Stress, traumer, kosthold

Jeg har noen traumer, som av og til setter meg ut av spill. Jeg klarer ikke tenke, jeg trekker inn i meg selv og forsvinner.

Hvordan kan kostholdet hjelpe på dette, da? Den triste, for meg, sannhet er at det er bare så mye kostholdet kan løse. Bipolare humørsvigninger? Ikke ett problem lenger. Det vil si, ikke mer plutselige depresjoner som gjør meg apatisk og maktesløs. Ikke mer denne-dagen-bruker-jeg-to-timer-på-å-stå-opp, fordi, vel, veggen er bare så fin å se på.

Jeg har ikke lenger et forbehold om at jeg er deprimert om jeg planlegger noe. Det er veldig befriende, å slippe å tenke slik; jeg vet ikke om jeg kan dra, jeg sitter kanskje på sofaen og gjør ingenting. Usikkerheten rundt dagene mine er blitt mye mindre. Det gir meg frihet.

“Herregud, du kan jo ikke spise noe!” Jeg blir så eitrande provosert av slike utsagn. Om jeg ikke hadde lagt om kosten, hadde jeg enda vær syk. Jeg hadde brukt tusenvis av kroner på medisiner (de er dyre), jeg hadde mest sannsynlig ikke vært mentalt stabil heller. Medisinene hjalp nemlig ikke, ingen av dem. Jeg hadde ikke møtt vedkommende som forteller meg jeg ødelegger livet mitt ved å ikke spise brød og drikke melk (satt på spissen). For jeg hadde ikke gått ut døra, jeg hadde vært inne. Kanskje tilogmed under et bord, med døra låst. Med et headset på ørene og musikk så høyt at ingen lyd utenfra kunne nå meg.

Da er faktisk ikke så ille å ikke spise brød. Eller drikke melk. Ikke når det faktisk gir meg et annet liv enn å være bipolar og ellers ustabil.

Så med alt som gjorde meg psykisk syk, som nå er borte, sitter jeg igjen med traumer. De forsvinner ikke av seg selv. Tidligere tenkte jeg ikke særlig over dem, jeg hadde ikke tid. Nærmet jeg meg ble jeg så ustabil at jeg mistet kontrollen. Urolig deprimert noen uker? Check.

Nå, nå kan jeg gjøre litt mer. Jeg blir enda dårlig, såpass at jeg i går fikk noen nasty symptomer jeg ikke har hatt på lenge. Da hadde jeg blitt presset ganske langt. Men vet du hva? I dag er jeg ok igjen, litt skjelven, men ikke deppa. Ingen angst. Ikke særlig dissosiativ.

Og det er kostholdet sin fortjeneste. Et traume legger ett stress på kroppen, ved å gjøre kroppen mer motstandsdyktig mot stress (kosthold), tåles rett og slett større belastning fra traumet. I alle fall for meg. Jeg har mer albuerom, det skal mer til før jeg blir vippet av pinnen. Jeg blir friskere. Konsentrasjonen som jeg har slitt med, er ganske god, alt i alt. Hukommelsen likeså. I tillegg til kostholdet trener jeg og sørger for å sove godt. Noe jeg vil jobbe med i fremtiden er pust og avslapning, noe jeg ikke har prioritert da jeg mener kostholdet er viktigere.

Det blir noen set-backs på veien, jeg har hatt flere. Men kunnskap hjelper, så neste gang en lik situasjon kommer kan en forhåpentligvis ta et bedre valg. Jeg gjør ikke alltid det, noen ganger feiler jeg på samme punkt igjen og igjen. “Å gjøre det samme igjen og igjen, men forvente et annerledes resultat er idioti.” kloke ord. Så jeg prøver noe nytt, jeg er ikke helt fornøyd med tidsskjemaet jeg har på denne nye måten å håndtere problemene mine, men om det virker så skal jeg si meg fornøyd.

Advertisements

Still on the same page

Jeg føler at jeg burde skrive mer her nå, det har vært lite oppdateringer og det er mye, mye igjen av temaet. Kobber/sink balanse er noe jeg tenker mye på for tiden, og noe jeg ønsker å skrive om, men hjernen funker ikke helt slik den skal. Så er det metylering, særlig i forhold til psykoser er dette interessant. Ja, og energinivåer. Leveren spiller en stor rolle i det hele, og den igjen påvirker kobber/sink balansen.

Jeg var egentlig ganske irritert – igjen – over at jeg ikke kommer meg fort nok, men igjen innså jeg at jeg har gått gjennom noe uten å bli deprimert. Jeg knakk sammen og en mengde frustrasjon slet seg løs på en ukonstruktiv måte – vanligvis trener jeg bort slik “overskuddsenergi” og jeg er igjen tilbake på treningssenteret i styrkesalen så det går bedre med den saken. Det gikk over fort og det skjedde ikke noe – som jo er fint i seg selv.

Så er det også sjeldent jeg har klart å holde meg til et prosjekt over lengre tid, det har alltid kommet “noe” i veien, gjerne en depresjon eller noe slikt. Det er nytt for meg å ikke være syk ever so often. Jeg går på en måte bare å venter på at noe skal skje, og så skjer det ikke. Rare greier.

Godt er det – men merkelig. Og jeg er tydeligvis ikke kommet helt på godfot med det. Får se hvordan det går – i morgen blir det styrketrening og tur med valpen 🙂 Ja, og lesing av en del forskningspapirer til en post jeg vil skrive.

Det virker kanskje ikke særlig friskt, men det er milevis fra hvordan jeg var i fjor på denne tiden!

Ansvar for egen helse

Da jeg begynte i psykiatrien var det med et observasjonsopphold på ungdomsavdelingen, planlagt etter det første møte med BUP. Før det hadde jeg vært i kontakt med psykiatrisk sykepleier, helsesøster på skolen, men jeg mener jeg ikke startet i behandling før jeg kom til BUP.

Jeg ble henvist til BUP av en migrenelege, hverken fastlege eller helsesøster tok det jeg sa på alvor. For jeg var jo frisk når jeg kom til dem. Kanskje migrenelegen var mer kjent med konseptet “varierende dagsform”, han forsto i alle fall at en dag kunne være et smertehelvete og den andre være helt ok. Han hadde lest om migrene og bipolaritet, og lurte på om jeg hadde humørsvigninger eller andre ting. Joda, det stemte jo det. Og slik kom jeg inn i systemet.

For ett år siden hadde jeg ikke vært i stand til å komme meg opp til utkikkspunktet.

Jeg begynte med medisiner på sykehuset, det var en rar opplevelse. For første gang på lang tid roet hjernen seg ned, jeg fikk sove. Det var helt utrolig, at to små piller kunne utgjøre en slik forskjell.

Så ble det den eneste behandlingen. Tankekjøret kom tilbake, dosen ble økt. Og økt. Og økt. Til slutt kom jeg over tålegrensa mi, og verden var bivirkninger. Bivirkninger som satte meg ut av spill, blodtrykket lå på bunn og jeg kunne ikke gjøre noe som helst. Mentalt var jeg ikke frisk heller, hjernen var sløvet ned, selv om tankekjøret var borte kom det nå og da tilbake. Resten av tiden var det tungt å tenke, alt gikk sakte. Etter det ble det nedtrapping, men når bivirkningene først var kommet hadde jeg blitt sensitiv.

Da hadde både hodet og kroppen sluttet å fungere, og ikke ante jeg hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde mistet meg selv. Syklisk som alt var hadde jeg heldigvis dager hvor ting var litt bedre. Da jeg begynte å lese om kosthold var det ift. migrene og blodsukker, så migrene og bipolaritet, og derifra begynte ballen å rulle. Lavkarbo – god blodsukkerkontroll, kornfritt – bedre konsentrasjon. Mens jeg leste om korn kom jeg også til å se på melkeprotein og dets innvirkning, men jeg var ikke klar til å slutte å spise cottage cheese eller hvitost. Nå vet jeg at en av grunnene, rent bortsett fra vanen, var inneholdet av cystein og andre stoffer i osten som jeg hadde lave verdier av.

Jeg var enda syk, jeg kunne ikke konsentrere meg, i perioder var kroppen så sliten jeg ikke kunne gå. På et punkt ble jeg innlagt på sykehus, men siden de ikke fant noe somatisk galt med meg (bare noen rare blodprøvesvar, ikke noe konkret) endte jeg opp hos sykehusets psykiater. Da fikk jeg vite noe jeg allerede visste, på det tidspunktet var jeg ikke deprimert. Jeg var kraftig provosert av at bare fordi jeg hadde en psykisk diagnose ville de ikke ta de fysiske symptomene mine på alvor. Selvfølgelig spiller depresjon inn på motorikken, men det var overhodet ikke problemet mitt. Noe jeg trodde var unødvendig å poengtere da jeg slett ikke oppførte meg deprimert der jeg lå og var syk. Jeg var kanskje en smule oppgitt og lei, men hvem er ikke det nr man bare er syk, syk og sykere?

Jeg satte meg mer inn i hvordan kroppen fungerer, næringsbehov, tarmen og leveren og deres innvirkning på energien (og humøret). Jeg visste jo at det ikke bare var gluten som var ille med korn, det var lektiner og fytinsyre også. Fytiner og lektinsyre er det i nøtter og frø, som jeg spiste mye av. Jeg kuttet ned på dem.

Meieriproduktene måtte gå, og denne gangen gikk det bedre fordi jeg fikk næringsbehovet dekket fra andre steder (kraft kokt på kyllingbein). Men enda var jeg ikke frisk, og jeg var lei av å møte opp på legekontoret og bli fortalt at selv om jeg ikke kunne gå var prøvene mine helt fine. Symptomene mine spilte ingen rolle fordi jeg var et tall unna laveste grenseverdi på et referanseskjema.

Hvem har størst egeninteresse, jeg eller legen, på at jeg blir frisk? Jeg. Hvem er det som vet mest om min situasjon? Jeg. Hvem er det som kan ta ansvar for mitt liv og mine handlinger? Jeg.

Det er skjønt ute om våren.

Legen(e) var visst helt ok med at jeg bare “var syk” og måtte leve med det. Jeg var altså ikke det.

I flere år har jeg slitt med konsentrasjonsproblemer, ustabilitet i humøret og så kroppens svikt. Jeg har prøvd diverse medisiner, sluttet på dem alle, det er ikke den bivirkning som har vært ok. Kostholdet har gjort meg mer stabil, både i humør og energi, og nå i det siste med den autoimune dietten virker det som konsentrasjonen også kommer seg. Mat er medisin, mat er det som bygger oss opp, og et dårlig kosthold bryter oss ned. Jeg har testet ut egg, og funnet ut jeg reagerer litt på dem. Ikke mye, ikke sånne store problemer, men litt. Nok til at jeg ikke burde spise flere av dem daglig.

Jeg hører det er absurd at jeg ikke spiser matvare x og y, når jeg prøver å forklare hvorfor er det ikke noe folk alltid vil høre.

Vel, fra å være så ustabil at jeg ikke har kunnet planlegge to dager frem i tid, til at jeg nå legger planer for november. At jeg kan legge planer så langt frem i tid, uten å hele tiden måtte si “med forbehold om at…” Jeg kan trene nesten når jeg vil (det tar tid for kroppen å hente seg inn igjen, særlig ille blir det når jeg ikke hører etter på at den trenger hvile), uten at jeg trenger å være redd for at det svartner for meg og jeg faller om. Jeg leges, jeg skal ikke bare “dempe symptomene med antipsykotika, antidepressiva eller stemningsstabiliserende.” Jeg vet årsakene bak. Og det er ting jeg kan kontrollere.

For meg har det ikke vært noe spørsmål, jeg kunne ikke godta at “det bare er sånn.” og at jeg måtte leve med det. Det var ikke noe liv. Da ofrer jeg heller melkesjokoladen, brødet og brunosten. Kanskje en dag tåler jeg dem igjen, men akkurat nå er jeg fornøyd ved å kunne gå ut og nyte sola.

Musikk på blå resept?

Musikk virker mot angst

I urolige perioder hører jeg mye på musikk. Faktisk bruker jeg spillelister til å måle humørstatus, enkelte sanger vet jeg jeg kun liker når jeg er/begynner å bli deprimert, mens andre er for hypomane perioder. Musikk er en veldig viktig forsvarsstrategi jeg har. Og jeg er ikke alene.

Music perception and cognition are subjective and influenced
by individual differences in traits and temporary differences
in mood states.

The neurochemistry of music

Egentlig syns jeg ikke musikk skal kategoriseres inn i hva som er “beroligende” og hva som er “opphissende”, fordi det er så veldig individuelt. Hvilken sang som hjelper i en spesiell situasjon vil det være den som bruker musikken som vet selv. Det er sikkert mange som bruker dette uten å tenke over det, hvor ofte spiller man ikke av favorittsangen for å roe ned? Eller rett og slett for at det som er fælt skal komme litt på avstand? Et godt headset sier også til omverdenen at man ikke vil bli forstyrret. Men hvordan skal noen lege kunne si hva som virker for deg?

Min “roe ned” musikk dukker sjeldent opp på noen som helst liste.

For snart to år siden gjorde jeg et impulskjøp på et sett high-end hodeklokker, de ble kjøpt da ørepluggene mine ikke virket godt nok lenger. Jeg var urolig, klarte ikke sitte stille, måtte bevege meg for ellers ville følelsene rive meg i stykker. Jeg trengte noe annet å fylle hodet med enn mine egne problemer. Da mannen i butikken forteller meg at de er utsolgt trodde jeg jeg skulle falle sammen og ikke reise meg igjen, men jeg fikk låne utstillingssettet deres. Senere den uka spaserte jeg langs hovedveien, det var mørkt, jeg hadde ikke refleks og bilene hadde ikke sett meg om jeg hadde bestemt meg for å løpe ut i veien. Det eneste nyttige jeg lærte i traffikalt grunnkurs – hvor lett det er å ikke bli sett i mørket. Det eneste som hindret meg i å gjøre det var musikken på ørene mine, den dempet monsteret som prøvde å spise hjernen min. Den roet meg ned, gjorde at jeg klarte å tenke. Tenke så langt at jeg innså at å bli påkjørt ikke var det jeg ønsket i livet.

Som alternativ til benzodizapeniner? Ja takk! Nå er det bare å se om de følger opp med flere studier, kanskje psykehus kunne hatt gode høytalere hele gjengen? Headset går jo ikke, de kan man jo skade seg på.

Det de fant i gjennomgangen av studiene var at musikk roet ned kroppens stressrespons. Når kroppen stresser skiller den ut magnesium (som ligger på NMDA reseptoren og passer på at den ikke overstimuleres), og da går det plutselig mer respons gjennom hjernen. Bra i en potensiell farlig situasjon – men ikke alle situasjoner hvor man får angst er farlige. Likevel reagerer kroppen på samme måte, har man lavt magnesiumnivå allerede vil negative reaksjoner fortsterkes.

Et liv som dissosiert

Dette er hvordan jeg tilbragte store deler av mine rundt 8mnd på Lamictal for bipolaritet.

Å være dissosiert, ved siden av seg selv, er en rar opplevelse. For meg har det vært en kamp for å finne tilbake til virkeligheten, til den følelsen at både jeg og verden eksisterer.

For det er det jeg tviler på når jeg forsvinner. Plutselig er ingenting ekte lenger, jeg ser rundt meg og alt registreres som om det er langt borte, laget av papp, som om jeg kan falle gjennom det. Mennesker er spøkelser jeg ikke vet er virkelige eller om de er som meg, ikke-eksisterende. Noen ganger ønsker jeg å gå inn i dem, bare for å se om jeg treffer noe varmt, noe levende, det jeg egentlig prøver på er å kjenne om jeg er i denne verden. Om de ikke går gjennom meg er jeg jo her, enda, er jeg ikke?

Noen ganger går jeg i gatene, jeg tramper hardt med føtene så jeg virkelig kjenner bakken under meg. At jeg går på jorden, Tellus. At jeg har bein. Bein jeg ikke kjenner eksisterer om jeg ikke treffer asfalten med full tyngde.

Noen ganger går jeg med støvler, for sålen er tynn og jeg kjenner underlaget godt. Dette er særlig bra om vinteren, for da er også kulden der og hjelper til med å gi meg følelse.

Det kanskje aller verste, er å ikke kjenne igjen venner og familie. De er meg fremmed, jeg klarer ikke plassere dem. Jeg vet det er noe med dem, noe jeg burde huske, men det stopper der. Det gjør vondt å høre dem snakke, være med dem, for det er noe som mangler. Og jeg kjenner det som noe fysisk som stikker i meg.

Det er nå rundt ett år siden jeg sluttet på Lamictal, fra å dissosiere dager i strekk/flere ganger i uken, har det gradvist blitt mindre. Men senest for noen dager siden gjorde jeg det igjen. Heldigvis ett kort anfall, varte bare den ene dagen, men det minte meg på hvordan det hadde vært. Jeg er glad jeg har funnet min egen vet ut av medisinhelvetet. Kostholdet kan påvirke kroppen på samme måte som medisinen, bare uten bivirkningene. Og godt er det!