bli til pulver som fløt på vinden. Da kunne jeg bli borte, komme vekk fra alt. Alle kreftene mine ble brukt til å “holde meg sammen” (jeg var innom tanken å bruke teip, det kan være lettere å visualisere noe med et hjelpemiddel) så det ikke skulle skje, men jeg var sliten. Så jævla sliten. Jeg lå på sofaen og stirret i taket, glemte å spise og orket ingenting. Gikk jeg tur så jeg veien bli lenger og lenger foran meg, som om jeg stod på et slikt rullebånd og ble dratt bakover. Dessuten var det folk ute, og folk gjør alt så mye verre. Bare med å være der. Jeg kunne space ut og stå timesvis å se tomt foran meg, uten å merke at tiden gikk. (Vikar)legen ville sende meg til psykiatrien. Jeg hadde litt lyst til å le da, for jeg hadde vært mye verre og blitt sendt hjem fra en psykiater med beskjed om at alt var i orden. Det er jo tross alt bare mitt eget hode som kødder med meg, jeg vet jo at det ikke er slik.

I Bergen har vi en psykiatrisk legevakt, og det var dit legen ringte først. De hadde ikke noe time til meg. Så ringte hun et-eller-annet akuttpsykiatrisk tilbud, men de var stengt for dagen. Til slutt ringte hun Sandviken psykiatriske sykehus. De hadde ikke plass. Så der sitter jeg da, og får – igjen – forsterket troen på at psykiatrien verken kan (eller vil) hjelpe meg. Legen ringer litt rundt igjen, og det ender med at hun får pratet meg inn på Sandviken likevel; hadde det ikke vært for at jeg var så trøtt og sliten og allerede var vant til å bli omtalt som plagsom hadde nok det jeg hørte av mannen i telefonen gjort meg opprørt. Egentlig skulle jeg nok bare dødd så de slapp å bry seg med meg. Det er vanskelig å be om hjelp når ingenting virker ekte og mennesker er falske, og verre blir det når man i tillegg skal bli mistrodd. Men jeg hadde ikke ork til å være suicidal eller si at jeg var det. Ikke det at jeg hadde hatt noe imot å dø, men å aktivt gå inn for det hadde jeg ikke krefter til.

Etter ett kortere opphold ble jeg skrevet ut. Egentlig skulle jeg flyttes til en langtidsavdeling, men tre ganger ga de en dato jeg kunne komme, og tre ganger kom det noe i veien. Da var jeg lei, oppgitt og frustrert (legg til at jeg skulle egentlig ha fått snakket med en psykolog, men ingen hadde tid til meg). Jeg blir sliten av sykehus, og det gjorde ikke saken bedre. Jeg vil bare bort derifra (jeg liker ikke nedlatende mennesker som sier slike ting som “Jeg er helt sikker på at du kan ta bussen alene”, slike folk er ikke bra for meg) Dessuten skulle jeg på tur med søstrene mine til London, som ville hjelpe meg mye mer enn noe mer utprøving med medisinering. Forsåvidt hadde jeg nektet å bruke noe medikament, og jeg så ikke frem til å diskutere hvorfor med en medisinfrelst (på dette tidspunktet hadde jeg allerede prøvd ut og sluttet med antidepressiva, a-typisk antipsykotika og stemningsstabiliserende). Jeg ble skrevet ut, og ble henvist til et DPS, og langt om lenge fikk jeg en psykolog.

Problemet er at krisene skjer ikke i arbeidstiden til psykologen, og de kan ikke planlegges til en konkret dato.

“Du har time om to uker.”
“Jammen, jeg vet ikke om jeg lever da!”
Ikke husker jeg hva damen i telefonen hadde å si til det, jeg husker bare summetonen og følelsen av å ikke bli tatt på alvor. Jeg forstår konseptet med “profesjonell avstand”, men når man mister mennesket i det hele så står psykiatrien i fare for å gjøre sykdommen verre. Etter den samtalen tok jeg aldri kontakt med DPS’et utenom avtalte timer, uansett hvor ille det var. Det var det ikke verdt. Ikke hadde jeg noen tro på at de “alltid ville være der om det var noe” heller.

Skal du ha hjelp, må du være syk. Du vet du trenger hjelp, ergo må du fortsette å vær syk. Blir du bedre er du alene.

Når selvskading blir den eneste måten å få kontakt med behandler på, ja så selvfølgelig blir det brukt. “Ta vare på meg, hjelp meg.” Men ord synker ikke inn, for det er ikke tid til å se annet enn de som er virkelig syke. Og om man selv ikke er virkelig syk, så må man rett og slett bli det. Dette er enkel adferdspsykologi: adferden (selvskading) som blir belønnet (oppmerksomhet/”hjelp”) forsterkes og gjøres oftere. Og ikke glem at all PR er god PR, kjeft er faktisk bedre enn å bli ignorert (som virker vanskelig for noen å tro, men det er sant. Blir du kjeftet på blir du i alle fall sett).

Mellom behandlingstimene er det også mulig å bli utsatt for triggere, som kan sette i gang destruktive mestringsstrategier (som selvskading, eller andre). Hver gang en slik mestringsstrategi gir en følelse av kontroll over ubehaget (“Jeg har ikke kontroll på noe som skjer, men jeg velger den fysiske smerten”), eller får tankene over på noe annet (Fysisk smerte, ikke psykisk) forsterkes behovet for mestringsstrategien. En time i uka kan ikke oppveie for slikt. Noen vil klare å bryte ut av slike mønstre kun ved hjelp av DPS-behandlinger, men om hele verden er en eneste stor trigger, er det så mye som må “reprogrammeres” i hjernen fra farlig til trygg at man nesten trenger en skjermet avdeling for å kunne begynne*. Og da trenger det ikke en gang ta lang tid (kunne selvfølgelig blitt kortet ned om man fikk ordentlig mat på sykehus, men det er en annen diskusjon).

For å lære noe nytt (ikke bare forsterke den gamle lærdommen som har gjort mestringsstrategiene nødvendig) er man nødt til å føle seg trygg, og føler man seg ikke trygg hjemme en gang er det ikke lett. *Ved hjelp av et godt, næringsrikt kosthold kan toleransen for triggere blir høyere, og hjernens evne til å omstille seg fra FARE til trygg bli sterkere.

Men, når det kommer så langt at alt blir til triggere, er det noen som kan ha nytte av å få være på sykehus og få stabilisert seg. Desverre er det slik at å bli lagt inn ikke alltid er enkelt, og prosessen å få sin egen skrale mentale helse dømt til å enten være “syk nok” eller “for frisk” til innleggelse kan være hard. Direkte skadelig, vil jeg si. Selvbestemte innleggelser derimot gir kontroll og mulighet til å mestre egne symptomer (men personlig vil jeg heller se på årsaken til at symptomene oppstår, ikke bare ta hånd om dem når de først er der).

Psykiatrien skal egentlig hjelpe, men systemet er bygd opp slik at det like fort kan bryte ned et stakkars vesen som trenger dem som mest.

Ernæringspsykologi

Et begrep jeg syns burde eksistere på norsk er ernæringspsykologi. Og det skulle innebære hvordan kosthold og ernæringsstatus påvirker mental helse. Selvfølgelig skulle det ikke kun fokuseres på kosthold, men også på andre livstilfaktorer som døgnrytme, aktivitetsnivå, sosial tilhørighet og for dem det gjelder hjelp til å mestre traumehistorien sin. Slike livsstilfaktorer påvirker forsåvidt hvor godt kroppen klarer å ta til seg næring, så de er på en måte “bakt inn” i begrepet på grunn av det, men jeg tenkte jeg skulle nevne dem likevel.

På engelsk finnes begrepet nutritional psychology, men jeg river meg i håret av at flere fokuserer på tilskudd og ikke på ordentlig mat. Tilskudd kan være vel og greit, spesielt i perioder, men det beste er selvfølgelig å ha et kosthold og en livsstil som motvirker psykiske problemer.

Her er abstraktet til en forskningsartikkel som nylig ble publisert:

We live in a transformational moment for understanding the etiology of mental disorders. The previous leap in understanding occurred 60 years ago, which led us to incorporate psychopharmacology into our curricula to address the chemical basis of neurotransmitter function, especially as explained through the then-popular catecholamine hypothesis. The current revolution is broader, consisting of the rapidly accumulating knowledge of how inflammation, microbiome imbalance (gut dysbiosis), oxidative stress, and impaired mitochondrial output affect brain function. Suitable interventions for fighting inflammation, restoring normal gut function, reducing oxidative stress, and improving mitochondrial metabolism incorporate lifestyle variables, including nutrients and probiotics. This article invites readers to stay abreast of this emerging model of the biological basis of mental illness, given that it has particular relevance for those readers interested in alleviating the suffering of individuals with mental disorders. This overview describes the basis for a new field in mental health: nutritional psychiatry/psychology.

The Emerging Field of Nutritional Mental Health Clinical Psychological Science (02 February 2015), 2167702614555413, doi:10.1177/2167702614555413 by Bonnie J. Kaplan, Julia J. Rucklidge, Amy Romijn, Kevin McLeod

Spennende saker! 🙂

Tenk om det kunne bli gjort studier på autoimmune kosthold – inkludert fermenterte grønnsaker (for de probiotiske bakteriene) – og psykisk sykdom? Utover de få studiene gjort med gluten- og kasein-fritt for schizofrene.

Misunnelig på dødsannonsene

Jeg er smått hekta på soundtracket til musikalen “Next to Normal” for tiden. Den handler om hvordan et traume påvirker en hel familie. Eller, det er min tolkning i alle fall 🙂

Musikalen handler om dette ekteparet – Dan og Diana – som mistet sin 18mnd gamle sønn Gabriel da de var i 20-årene. Dan lever i fornektelse og nekter å snakke om sønnen, Diana prøver, men begynner å hallusinere at han lever i stedet. Verre blir det når Dianas forhold til den døde sønnen er bedre enn det hun har med sin levende datter.

Her har Diana, med oppmuntring fra sønnen, kastet de nye medisinene i dass (uten å gjøre dette til en diskusjon for eller mot medisinering: De virket ikke). Dan sier det er greit, det er bare å prøve igjen. Ringe doktoren og bestille time “I know this is hard”.

Og, siden det er en musikal, synger Diana svaret sitt med sangen “You Don’t Know” som jeg syns beskriver det å leve med (uoppklarte) traumer ganske bra:

Do you wake up in the morning
And need help to lift your head?
Do you read obituaries
And feel jealous of the dead?
It’s like living on a cliffside
Not knowing when you’ll dive…
Do you know,
Do you know
What it’s like to die alive?

When a world that once had color
Fades to white and grey and black…
When tomorrow terrifies you
But you’ll die if you look back.

You don’t know,
I know you don’t know.
You say that you’re hurting—
It sure doesn’t show.
You don’t know…
It lays me so low
When you say let go
And I say
You don’t know…

The sensation that you’re screaming
But you never make a sound,
Or the feeling that you’re falling
But you never hit the ground—
It just keeps on rushing at you
Day by day by day by day…
You don’t know
You don’t know
What it’s like to live that way.

Like a refugee, a fugitive
Forever on the run…
If it gets me, it will kill me—
But I don’t know what I’ve done.

Den neste sangen heter “I Am The One”, og viser hvor vanskelig det er for Diana og Dan å forholde seg til hverandre og hennes psykoser. I sangen dukker hallusinasjonen av Gabriel opp, og synger sammen med faren. Når Dan spørr Diana hva han må gjøre, svarer Gabriel “Se meg”. For min del handler det om at Dan må annerkjenne at Diana sliter med tapet av sønnen, i stedet for å presse henne til å glemme. Dianas problemer er knyttet til traumet, og ble ikke bedre av hverken medisiner eller ECT.

En hver kraft (Dans fornektelse) møtes av en like stor motkraft (Dianas psykoser).

Og Gabriel sier det selv i sin egen sang “I’m Alive”:

I’m alive
I’m right behind you.
You say forget,
But I remind you.
You can try to hide,
You know that I will find you.
‘Cause if you won’t grieve me
You won’t leave me behind…

Nå er det jo selvfølgelig ikke alle psykoser som gir like mye “mening” som Gabriel, men likevel. Jeg liker musikalen, jeg! Den har også gått i Norge, og den norske versjonen av “I Am The One” er ikke så verst: