Trygg nok til å bygge seg opp igjen

I læringsteorien står det at stress hindrer læring. Stress er aktivering av det sympatiske nervesystemet, altså fight/flight responsen. Dette gjør oss i stand til å reagere raskt på stimuli: Fare betyr FLYKT, ikke tenkt på noe annet. Bare kom deg unna, NÅ! En fantastisk egenskap som har holdt liv i oss gjennom evolusjonen, men den er ikke alltid positiv. Bekymringer og angst kan sette i gang denne kaskaden av nerveimpulser som setter kroppen i alarmmodus, og samtididg skrur av alt som heter kritisk sans. Dette opprettholder de vonde tankene fordi kroppen og hjernen rett og slett ikke greier å vurdere en situasjon på ekte.

Før jeg ble akuttinnlagt i 2012 var det noe som skjedde som gjorde at jeg mistet trygghetsfølelsen min på skolen, og denne hendelsen var medvirkende i at jeg ble innlagt. Det var en helt minimal ting, som ikke hadde vært noe å tenke over om det ikke var for at jeg var så i alarmberedskap at det ble for mye. “Det” var en kaffekopp på pulten min. En lærer satte den fra seg da han gikk for å hjelpe noen andre. Pulten var mitt skjold mot omverdenen; jeg hørte på musikk, ignorerte de andre elevene, og ble ignorert i retur. Akkurat slik jeg ville ha det, for på den tiden var jeg ikke i stand til å håndtere at noen snakket til meg uten videre. Men denne kaffekoppen befant seg plutselig innenfor intimsonen min på en dag det overhodet ikke burde ha skjedd, og jeg kunne ikke si i fra heller for jeg var helt lammet. Av en kaffekopp. På et bord. Jeg trenger vel ikke si at det var en overreaksjon? Jeg har ikke noe imot kaffekopper, men den ødela illusjonen jeg hadde skapt om at å sitte på pulten gjorde meg usynlig og trygg fra kontakt med andre. Da hadde jeg ikke lenger noe trygt sted å være på skolen.

Hei, jeg heter Aslaug, jeg har skoleangst.

Jeg har vært skolevegrer fra første klasse, og alltid hatt mye fravær. Gjennom hele grunnskolen var det bare ett år hvor jeg ikke hadde en eneste dag uten gyldig fravær (det året var jeg for det meste hyper, så det tells egentlig ikke. Alt er ok når man er slik, selv tannleger). I 10. hadde jeg to uker hvor jeg var alle fem dagene på skolen. Da mormor døde var det første jeg tenkte at jeg kom til å få fri for å dra i begravelsen. Det er ikke noe jeg liker å snakke om, men det forteller hvor ille jeg følte skolen var. Enkelte dager måtte jeg bli hjemme fordi jeg heller ønsket å hoppe foran bussen enn å dra på skolen, og jeg var redd jeg ikke ville klare å stoppe impulsen. Andre dager kunne jeg stå der med tanken, men likevel komme meg av gårde. Da jeg var 14 oppdaget jeg at ikke alle ønsket å dø.

Tilbake til kaffekoppen. Jeg hadde begynt på tredjeåret etter en sommer med mye sykdom, både fysisk og psykisk. Jeg trodde jeg var frisk, og jeg trodde jeg skulle klare å fullføre det siste året på VGS. På dette tidspunktet ble jeg stresset bare av å være på skolen. Noe jeg ignorerte, for det var ingen grunn til å ha de følelsene på en skole hvor jeg aldri hadde vært før og ikke kjente noen. Jeg gikk ut fra at så lenge ingenting skjedde, kom jeg til å roe ned etterhvert. Det skjedde aldri, og etterhvert ble jeg avhengig av å lage meg rutiner så jeg slapp å tenke. Bare følge “planen”. Selv om det ikke skjedde noe som helst ille på skolen, de andre elvene og lærerne var greie, ble jeg bare verre og verre. Det jeg ikke visste da, var at det ikke var mulig for meg å lære å føle meg ordentlig trygg på skolen, fordi stressnivået var så høyt. Men jeg følte meg aldri stresset, for å være så på vakt var normalt for meg. Etter jeg sluttet var jeg så dårlig at jeg ikke klarte å se på en skolebok uten å dissosiere/derealisere og forsvinne.

Jeg prøvde en gang til året etterpå, startet med tre fag for å ta det rolig, men måtte kutte ned til ett i løpet av to uker, og uken etter satt jeg i klasserommet og visste ikke hvem jeg var eller hva jeg gjorde der. Dagen etter sluttet jeg på nytt igjen, eller, jeg sluttet å møte opp for jeg orket ikke enda en innleggelse, og det var den veien det gikk.

Jeg har jobbet veldig mye med eksponering for skolerelaterte ting det siste året, fra den spede begynnelse å ha en skolebok liggende på stuebordet, har jeg nå ti timer i uken på skole samt jeg tar et par fag som privatist. Dette virker kanskje ikke all verden, men fra utgangspunktet mitt er det ganske stort. Ikke har jeg en eneste dag fravær hittil i år heller.

For at eksponering skal virke er det viktig at stressnivået aldri blir så høyt at ting begynner å gå galt. Man skal kjenne at man har kontroll på situasjonen, at det ikke skjer noe farlig. Mestring. For meg skulle det veldig lite til for å bli trigget; jeg kunne ikke høre at noen snakket om skole eller bli påminnet dens eksistens i det hele tatt i begynnelsen, det fikk alle alarmklokkene til å ringe. Derfor var jeg nødt til å senke stressnivået på andre måter, så den belastningen tankene om skole var ble håndterlig. Det har jeg gjort gjennom kosthold, fokus på nok hvile/restitusjon, og ved å finne folk jeg trives med som jeg kan bruke for å forsikre meg om at mennesker faktisk er en ok art. Før jeg begynte på skolen slet jeg med mareritt og elendig søvn, og jeg var usikker på om jeg var klar til å begynne på noe i det hele tatt. Det virker likevel som om hjernen min har klart å tilpasse seg at “skole” ikke er farlig, og selv om det har vært noen tøffe perioder så har jeg stort sett klart å få roet ned før det har skjedd noe som ikke burde skje. Til neste år blir det dobbelt antall timer, og så har jeg forhåpentligvis studiekompetansen i boks.

Nå er målet å få meg en utdannelse innenfor biokjemi så jeg kan jobbe med dette.

Advertisements

Angst

Jeg har slitt med mareritt store deler av juli, jeg våkner og kjenner den kvelende følelsen av håpløshet og vissheten om at uansett hva jeg gjør kommer ingenting til å forandre seg. Og med elendig søvn er det lett å få slike “flashbacks” også på dagtid.

Emotional flashbacks are sudden and often prolonged regressions (‘amygdala hijackings’) to the frightening circumstances of childhood. They are typically experienced as intense and confusing episodes of fear and/or despair – or as sorrowful and/or enraged reactions to this fear and despair.

Pete Walker

Liten, redd og hjelpeløs. Håpløs. For hvem kan egentlig hjelpe? Ingen har tid. Klar deg selv, du er da i stand til det!? Ikke bry andre med dine problemer.

Viser Tommy&Tigern.jpg

Det er lenge siden jeg har kjent meg så ille, og det har jo (selvfølgelig) sine naturlige forklaringer. Likevel kan jeg ikke gjøre så mye mer enn å jobbe med stabilisering nå når det allerede har gått så langt. Utfordre tanken om at jeg må holde meg unna andre mennesker, selv om et enkelt “Hei!” kan være nok til å få verden til å falle i grus. Den beste dagen er en dag alle ignorerer deg, eller? Jeg brukte å tro det, men det stemmer ikke lenger for min del. Likevel blir jeg så sliten av folk, ord og stemmer er så vanskelige å følge med på, jeg kjenner at jeg ikke vil. Det er bare løgner, så hvorfor bry seg?

Og så blir jeg irritert, for det stemmer jo heller ikke. Det er andre som lyver, svikter, ignorerer og stiller urimelige krav. Må bare få hjernen tilbake i det sporet, så verden kan bli trygg igjen. For akkurat nå kan ting bli litt overveldende og skumle.

Når man først skal gå på trynet kan man like gjerne gjøre det ordentlig… jeg dissosierer da i alle fall ikke, men kroppen fungerer ikke helt slik jeg vil den skal (tåler ikke belastningen av mye stresshormoner + lite ordentlig søvn). Det viktigste jeg trenger nå er søvn, men marerittene gjør det vanskelig. Så jeg jobber med pust for å roe hjernen, men må passe på så det ikke går galt (dyp pust kan trigge traumer). Ellers å få i meg nok anti-stress stoffer som magnesium, kalium, sink, b-vitaminer og glutation.  Bloggen blir nok en smule nedprioritert fremover, helsa kommer først.

Magnesiummangel – en skjult årsak til angst og depresjoner

Magnesium er et mineral som er deltagende i over 300 forskjellige prosesser i kroppen – flere av dem i nervesystemet. Mangel av dette mineralet er forbundet med symptomer som:

  • Angst
  • (Alvorlig) Depresjon
  • Selvmordsideasjon
  • Irritasjon
  • Overfølsomhet
  • Søvnvansker
  • Utmattelse
  • Leamus
  • Kognitive problemer
  • Metabolsk syndrom
  • Lavere stresstoleranse

(1, 2, 3) Dette er symptomer som ofte finnes ved psykisk sykdom. Forskning viser at magnesiuminntaket i verden går ned (1). En årsak kan være at en større del av kostholdet består av prosessert mat, en annen kan være mindre magnesium i råvarer på grunn av magnesiummangel i jorda (dette krangles det litt om). I alle fall er lavt inntak av magnesium forbundet med depressive tilstander (4, 5). Ikke alle studier er enige (6), men jeg skal komme tilbake til en del faktorer som påvirker dette.

Magnesium og stress
Som jeg har skrevet om flere ganger på bloggen er flere psykiske sykdommer (og selvfølgelig symptomer på disse) forbundet med stress, særlig en overaktivering av kroppens stress-system HPA-aksen. Når HPA-aksen er aktivert skiller kroppen ut magnesium (7, 8). Lite magnesium vil i sin tur føre til økt aktivering av HPA-aksen, det er en vond sirkel og måten å stoppe den på er å stresse ned og få i seg nok magnesium. Det er viktig at kroppen får påfyll av magnesium i perioder med stress, nettopp fordi mye bli skilt ut. Det er altså en vond sirkel der magnesiummangel fører til stress som fører til magnesiummangel. En dysfunksjonell HPA-akse er forbundet med de fleste av symptomene jeg nevnte innledningsvis.

Magnesiummangel > Stress > Magnesiummangel

Dette kan være en medvirkende årsak til at psykisk syke ikke klarer stresse ned.

NB! Ved lave nivåer magnesium, kan høye nivåer av kalsium forverre psykisk helsetilstand! Dette på grunn av måten magnesium og kalsium påvirker nervesystemet (1). Kalsiumtilskudd er derfor ikke lurt om man mistenker at magnesiummangel er årsak til de plagsomme symptomene.

Årsaker til magnesiummangel
Stress kan føre til magnesiummangel, men det er flere faktorer som kan spille inn. Magnesium får vi i hovedsak fra kostholdet, også inkludert drikkevann (Norge har lavt nivå av magnesium i drikkevannet). Huden kan også ta opp magnesium.

Enkelte studier hevder at mennesker med depresjon inntar mindre magnesium gjennom kosten enn andre, andre hevder magnesiuminntaket ikke spiller noen rolle. Et høyt inntak av magnesium gjennom kosten spiller liten rolle om kroppen ikke klarer å ta opp magnesiumet og/eller bruke det. Da kan det se ut som man får i seg nok, men det er egentlig ikke tilfellet. Nå er det jo slik at det er flere årsaker til depresjon (og andre psykiske sykdommer), og magnesiummangel er bare en brikke i puslespillet. Magnsiummangel og “treatment resisitant depression” (TRD) henger sammen, og depresjonen som ikke kunne behandles med psykofarmaka (som er slett behandling, i min mening) gikk over med magnesiumtilskudd.

  • Matvarer som på papiret inneholder mye magnesium, kan inneholde anti-næringsstoffer som hindrer opptak av enkelte mineraler. Magnesiumopptak kan hindres av fytinsyre(10, 11) og oxalatsyre(10, 12). Disse finnes i henholdsvis korn/frø/nøtter* og enkelte grønnsaker, som spinat**.
  • Magnesium jobber ikke alene, men trenger hjelp fra andre stoffer for å gjøre jobben sin i kroppen. Som B-vitaminer.

Magnesiumtilskudd til psykisk syke
Studiene gjort på magnesium og psykisk syke, som ikke går ut på å sjekke mangler, er å gi tilskudd. Hos deprimerte har det gitt effekt (1, 7). Barn med ADHD har hatt effekt av magnesium og vitamin-B6 tilskudd (B6 er viktig for opptak av magnesium, og også for flere nevrotransmittere)(13, 14). Magnesium kan også være nyttig for autister (de opplever tross alt mye stress, så det er jo ikke rart)(14). Det er ikke gjort så fryktelig mange studier på dette viset enda (og det beste hadde jo vært om de så på helhetlig kosthold og livsstil), men det er spennende saker. Mens vi venter på mer forskning ønsker jeg å sitere fra (15):

Due to its safety and efficacy, physicians should prescribe magnesium for TRD without further delay, even though much more clinical research is needed to confirm and extend this important line of research.

Det er få bivirkninger med å ta magnesium, ved store doser kan det føre til løs mage. Det er mindre enn bivirkningslista på medisinene jeg har tatt i alle fall. I en studie var magnesium like effektivt som anti-depressiva (1). Men, om man spiser næringsrik mat og jobber med å redusere stress, er det ikke sikkert man trenger å ta så mye tilskudd at dette vil være et problem. Magnesiumtilskudd er anbefalt for de aller fleste av oss, ikke bare de som er syke. Personlig bruker jeg magnesiumspray og anbefalt dose på den.

Selv om magnesiumnivået ikke er årsak til psykdommen du har, er det ingen grunn til å ha lave nivåer magnesium. Det er stressende for kroppen, og det stresset kan forverre symptomer. For ikke å snakke om hvordan stress påvirker læreevnen, som spesielt er viktig å tenke på for oss med traumer; vi trenger å reprogrammere hjernen slik at triggere ikke er triggere mer (men magnesium for traumer er bare forsket på hos gnagere, dog med god effekt). Dette handler om nevroplastisitet. Det er hardt arbeid, så det er godt at det kan gjøres lettere med enkle grep 🙂

*Spiring og fermentering kan bryte ned fytinsyre og gjøre næringen mer tilgjengelig for kroppen. Korn inneholder i tillegg til fytinsyre tungtfordøyelige proteiner (gluten) og fermenterbare sukkerarter (FODMAPS), og er derfor ikke anbefalt å spise.
**Grønnsaker som spinat inneholder masse andre gode stoffer.

Kilder:

Continue reading

Stress og hjernens utvikling

Selvmord kan være et ømt tema, forståelig nok. Selvmord er ikke enkelt for oss som ønsker/har ønsket å dø heller, jeg kjenner ingen som har ønsket å dø uten å ha tenkt over saken godt og lenge. Selv om selve selvmordshandlingen kan være impulsiv. Det sagt, så er det en del ting som gjør noen av oss predisponerte for å velge selvmord som “løsning”: Arv ser ut til å spille en rolle, en familiehistorie med selvmord og/eller psykiske lidelser øker selvmordsrisiko (1).  Så er det jo gener versus miljø debatten, men som jeg har skrevet om tidligere vet vi at miljøet påvirker genene gjennom epigenetiske faktorer. Den kanskje sterkeste epigenetiske faktoren er DNA-metylering. “Feil” i kroppens metyleringprosess forekommer ved flere psykiske lidelser, som i seg selv gir en økt risiko for selvmord. En viktig faktor her er stress, og jeg vil spesielt nevne sosialt stress:

Sosialt stress er stress som oppstår i relasjon til andre og fra det sosiale miljøet individet oppholder seg i generelt.

Så herunder ligger alt fra omsorgssvikt til ensomhet (4). Dette påvirker det autonome nervesystemet, og dermed HPA-aksen.

HPA-aksen inneholder senter for reguleringen av autonome funksjoner (åndedrett, blodtrykk m.m.), og det er av betydning for seksuell atferd og emosjonelle reaksjoner (frykt, sinne). I tillegg er HPA-aksen i stand til å skape kaos i kroppens endokrine system (hormonsystemet).

Det er derfor ikke overraskende at voksne som har hatt en tøff barndom har flere helseproblemer enn voksne som ikke har disse opplevelsene. Dette gjelder både psykiske og somatiske plager (5, 6, 7). En annen ting er faren for metabolsk syndrom. Kronisk belastning av kroppens stressystem fører til betennelse i kroppen (8). Det gir også økt risiko for selvmord (9, 10). Ved betennelse kan hjernens balanse av glutamat/GABA forstyrres, dette igjen kan påvirke hjernens kognitive funksjoner. Kognitiv svikt er et ikke ukjent symptom ved depresjon, og kan spille en rolle ved selvmord (11). Sist men ikke minst, i løpet av et tøft liv kan man ha lært seg destruktive mestringsstrategier (som dissosiasjon eller selvskading) for å håndtere vanskelighetene man har vært gjennom.

Det gir mening at også epigenetiske forandringer kan komme av slik lærdom. Kroppen husker*. Epigenetikk er tross alt miljømessige tilpasninger på DNAet. Slik mestringsstrategier er atferdsmessige tilpasninger.

A misfit between programmed DNA methylation in response to an anticipated environment and the real environment is a maladaptation and could result in disease.

For er ikke dette en like god beskrivelse på en destruktiv mestringsstrategi?  Det flotte er at kroppen er tilpasningsdyktig, men som jeg har nevnt, stress påvirker denne evnen.

Det viktige er å få ned stressnivået og gjenopprette hjernens tilpasningsevne. Man må finne seg (eller skape 😉 ) et miljø hvor det er mulig å bli frisk. Kosthold er en viktig del av miljøet, som kan påvirke betennelse og dermed også stress og metylasjon. Tarmens helse påvirker hjernens plastiske egenskaper. Døgnrytme er en annen viktig ting å ta hensyn til. Sosial tilhørighet likeså (ensomhet er som nevnt stressende for kropp og sjel). Om epigenetiske forandringer er årsak til psykisk sykdom, er det ikke en livstidsdom å ha nevnte sykdom. Noen symptomer er rett og slett normale reaksjoner på unormale opplevelser. Så det er på tide å få hjernen (og kroppen) til å tilpasse seg den nye normalen 🙂

*Fostre påvirkes av det mor opplever under svangerskapet.

Kilder:

1) Suicide risk in relation to family history of completed suicide and psychiatric disorders: a nested case-control study based on longitudinal registers. Lancet, Vol. 360, No. 9340. (12 October 2002), pp. 1126-1130 by Ping Qin, Esben Agerbo, Preben Bo B. Mortensen

2) Increased DNA methylation in the suicide brain. Dialogues in clinical neuroscience, Vol. 16, No. 3. (September 2014), pp. 430-438 by Fatemeh Haghighi, Yurong Xin, Benjamin Chanrion, et al.

3) Epigenetics of stress adaptations in the brain. Brain research bulletin, Vol. 98 (September 2013), pp. 76-92 by Adrian M. Stankiewicz, Artur H. Swiergiel, Pawel Lisowski

4) Inflammation as a psychophysiological biomarker in chronic psychosocial stress. Neuroscience and biobehavioral reviews, Vol. 35, No. 1. (September 2010), pp. 115-121 by Alexander Hänsel, Suzi Hong, Rafael J. Cámara, Roland von Känel

5) Adverse childhood experiences, allostasis, allostatic load, and age-related disease. Physiology & behavior, Vol. 106, No. 1. (12 April 2012), pp. 29-39 by Andrea Danese, Bruce S. McEwen

6) Adverse childhood experiences and adult risk factors for age-related disease: depression, inflammation, and clustering of metabolic risk markers. Archives of pediatrics & adolescent medicine, Vol. 163, No. 12. (01 December 2009), pp. 1135-1143, doi:10.1001/archpediatrics.2009.214 by Andrea Danese, Terrie E. Moffitt, HonaLee Harrington, et al.

7) Cumulative childhood stress and autoimmune diseases in adults. Psychosomatic medicine, Vol. 71, No. 2. (February 2009), pp. 243-250, doi:10.1097/psy.0b013e3181907888 by Shanta R. Dube, DeLisa Fairweather, William S. Pearson, et al.

8 ) The vagus nerve and the inflammatory reflex–linking immunity and metabolism. Nature reviews. Endocrinology, Vol. 8, No. 12. (December 2012), pp. 743-754, doi:10.1038/nrendo.2012.189 by Valentin A. Pavlov, Kevin J. Tracey

9) A role for inflammatory metabolites as modulators of the glutamate N-methyl-D-aspartate receptor in depression and suicidality. Brain, behavior, and immunity, Vol. 43 (January 2015), pp. 110-117 by Cecilie Bay-Richter, Klas R. Linderholm, Chai K. Lim, et al.

10) Connecting inflammation with glutamate agonism in suicidality. Neuropsychopharmacology, Vol. 38, No. 5. (April 2013), pp. 743-752 by Sophie Erhardt, Chai K. Lim, Klas R. Linderholm, et al.

11) HPA axis genes may modulate the effect of childhood adversities on decision-making in suicide attempters. Journal of psychiatric research, Vol. 47, No. 2. (February 2013), pp. 259-265 by Sebastien Guillaume, Nader Perroud, Fabrice Jollant, et al.

Melk – bra eller dårlig?

Det finnes ikke noe enkelt svar om man burde innta meierivarer eller ikke. Melk, ost, youghurt, smør og alt annet har nemlig både positive og negative ting med seg. Til slutt må man bare prøve seg frem; ungå alle meierivarer (inkludert smør) i 30 dager, så spis litt ost eller drikk et glass helmelk* og kjenn etter hvordan kroppen (og hodet) reagerer.

*Eller noe annet (fermentert melk, kefir, er lettere for kroppen å fordøye, det samme kan sies om gresk yoghurt)

bilde fra melk.no

Meierivarer (melk, ost, yoghurt, smør) har i flere studier hatt positive effekter på helsa – blant annet ved å beskytte mot overvekt, metabolsk syndrom, diabetes type II og hjerte-og-karsykdommer*[i][ii][iii][iv]. Spesielt har melkefettet vist seg å ha en gunstig effekt på helsa, det samme har inntaket av fermentert melk (kefir) og yoghurt. Om du bestemmer deg for å ha meierivarer i kostholdet – velg dem med fett! Det vil si helmelk, fløte, smør, gresk yoghurt**. Kefir og yoghurt er fermenterte, og inneholder nyttige probiotiske bakterier som påvirker helsa positivt.

Så det er flere positive faktorer med meierivarer – men det er også negative, og for noen kan summen av disse gjøre at meierivarer ikke burde være en del av kostholdet. Enten på kortere eller lengre sikt.

Melkeprotein og melkesukker
Proteinene i melk (særlig kasein, som står for 80% av proteinmengden) kan påvirke immunforsvaret og starte (eller opprettholde) en betennelsesreaksjon.

Antistoffer mot kasein er forbundet med høyere risiko for psykose ved bipolar lidelse og schizofreni[v][vi]. Det er også mulig å reagere på melkeprotein uten at det dannes antistoffer, og denne mekanismen kan være årsaken til at eliminasjonsdietter (uten korn og meierivarer) kan ha en effekt på autister og personer med ADHD[vii][viii]***. Disse gruppene kan ha problemer med å fordøye melkeprotein, det samme kan for så vidt gjelde både bipolare, schizofrene og personer som har angst og/eller depresjoner (betennelsesreaksjoner er vanlige også i denne gruppen). Men, problemer med å fordøye kasein spesielt, kommer gjerne av at fordøyelsen ikke virker helt som den skal (dette er også medvirkende årsaker til lekk tarm og ernæringsmessige mangler, begge ikke uvanlig ved psykisk sykdom); disse gruppene har også ofte en ubalansert tarmflora (bakteriene i tarmen hjelper å bryte ned og fordøye mat), lavere produksjon av fordøyelsesenzymer (sympatisk nerveaktivitet, som er til stede ved stort sett alt av psykiatriske sykdommer, nedjusterer kroppens evne til å produsere disse enzymene) og lavt nivå av magesyre (som også er en viktig del av fordøyelsen). Om disse faktorene blir rettet på, er det godt mulig at meierivarer kan reintroduseres (spesielt fermenterte og fettrike meierivarer).

Melkesukker, laktose, er en FODMAP, en type sukker som fermenteres enkelt i magen og kan føre til en ubalansert tarmflora blant annet. Dette igjen kan påvirke psyken. Fermenterte meierivarer inneholder mindre laktose enn ikke-fermenterte produkter, men for å være på den sikre siden kan det være lurt å lage dem hjemme; jo lenger tid de fermenterer, jo lavere blir laktose-innholdet.

Så til sist en oppsumering: Melkefett er bra og kan beskytte mot insulinresistens og metabolsk syndrom, så skal du drikke melk eller spise youghurt og ost – velg en fettrik type. Gjerne økologisk da økologiske dyr har bedre fettsyresammensetning (mer anti-inflammatorisk omega3). Smør er kilde til A, D og K2 vitamin (om kua har fått gå ute og spist gress i sola), og har de beskyttende egenskapene til annet melkefett. Om du er usikker på om du tåler meierivarer, ungå dem i 30 dager og så prøv å spis littegrann. Om du ikke kjenner noe umiddelbart, vent i tre dager (det kan ta så lang tid før en reaksjon viser seg), om du fremdeles ikke kjenner noe kan du øke inntaket 🙂

Om du er redd for å ikke få i deg nok kalsium uten melk, husk at grønne bladgrønnsaker er fulle av kalsium. Brokkoli, grønnkål, spinat og lignende. Andre grønnsaker inneholder også kalsium, det samme gjør kraft kokt på bein. Melk er absolutt ikke nødvendig for å få i seg nok av verken det ene eller andre.

*Disse sykdommene er ofte komorbide ved psykiske lidelser.

** Om du vil ha de positive egenskapene av melkefett, men ikke tåler kasein, er det mulig å prøve klarnet smør/ghee (det kan allikevel være igjen små partikler med kasein, så vær forsiktig!).

***I utgangspunktet er det å kutte ut korn og meierivarer ”godt nok” for flere, men noen ganger er det rett og slett ikke nok. Da kan AIP være et bedre alternativ, AIP-kostholdet utelater andre kjente allergener som egg, nøtter, frø og søtvieplanter i tillegg til korn og meierivarer. Personlig er det AIP som har funket for meg for å få tilbake kognitive funksjoner og å hjelpe meg til å ikke være dissosiativ (å være dissosiativ er å være i en ekstrem fight/flight situasjon for kroppen, dette tærer på og kroppen trenger mye næring for å komme til hektene), i tillegg holder det humøret mitt stabilt. Det er uansett viktig å spise næringsrike matvarer som lever og grønnsaker, i tillegg til at det er gunstig å koke kjøttkraft og fermentere grønnsaker (evt. kefir om det tåles), fordi næringsstatus ved disse sykdommene gjerne viser mangler.

Kilder:

[i] Whole-fat dairy food intake is inversely associated with obesity prevalence: findings from the Observation of Cardiovascular Risk Factors in Luxembourg study. Nutrition research (New York, N.Y.), Vol. 34, No. 11. (November 2014), pp. 936-943 by Georgina E. Crichton, Ala’a Alkerwi

[ii] Specific plasma lipid classes and phospholipid fatty acids indicative of dairy food consumption associate with insulin sensitivity The American Journal of Clinical Nutrition, Vol. 99, No. 1. (01 January 2014), pp. 46-53, doi:10.3945/ajcn.113.071712 by Paul J. Nestel, Nora Straznicky, Natalie A. Mellett, et al.

[iii] Dairy and Cardiovascular Disease: A Review of Recent Observational Research. Current nutrition reports, Vol. 3 (2014), pp. 130-138, doi:10.1007/s13668-014-0076-4 by Beth H. Rice

[iv] The relationship between high-fat dairy consumption and obesity, cardiovascular, and metabolic disease. European journal of nutrition In European Journal of Nutrition, Vol. 52, No. 1. (19 February 2013), pp. 1-24, doi:10.1007/s00394-012-0418-1 by Mario Kratz, Ton Baars, Stephan Guyenet

[v] Immune activation by casein dietary antigens in bipolar disorder. Bipolar disorders, Vol. 12, No. 8. (December 2010), pp. 834-842 by Emily G. Severance, Didier Dupont, Faith B. Dickerson, et al.

[vi] Subunit and whole molecule specificity of the anti-bovine casein immune response in recent onset psychosis and schizophrenia. Schizophrenia research, Vol. 118, No. 1-3. (May 2010), pp. 240-247 by Emily G. Severance, Faith B. Dickerson, Meredith Halling, et al.

[vii] The possibility and probability of a gut-to-brain connection in autism. Annals of clinical psychiatry, Vol. 21, No. 4. (c 2009), pp. 205-211 by K. L. Reichelt, A. M. Knivsberg

[viii] The Diet Factor in Attention-Deficit/Hyperactivity Disorder Pediatrics, Vol. 129, No. 2. (01 February 2012), pp. 330-337, doi:10.1542/peds.2011-2199 by J. Gordon Millichap, Michelle M. Yee

Glutamat | GABA

Glutamat og GABA er de nevrotransmitterne det finnes mest av i nervesystemet, omtrent 50% av alle nevroner styres av glutamat, for GABA er tallet 45%. Glutamat er den sterkeste excitatory nevrotransmitteren vi har, som betyr den girer oss opp. GABA er den sterkeste inhibitory nevrotransmitteren, roer oss ned, og dannes av glutamat gjennom prosessen kalt glutamic decarboxylase. Disse to er dermed koblet sammen.

Funksjon
Kognitive funksjoner som hukommelse, konsentrasjon og fokus styres av mengden glutamat i hjernen. Svekkelse eller mangel på en eller flere kognitive funksjoner er med i symptombildet til psykisk syke[i].

          Utvikling
Nevroplastisitet, hjernens evne til å tilpasse seg et miljø og lære av erfaring, er avhengig av glutamat. I rette mengder stimulerer glutamat til cellevekst og vedlikehold av celler, men i store konsentrasjoner fører det til celledød. Nevronene dannes og må forflytte seg til den delen av hjernen hvor de skal slå seg ned og videre utvikle nervebaner – dette kalles migrasjon. Denne migreringen styres av GABA[ii]. Nivået av GABA reguleres gjennom glutamic decarboxylase, og er en av flere prosesser for å kontrollere at nivået av glutamat ikke blir for høyt.

          Læring
Etter denne grovjobben, hvor nevronene har migrert til sine plasser, begynner finarbeidet. For at nervebanene skal vokse videre må de stimuleres, stimuliet kommer fra miljøet rundt oss, og oversettes til elektriske impulser i hjernen. Slik vokser nervebanene som blir brukt, mens de andre, uviktige, visner hen. I følge læringsteorien, er det umulig å ta imot læring ved høye nivåer av stress – og høye nivåer av stress er ledsaget av høye nivåer glutamat.

Miljøfaktorer
Det første miljøet er mors kropp – men før det kan vi se på genmaterialet. Fedre med høy alder (40+) får oftere barn med schizofreni, bipolar lidelse (som jeg misliker det ordet!), autisme med mer[iii]. Videre har mødre med antistoffer i blodet (infeksjoner, matintoleranser) også økt risiko for å få barn med slike sykdommer[iv]. Dette handler jo om hvordan vi tilpasser oss miljøet vi er i, et foster deler blod med mor og påvirkes, ikke overraskende, av hennes helsetilstand (men som jeg nevnte, far er ikke uviktig her).

Andre faktorer som påvirker immunforsvaret er søvnmangel[v], kosthold (spesielt et høyt inntak av omega6 kontra omega3, allergener som gluten) og rett og slett stress generelt. Som tidsklemma. Barn som tidlig utsettes for høye nivåer av stress (og tidlig er det vel om de ikke har rukket å bli født før de er fulle av stresshormoner) blir mer følsomme for stress senere i livet. Hvilket er skremmende når 1 av 3 ungdommer sier de er kronisk stresset, og tallet ikke er bedre for voksne. Dette øker også nivået av frie radikaler (oksidativt stress), som påvirker glutamat. Høye glutamatnivåer er forbundet med de fleste psykiske sykdommer, og det kan jo virke som vi er påvirket i Norge når så mange unge får alvorlige psykiske helseproblemer.

Kilder:
[i] Mattson, M. P. Glutamate and Neurotrophic Factors in Neuronal Plasticity and Disease. Annals of the New York Academy of Sciences, 97-112.
[ii] Deidda G, Bozarth IF, Cancedda L. Modulation of GABAergic transmission in development and neurodevelopmental disorders: investigating physiology and pathology to gain therapeutic perspectives. Front Cell Neurosci. 2014;8:119.
[iii]Frans, E. M., S. Sandin, A. Reichenberg, P. Lichtenstein, N. Langstrom, and C. M. Hultman. “Advancing Paternal Age and Bipolar Disorder.” Archives of General Psychiatry 65.9 (2008): 1034-1040. Print. Schurhoff, Franck, Alexandre Hubert, Andrei Szoke, Alexandre Meary, and Marion Leboyer. “Influence Of Paternal Age In Schizophrenia.” Schizophrenia Research 117.2-3 (2010): 429-429. Print. McGrath JJ, Petersen L, Agerbo E, Mors O, Mortensen P, Pedersen C. A Comprehensive Assessment of Parental Age and Psychiatric Disorders. JAMA Psychiatry. 2014;71(3):301-309. doi:10.1001/jamapsychiatry.2013.4081.
[iv]Blomström A, Karlsson H, Wicks S, Yang S, Yolken RH, Dalman C. Maternal antibodies to infectious agents and risk for non-affective psychoses in the offspring–a matched case-control study. Schizophr Res. 2012;140(1-3):25-30. Karlsson H, Blomström Å, Wicks S, Yang S, Yolken RH, Dalman C. Maternal antibodies to dietary antigens and risk for nonaffective psychosis in offspring. Am J Psychiatry. 2012;169(6):625-32.
[v]Tobaldini E, Cogliati C, Fiorelli EM, et al. One night on-call: sleep deprivation affects cardiac autonomic control and inflammation in physicians. Eur J Intern Med. 2013;24(7):664-70. Increased sympathetic and decreased parasympathetic cardiovascular modulation in normal humans with acute sleep deprivation Journal of Applied Physiology, Vol. 98, No. 6. (01 June 2005), pp. 2024-2032,

Look into my eyes – Sanseinntrykk

Temaet øyekontakt er ganske spennende, sånn spesielt fordi jeg liker å lese om adferd og hvorfor vi gjør som vi gjør. Mangel på øyekontakt blir av mange oppfattet som frekt (jeg har aldri skjønt hvorfor), eller som et signal om at vedkommende ikke følger med i samtalen. Øyekontakt (eller mangel på sådan) sier mye om hva vi føler. Kort sagt, øyekontakt er ganske viktig.

Øynene og nervesystemet
Nå skulle jeg egentlig skrive om hvordan deprimerte ser på gulvet/veien foran seg og ikke forholder seg til omverdenen, hvordan autister ikke alltid har øyekontakt fordi de prøver å høre etter – og øyekontakt er et forstyrrende element, hvorfor blikket både kan flakke over alt eller låse seg fast ved angst, og det er sikkert flere eksempler jeg ikke kommer på nå. Men jeg tenkte det kanskje var bedre å skrive mer om årsakene bak adferden ikke adferden i seg selv.

Som jeg har nevnt nå ganske ofte, så ligger det stress i bunn på de fleste psykiske sykdommer. Hva øynene har med det å gjøre? Alt vi ser blir satt i sammenheng av hjernen – noe som selvfølgelig krever enn viss aktivitet. Det kan være direkte slitsomt å følge med på alt som skjer rundt oss, og psykisk syke har rett og slett ikke energien. Så ved å stirre i bakken kan vi unngå litt av den belastningen – og det gir oss litt mer ro i en ellers kaotisk hjernekjemi. Nå er det ikke alltid at løsningen blir å låse øynene fast i bakken – andre ganger er det faktisk nødvendig å se rundt seg konstant. Ved angst, kan det være nødvendig å ha et visst overblikk over en situasjon, for å være sikker på at det ikke er noe farlig som dukker opp. Men her vil ikke blikket feste seg til noe for lenge. Når jeg har opplevd slike perioder hvor jeg må “se alt”, har det nærmest gjort direkte vondt å feste blikket på noe. Jeg kjenner det i hele kroppen, og det er såpass ekkelt at jeg heller lar blikket flakke.

Jeg har brukt å si at hjernen har vært overarbeidet og jeg ikke orker å se på noe, og derfor ser jeg kun på enkle ting. En blank vegg, eller noe jeg ikke trenger å følge med på (som en TV), jeg kan fokusere på en tegning til alt annet er glemt osv.. Sannheten er faktisk ikke så langt unna 🙂

https://i1.wp.com/upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/1/1a/1204_Optic_Nerve_vs_Optic_Tract.jpg

Øynene er koblet til hjernen gjennom synsnerven.

Øyekontakt med et annet menneske er kanskje noe av det mest intense for hjernen å ta inn over seg – det er mye informasjon i et ansikt som nå skal leses av og forstås. Om man er mentalt utslitt, eller sløvet av psykiske problemer, blir det for mye informasjon å ta inn – og vi velger det bort. Så når inflammsjon/betennelse er et faktum, og depresjonen (eller et annet psykisk problem) begynner å vises, tar hjernen afære og begynner å prioritere hvor energien skal gå. For depressive “spares” hjernen å ta inn over seg synsinntrykk ved at personen ikke orker å se. Som bonus: I alle fall jeg har flere ganger opplevd når jeg har vært depressiv at det er ekstra tungt å se ting eller personer som jeg bryr meg om, og kjenne at jeg ikke føler noe som helst. Den ekstra erkjennelsen av hvor tomt alt er slipper jeg ved å bare ikke se.

Å ha sosial angst gir høye stressnivåer (aktivering av fight/flight) i sosiale settinger, i tillegg til den belastningen det da er å se noen i øynene, er det også en viss mulighet for å bli “gjennomskuet”. Øynene er tross alt vinduer til sjelen, og å se noen i øynene kan føles som å gi vekk en bit av seg selv man ikke vil andre skal ha eller vite om. Da ungås også øyekontakt.

Autisme
Autister er kanskje i en særstilling når det kommer til dette med øyekontakt med andre, men som nevnt er det veldig slitsomt å holde øyekontakt. Autister har høye nivåer av inflammasjon/betennelse, gjerne litt for mye tungmetaller i blodet, og generelt et høyt stressnivå. Det er ikke rart de ikke vil se noen i øynene/opplever det meget ubehagelig. Personlig har jeg sjeldent et problem med øyekontakt, jeg trenger å se på personen jeg snakker med så jeg vet jeg får med meg det de sier. Mens andre kanskje trenger å se bort fra samtalepartneren, fordi ved å fjerne påkjenningen “å se på noen”, kan de fokusere energien på å bruke ørene. Smart bruk av ressurser, vil jeg si 😉

Men, det er selvfølgelig bedre å få ned stressnivået (og inflammasjonen), for å få mer energi til å bruke øynene. Til å faktisk se verden. Om det er en ting jeg savner fra depresjonene, så er det følelsen når depresjonen begynner å gå over, og verden kommer til live. Plutselig er det liv rundt meg likevel – og verden er vakker. Det er en veldig god følelse å kunne sette pris på det man ser, uten å bli utslitt eller nedstemt! Å se bort er bare en tilpasning – årsaken er det høye stressnivået/inflammasjonen som ligger til bunn.

Det er et par studier på autisme og en gluten-/kasein-fri diett, og det reporteres om blant annet bedre øyekontakt fra barna som har gått på dietten (så er det studier som viser null effekt overhodet, men slik er det vel alltid). ScienceDaily hadde en artikkel om det ‘Gluten-free, casein-free diet might help some childen with autism, research suggests‘. Det vanskelige med slike studier er å vite om dietten blir holdt, det skal ikke mye gluten til før det er helt fånyttes å forsøke, fordi kroppen da alltid har litt gluten i systemet. Jeg tåler svært lite gluten før jeg får symptomer (de kan variere litt alt ettersom; asperger “meltdowns” fordi noe ikke fungerer slik det skal, depresjon, innimellom hypomani), og det tar alt fra noen dager til et par uker før jeg er helt i orden igjen etterpå. Når folk da heller ikke vet om alle proteiner som kan lure kroppen til å tro de er gluten, fordi de er bygd opp på samme måte (les mer her), er det ikke rart det kan være vanskelig.

Kilder:
OpenStax College. Basic Structure and Function of the Nervous System, OpenStax-CNX Web site. http://cnx.org/content/m46500/1.6/

Tvang – mestring

Det er vanskelig å skrive om tvangshandlinger, fordi de er bare et symptom på noe annet. OCD er klassifisert som en angstlidelse, og det er ikke så rart. Tvangshandlinger (og tanker) er forsvarsmekanismer (eller mestringsstrategier om du vil) som har gått i det ekstreme og ikke lenger har en positiv funksjon. De er tilpasninger til miljøet vi lever i, hvor rart det enn høres ut. Et enkelt eksempel vil jo være en som overdriver hygienen på grunn av frykt for bakterier. Vedkommende har tilpasset seg denne frykten ved å “bli kvitt” bakteriene vha overdrevent renhold. Om vedkommende lærer seg at bakterier ikke nødvendigvis er farlige – vil det ikke være noen grunn til å opprettholde denne mestringsstrategien. Med det mener jeg ikke det er gjort på 1-2-3. Poenget er at det ligger noe bak tvangshandlingene – en årsak.

Så det handler ikke bare om kjemien, det er mye adferd i dette også. Det sympatiske nervesystemet er involvert i høy grad, som selvfølgelig betyr stress. Så selv om det ligger mye forskjellig “rundt” tvangshandlingene, som at det virker som det ligger noe annet bak når en autist hopper på stedet hvil enn når en annen person gjør det, er ikke det nødvendigvis tilfelle. Det handler om å ha en viss kontroll på det man selv føler og opplever. Jeg syns denne bloggen forklarer dynamikken bra:

One way for the subconscious mind to deal with an overloaded nervous system is to create an emergency coping mechanism; the obsessions. The old way of coping with stress and life events have failed the person and without alternative choice, obsessions become a distractions, diverting attention away from the real stresses the person has not found a way to cope with.

While effective, this is a faulty approach, since OCD severly limits choice. The person’s focus gets stuck on a meaningless, yet discomforting illusion part of them already realizes is not true. That is not an illness, but an internal processing ability and it can be changed.

Så hvis man opplever mye stress, kan en mestringsstrategi bli til et lite mareritt som ikke gir seg. For dem som har tvangstanker uten at det er noen klar årsak (hos den overdrevent renslige kan det være frykt for bakterier), eller ikke kan si at det begynte uskyldig etter en stressende opplevelse (som et dødsfall i familien), hva er greia? Det er her vi kan se på kjemien – nemlig hvordan kosthold og generell livsstil påvirker hjernen og gjør oss mer utsatte for bekymringer og stress. Vi vet det er en overreaksjon i det sympatiske nervesystemet som er årsaken til tvangen, men kan ikke sette fingeren på hva som er årsaken til denne reaksjonen.

For å gjøre vondt verre,vil det å gå med kronisk stress også påvirke hvordan vi tenker. Vi blir mentalt svekket av det. Da er det lettere å overbevise seg selv om at det er helt logisk å dunke hodet i veggen for å vite at du lever, eller spise madrasser fordi du er tom innvendig.

Serotonin og dopamin
Tvangshandlinger er altså et symptom på angst og/eller usikkerhet.

Dette går igjen, for eksempel hos autister. Ikke så rart, når autister har et sympatisk nervesystem som er påslått 24/7. De opplever veldig mye som overveldende, som gjør dem usikre, og det gir selvfølgelig utslag på et eller annet vis.

Hvis vi ser på OCD, er det flere undergrupper som reagerer forskjellig på behandling. Da medisinsk behandling med ulike typer medikamenter. Vanligst er SSRI, som påvirker serotoninet, men også SNRI og a-typisk antipsykotika har blitt utprøvd. Det tyder på at det er forskjellige mekanismer hos de forskjellige gruppene. Følgelig trengs det spesialisert behandling til individet. MEN, når nesten alle OCD’ere er undermetylerte, kan vi nok tenke oss at i bakgrunnen lurer oksidativt stress. For autister er ca 45% undermetylerte og 15% overmetylerte – men ikke alle autister har angst, så det er ikke så rart.

Undermetylerte har lite serotonin, lavt nivå av dopamin (og da noradrenalin som dannes av dopamin), og høye histamin-nivåer. Histamin er en markør på immunforsvaraktivitet. Mao., betennelse/inflammasjon. I stedet for å behandle dette med medisiner, er det viktig å få ned det oksidative stresset i kroppen slik at disse ubalansene i kjemien ikke oppstår(f.eks. gjennom en autoimmun diett, som også ville gi kroppen de næringsstoffene den trenger). Og selvfølgelig jobbe kognitivt til å finne andre mestringsstrategier – men av egen erfaring var det vanskelig, fordi stresset ble så høyt så fort, at uten et godt kosthold i bunnen var det umulig å ikke bli trigget av helt normale ting (jeg har endanoen heller dårlige måter å reagere på ift. triggere. Slikt tar tid, særlig om det har vært en forsvarsmekanisme over flere år.)

For mye tungmetall (som kobber) kan også forekomme, les mer om tungmetall og hjernen her. Legg også merke til at leveren er viktig for å skille ut disse tungmetallene – og er også en viktig medspiller for metylering.

Kroppen henger altså sammen. Om leveren ikke får skilt ut tungmetall hoper det seg opp i f.eks. hjernen, og det går galt. Om tarmen er lekk, på grunn av gluten i maten, vil immunforsvaret danne MAST-celler som slipper histaminer inn i hjernen. I tillegg til å ødelegge for næringsopptak. For ikke å snakke om hvordan alt dette gjør oss stresset, så vi mister magnesium, og blir enda mer stresset. Samtidig spises det mye fytinsyre, som binder seg til nettopp de mineralene vi så sårt trenger – og skaper mangler. Både kalsium, sink, magnesium og jern blir tapt for oss når de i stedet binder seg til fytinsyren og blir fraktet ut av kroppen som avfall.

Kosthold og livsstil, heller enn medisin.

Så til slutt. Det er ikke en årsak, det er flere faktorer som spiller sammen til å skape et litt skrudd verdensbilde. Jeg føler jeg kan si det fordi jeg har opplevd det 🙂 Stress, næringsmangel, oksidativt stress, tungmetaller… De spiller alle inn på hverandre, men akkurat hva som utgjør ditt problem tar det testing å finne ut.

Tvangstanker/handlinger og angst

Jeg føler meg litt på dypt vann med dette her, fordi tankemønstre og adferd er noe annet enn det jeg vanligvis skriver om. Men, alikevel er det kjemi inne i bildet her og. Jeg syns dette er veldig interessant og viktig kunnskap.

Adferd 101
Jeg tror ikke noen gjør noe “uten grunn”. For å bruke meg som eksempel: Da jeg dissosierte kunne jeg sitte ved en vegg å dunke hodet sakte i veggen. Det så sikkert rart ut for andre, men for meg hadde det en klar hensikt: Å gi meg en følelse. Alt vi gjør, gjør vi med en hensikt.

Det er her det begynner å bli litt vanskelig: For folk flest, er det å dunke i hodet i veggen utenkelig. Muligens tenker de det gjør vondt også. Adferd opprettholdes av “sluttresultatet” – altså det vi vil oppnå. Når jeg dunket hodet i veggen, følte jeg meg bedre. Som var det jeg ville. Sjansen for at jeg vil dunke hodet i veggen ved en senere anledning, om jeg opplever de samme problemene, er stor.

Adferden blir da noe slikt som dette:
Dunke hodet i veggen > Føle seg bedre

Så er det viktig å huske dem som føler de fortjener smerten de påfører seg selv. På en måte kan man si de har et annet “mål” med det de gjør (føle smerte kontra føle seg bedre), men det blir feil å tenke slik. Vi gjør gjerne rare ting for å berolige oss selv; når jeg dunket hodet i veggen fikk jeg igjen kontakt med kroppen min. Jeg ble trygg på at den var der. For noen er smerten denne tryggheten. Smerten er gjenkjennbar, man er vandt til å ha vondt. Da har det skjedd en slags “tilvenning” i forkant.

En periode slo jeg knyttnevene mine i trær i skogen, fordi det gjorde vondt, og smerten skar gjennom den sorte tåka i hodet. Selv om det gjorde vondt, fortsatte jeg. Smerten på knokene var ikke like ille som tankene, og derfor valgte jeg å gjøre det slik. Det er selvfølgelig flere måter å oppnå det samme på. Ikke alle er konstruktive og hjelper til med å bli “frisk”, og det kan bli en vond sirkel der man blir avhengig av å gjøre en bestemt handling for å kunne fungere. Noen kommer seg gjennom dagen ved tanken på den store sjokoladeplata de skal kjøpe på veien hjem, andre igjen kontrollerer matinntaket til det ekstreme. Noen trener for mye, andre igjen søker tilflukt i bøker, TV, data. Egentlig samme hva, vi har alle noe vi er avhengige av 🙂

Slå knyttneven i et tre > Få vondt > Tankene klarner

Sluttresultatet her er altså noe jeg ønsker, og verdsetter mer en å være fysisk fri for smerte. Slik forsterkes altså den “gale” adferden. I boka I morgen var jeg atter en løve (av Arnhild Lauving, tidligere schizofren og nå psykiater) forklarer forfatteren hvordan hun spiste biter av en madrass for å ikke føle seg tom. En veldig fin og lettlest bok som flere burde lese.

Andre igjen er redde, og har lært seg ritualer som demper frykten. Det er ikke noe rart ved dette.

Det vanskelige er å finne ordentlige måter å få gitt uttrykk for frykten/uroligheten/smerten/formangefølelser, og hjelp til å komme videre. Ikke bli stappet full av medisiner. Å bryte fastsatte adferdsmønstre kan være svært vanskelig, særlig om man ikke vet hva som “trigget” dem. Det krever å være konsekvent, at man er oppmerksom på hva man gjør. Det handler om å finne alternativer.

Eksempelvis: I stedet for å utføre tvangshandlingen, tenk gjennom et mantra du har for deg selv. Et sitat fra en favorittsang, et dikt, ord som motiverer deg. Eller spørr deg selv “Hva skjer nå/Hvorfor gjør jeg dette” o.l..  Ring noen du stoler på. Dette er vanskelig, særlig om det er noe som skjer ofte og er et virkelig hinder i hverdagen (det var det jo ikke for meg, siden det for det meste oppstod problemer ift. dissosiasjonen). Alikevel er fremgangsmåten det samme. Viktigst av alt – Ikke gjør den nye handlingen om til enda en tvangshandling du må gjøre. Målet er bare å bryte adferdskjeden.

Å føle seg trygg
Som jeg så vidt nevnte ovenfor, er det viktig å føle seg trygg. Det er det disse tvangshandlingene prøver å oppnå, trygghet. Tvangshandlingene er et symptom på angst i en situasjon. En måte vi mennesker føler oss bedre på, er ved å ha kontroll på det som skjer, om vi de facto ikke har det, er hjernen hjelpsom nok til å skape en illusjon (“slår jeg av og på lyset 32 ganger dør ikke vennene mine”). For å kunne komme til bunns i problemet, er man nødt til å gjøre nevnte situasjon trygg.

Det kalles eksponeringsterapi, og kan, hvis det blir gjort feil, gjøre en situasjon verre. Når eksponeringsterapi virker, skjer det en “habituering”. sitat Store Norske Leksikon:

Habituering, prosess der reaksjonen til en stimulus (sansepåvirkning) avtar ved gjentatte stimuluspresentasjoner. F.eks. vil en overraskende høy lyd føre til en sterk kveppereaksjon første gang den inntreffer. Gjentatte forekomster av lyden medfører gjerne en stadig svakere reaksjon. Denne reduksjonen i reaksjonens styrke skyldes i habituering ikke sensorisk tilvenning eller tretthet, men læring. Habituering er en ikke-assosiativ form for læring fordi den ikke involverer assosiasjonsdannelse. Den regnes som en av de mest fundamentale formene for tilpasning til omgivelsene. Habituering sees i nesten alle responssystemer og hos nærmest alle arter, og har en åpenbar funksjon ved at organismen lærer å «se bort fra» lite viktige stimuli som stadig inntreffer i en situasjon.

Man lærer altså at situasjonen er trygg og at det ikke er noen som helst grunn for at kroppen skal være i panikkmodus. Det motsatte er å bli mer sentisivert:

Sensitivisere, gjøre (mer) følsom.

Det er en del studier som tyder på at vi som har gått med en forhøyet stressrespons over flere år vil reagerere raskere på stress enn de som stort sett har følt seg trygge. Vi er altså blitt mer følsomme for faresignaler i miljøet – som fører til at vi overreagerer, og har et påslått sympatisk nervesystem. Hvilke følger det har har jeg skrevet mye om i bloggen.

Kanskje du nå tenker at mat ikke har noe med dette å gjøre, da har du halvveis rett. Mat vil ikke forandre adferdsmønstre, men et korrekt næringsinntak vil øke tålegrensen for stimuli og dermed gjøre det enklere å jobbe med det. Neste post blir om de kjemiske reaksjonene som ligger bak, og da blir det kanskje tydeligere hvor mye næring spiller inn.

Stresset hjerne – Sykt menneske

Jeg har omtalt stress ganske mye her på bloggen, kanskje ikke i særlig positive ordlag. Stress i seg selv er jo hverken positivt eller negativt, stress er bare en belastning. Problemet er mye stress over lengre tid.


Når vi er stresset skjer det en hel del ting i kroppen. La oss her begynne med litt hjernekjemi; nevrotransmittere og reseptorer. En nevrotransmitter er et signal som sendes gjennom hjernens nevroner til en reseptor som reagerer på det spesifikke signalet. Siden dette skal handle om stress, er det logisk å bruke nevrotransmitteren glutamat og reseptoren NMDA som eksempler.

https://i1.wp.com/i.imgur.com/zTppaqI.jpg

NDMA-reseptoren er viktig for å regulere stressnivået vårt, faktisk er det den mest oppkvikkende reseptoren vi har. I praksis betyr det at jo mer den blir stimulert, jo mer overvåkne og “på” blir vi. I korte perioder kan dette være praktisk – er du truet på livet er det nødvendig at hjernen er skjerpet og legger merke til alle detaljer som kanskje kan skille mellom liv-og-død. Det som derimot ikke er greit, er når NMDA-reseptoren blir stimulert unødvendig. Da er kroppen i konstant beredskap – en tilstand som tærer på både kropp og sinn. Overstimulering av NMDA-reseptoren er forbundet med celledød og økt oksidativt stress. Les litt om hvordan oksidativt stress påvirker psyken her:

Som vist på bildet sitter det en magnesiumblokkering på den ene NMDA-reseptoren. Magnesiumblokken passer på at reseptoren ikke blir overarbeidet. Når vi opplever stress, forsvinner magnesiumet og NMDA er åpen for å bli truffet av glutamat.

Det er ikke /helt/ slik det foregår.

Forskning viser at høye verdier av glutamat er vanlig hos schizofrene, OCD’ere, depressive, suicidale, autister, ADHD’ere, kort sagt: ved mange tilstander forbundet med hjernens funksjon.

Forskning viser også at glutamat produseres i større mengder når kroppen er betent/inflammert. Som påvirkes av kostholdet. Les mer om kosthold og inflammasjon her.

Uten årsak

Vi har alle forskjellige tålegrenser for stress – men når det blir for mye kan det resultatet bli psykisk sykdom.

Flere som blir psykisk syk sier det “bare skjer”. Angst kommer uten noen synlig årsak, depresjoner kommer og går. Hos psykisk syke er kroppens immunforsvar i arbeid 24/7. Kroppen er i alarmberedskap hele tiden, fordi maten vi spiser skader oss. Dette ligger til grunn for en mengde psykiske problemer. “Jeg har ingen grunn til å føle meg deppa…” Nei, kanskje ikke. Kanskje er livet egentlig ganske greit, og du kan ikke forstå hvorfor du føler deg så jævlig. Samtidig fylles hjernen din med nervegift og tungmetaller, på grunn av maten vi normalt spiser. Kostholdet påvirker selvfølgelig også mangesiumnivået i kroppen, og dermed også hvor beskyttet NMDA er fra å bli overstimulert. Etter vi har vært stresset er det en nødvendighet å tilføre kroppen magnesium så den kan sette på plass blokkeringene igjen. Om det er lite magnesium å finne, kan stressresponsen var mye lenger enn nødvendig.

Grunnen til at jeg skriver om kostholdet først, er fordi flere psykisk syke forteller de ikke har noen direkte årsak bak sykdommen. Selv har jeg traumene mine, som forklarer litt/mye alt ettersom, men for mange er det bare ikke tilfellet at livet i seg selv er ille. Men, for de av oss det gjelder: Når vi blir stresset i hverdagen aktiverer vi det sympatiske nervesystemet. Slikt stress kan komme av dårlige forhold på skole/jobb, tidsklemma, sykdom i nær omgangskrets, søvnmangel, dårlig kosthold, “triggere” ift. traume, dårlige minner o.l.. Kort sagt er det mye som kan stresse oss, mye av det unødvendig. Derfor kan det være lurt å jobbe med stressreduksjon. For eksempel å jobbe med søvnkvalitet.

Om nervesystemet er overaktivt over lengre tid får det konsekvenser, både for hjernen, men også for mage-og-tarmsystemet vårt. Særlig for hvordan vi fordøyer mat:

  • Mindre blod til fordøyelsessystemet
  • Produseres færre enzymer som bryter ned maten
  • Bakteriefloraen i tarmen endres – som fører til lekk tarm (som gjør at immunforsvaret må lage et forsvar mot bakterier og ufordøyd mat som kommer ut i blodbanen – dette forsvaret “angriper” også hjernen > psykisk sykdom)

At det er så mye stress i livet vårt, er tragisk. Fra ende til annen. Noen er tilogmed stresset før de blir født, fordi mor er stresset under svangerskapet. Disse barna kan håndtere stress dårligere senere i livet – med de følger det har. Dette er et samfunnsproblem!