Trygg nok til å bygge seg opp igjen

I læringsteorien står det at stress hindrer læring. Stress er aktivering av det sympatiske nervesystemet, altså fight/flight responsen. Dette gjør oss i stand til å reagere raskt på stimuli: Fare betyr FLYKT, ikke tenkt på noe annet. Bare kom deg unna, NÅ! En fantastisk egenskap som har holdt liv i oss gjennom evolusjonen, men den er ikke alltid positiv. Bekymringer og angst kan sette i gang denne kaskaden av nerveimpulser som setter kroppen i alarmmodus, og samtididg skrur av alt som heter kritisk sans. Dette opprettholder de vonde tankene fordi kroppen og hjernen rett og slett ikke greier å vurdere en situasjon på ekte.

Før jeg ble akuttinnlagt i 2012 var det noe som skjedde som gjorde at jeg mistet trygghetsfølelsen min på skolen, og denne hendelsen var medvirkende i at jeg ble innlagt. Det var en helt minimal ting, som ikke hadde vært noe å tenke over om det ikke var for at jeg var så i alarmberedskap at det ble for mye. “Det” var en kaffekopp på pulten min. En lærer satte den fra seg da han gikk for å hjelpe noen andre. Pulten var mitt skjold mot omverdenen; jeg hørte på musikk, ignorerte de andre elevene, og ble ignorert i retur. Akkurat slik jeg ville ha det, for på den tiden var jeg ikke i stand til å håndtere at noen snakket til meg uten videre. Men denne kaffekoppen befant seg plutselig innenfor intimsonen min på en dag det overhodet ikke burde ha skjedd, og jeg kunne ikke si i fra heller for jeg var helt lammet. Av en kaffekopp. På et bord. Jeg trenger vel ikke si at det var en overreaksjon? Jeg har ikke noe imot kaffekopper, men den ødela illusjonen jeg hadde skapt om at å sitte på pulten gjorde meg usynlig og trygg fra kontakt med andre. Da hadde jeg ikke lenger noe trygt sted å være på skolen.

Hei, jeg heter Aslaug, jeg har skoleangst.

Jeg har vært skolevegrer fra første klasse, og alltid hatt mye fravær. Gjennom hele grunnskolen var det bare ett år hvor jeg ikke hadde en eneste dag uten gyldig fravær (det året var jeg for det meste hyper, så det tells egentlig ikke. Alt er ok når man er slik, selv tannleger). I 10. hadde jeg to uker hvor jeg var alle fem dagene på skolen. Da mormor døde var det første jeg tenkte at jeg kom til å få fri for å dra i begravelsen. Det er ikke noe jeg liker å snakke om, men det forteller hvor ille jeg følte skolen var. Enkelte dager måtte jeg bli hjemme fordi jeg heller ønsket å hoppe foran bussen enn å dra på skolen, og jeg var redd jeg ikke ville klare å stoppe impulsen. Andre dager kunne jeg stå der med tanken, men likevel komme meg av gårde. Da jeg var 14 oppdaget jeg at ikke alle ønsket å dø.

Tilbake til kaffekoppen. Jeg hadde begynt på tredjeåret etter en sommer med mye sykdom, både fysisk og psykisk. Jeg trodde jeg var frisk, og jeg trodde jeg skulle klare å fullføre det siste året på VGS. På dette tidspunktet ble jeg stresset bare av å være på skolen. Noe jeg ignorerte, for det var ingen grunn til å ha de følelsene på en skole hvor jeg aldri hadde vært før og ikke kjente noen. Jeg gikk ut fra at så lenge ingenting skjedde, kom jeg til å roe ned etterhvert. Det skjedde aldri, og etterhvert ble jeg avhengig av å lage meg rutiner så jeg slapp å tenke. Bare følge “planen”. Selv om det ikke skjedde noe som helst ille på skolen, de andre elvene og lærerne var greie, ble jeg bare verre og verre. Det jeg ikke visste da, var at det ikke var mulig for meg å lære å føle meg ordentlig trygg på skolen, fordi stressnivået var så høyt. Men jeg følte meg aldri stresset, for å være så på vakt var normalt for meg. Etter jeg sluttet var jeg så dårlig at jeg ikke klarte å se på en skolebok uten å dissosiere/derealisere og forsvinne.

Jeg prøvde en gang til året etterpå, startet med tre fag for å ta det rolig, men måtte kutte ned til ett i løpet av to uker, og uken etter satt jeg i klasserommet og visste ikke hvem jeg var eller hva jeg gjorde der. Dagen etter sluttet jeg på nytt igjen, eller, jeg sluttet å møte opp for jeg orket ikke enda en innleggelse, og det var den veien det gikk.

Jeg har jobbet veldig mye med eksponering for skolerelaterte ting det siste året, fra den spede begynnelse å ha en skolebok liggende på stuebordet, har jeg nå ti timer i uken på skole samt jeg tar et par fag som privatist. Dette virker kanskje ikke all verden, men fra utgangspunktet mitt er det ganske stort. Ikke har jeg en eneste dag fravær hittil i år heller.

For at eksponering skal virke er det viktig at stressnivået aldri blir så høyt at ting begynner å gå galt. Man skal kjenne at man har kontroll på situasjonen, at det ikke skjer noe farlig. Mestring. For meg skulle det veldig lite til for å bli trigget; jeg kunne ikke høre at noen snakket om skole eller bli påminnet dens eksistens i det hele tatt i begynnelsen, det fikk alle alarmklokkene til å ringe. Derfor var jeg nødt til å senke stressnivået på andre måter, så den belastningen tankene om skole var ble håndterlig. Det har jeg gjort gjennom kosthold, fokus på nok hvile/restitusjon, og ved å finne folk jeg trives med som jeg kan bruke for å forsikre meg om at mennesker faktisk er en ok art. Før jeg begynte på skolen slet jeg med mareritt og elendig søvn, og jeg var usikker på om jeg var klar til å begynne på noe i det hele tatt. Det virker likevel som om hjernen min har klart å tilpasse seg at “skole” ikke er farlig, og selv om det har vært noen tøffe perioder så har jeg stort sett klart å få roet ned før det har skjedd noe som ikke burde skje. Til neste år blir det dobbelt antall timer, og så har jeg forhåpentligvis studiekompetansen i boks.

Nå er målet å få meg en utdannelse innenfor biokjemi så jeg kan jobbe med dette.

Advertisements

Angst

Jeg har slitt med mareritt store deler av juli, jeg våkner og kjenner den kvelende følelsen av håpløshet og vissheten om at uansett hva jeg gjør kommer ingenting til å forandre seg. Og med elendig søvn er det lett å få slike “flashbacks” også på dagtid.

Emotional flashbacks are sudden and often prolonged regressions (‘amygdala hijackings’) to the frightening circumstances of childhood. They are typically experienced as intense and confusing episodes of fear and/or despair – or as sorrowful and/or enraged reactions to this fear and despair.

Pete Walker

Liten, redd og hjelpeløs. Håpløs. For hvem kan egentlig hjelpe? Ingen har tid. Klar deg selv, du er da i stand til det!? Ikke bry andre med dine problemer.

Viser Tommy&Tigern.jpg

Det er lenge siden jeg har kjent meg så ille, og det har jo (selvfølgelig) sine naturlige forklaringer. Likevel kan jeg ikke gjøre så mye mer enn å jobbe med stabilisering nå når det allerede har gått så langt. Utfordre tanken om at jeg må holde meg unna andre mennesker, selv om et enkelt “Hei!” kan være nok til å få verden til å falle i grus. Den beste dagen er en dag alle ignorerer deg, eller? Jeg brukte å tro det, men det stemmer ikke lenger for min del. Likevel blir jeg så sliten av folk, ord og stemmer er så vanskelige å følge med på, jeg kjenner at jeg ikke vil. Det er bare løgner, så hvorfor bry seg?

Og så blir jeg irritert, for det stemmer jo heller ikke. Det er andre som lyver, svikter, ignorerer og stiller urimelige krav. Må bare få hjernen tilbake i det sporet, så verden kan bli trygg igjen. For akkurat nå kan ting bli litt overveldende og skumle.

Når man først skal gå på trynet kan man like gjerne gjøre det ordentlig… jeg dissosierer da i alle fall ikke, men kroppen fungerer ikke helt slik jeg vil den skal (tåler ikke belastningen av mye stresshormoner + lite ordentlig søvn). Det viktigste jeg trenger nå er søvn, men marerittene gjør det vanskelig. Så jeg jobber med pust for å roe hjernen, men må passe på så det ikke går galt (dyp pust kan trigge traumer). Ellers å få i meg nok anti-stress stoffer som magnesium, kalium, sink, b-vitaminer og glutation.  Bloggen blir nok en smule nedprioritert fremover, helsa kommer først.

Når Psykiatrien blir fienden

Psykiatri
Fra det latinske ordet psychiatria, som betyr “en helbredelse av sjelen”, satt sammen av de greske “psykhe” som betyr sjel, bevisthet, liv og “iatreia” som betyr helbredelse og omsorg.

I nyttårstalen sin snakket Erna Solberg om psykiatri. “Vi kan også ta ansvar for vår egen psykiske helse, og søke hjelp tidlig.” sa statsministeren. Videre fortsetter hun: “I årene som kommer vil regjeringen arbeide for å styrke det psykiske helsetilbudet. I dag er det ikke godt nok. Det må bli enklere å få hjelp.

Kriser skjer ikke mellok 08:00-16:00
Døgnplasser i psykiatrien legges ned, og planen med dette er å samtidig ruste opp distriktspsykiatriske sentre (DPS) og annen behandling lokalt. Selvfølgelig skal det enda være plass til dem som trenger det, blir det sagt, men hvem bestemmer det? Ikke brukerne i hvertfall. Det er ikke plass til deg med mindre du er suicidal, og kanskje ikke da heller. For du snakker jo ikke sant, vel. Du vil bare ha oppmerksomhet, slike som deg har vi ikke tid til å hjelpe.

Vi ber ikke om oppmerksomhet, vi ber om omsorg. (Når ble egentlig oppmerksomhet synonymt med noe negativt?)

For tre år siden trengte jeg en legeerklæing til skolen, jeg var syk. Var jeg sammen med andre kjentes det ut som jeg skulle knuse og bli til pulver som fløt på vinden. Da kunne jeg bli borte, komme vekk fra alt. Alle kreftene mine ble brukt til å “holde meg sammen” (jeg var innom tanken å bruke teip, det kan være lettere å visualisere noe med et hjelpemiddel) så det ikke skulle skje, men jeg var sliten. Så jævla sliten. Jeg lå på sofaen og stirret i taket, glemte å spise og orket ingenting. Gikk jeg tur så jeg veien bli lenger og lenger foran meg, som om jeg stod på et slikt rullebånd og ble dratt bakover. Dessuten var det folk ute, og folk gjør alt så mye verre. Bare med å være der. Jeg kunne space ut og stå timesvis å se tomt foran meg, uten å merke at tiden gikk. (Vikar)legen ville sende meg til psykiatrien. Jeg hadde litt lyst til å le da, for jeg hadde vært mye verre og blitt sendt hjem fra en psykiater med beskjed om at alt var i orden. Det er jo tross alt bare mitt eget hode som kødder med meg, jeg vet jo at det ikke er slik.

I Bergen har vi en psykiatrisk legevakt, og det var dit legen ringte først. De hadde ikke noe time til meg. Så ringte hun et-eller-annet akuttpsykiatrisk tilbud, men de var stengt for dagen. Til slutt ringte hun Sandviken psykiatriske sykehus. De hadde ikke plass. Så der sitter jeg da, og får – igjen – forsterket troen på at psykiatrien verken kan (eller vil) hjelpe meg. Legen ringer litt rundt igjen, og det ender med at hun får pratet meg inn på Sandviken likevel; hadde det ikke vært for at jeg var så trøtt og sliten og allerede var vant til å bli omtalt som plagsom hadde nok det jeg hørte av mannen i telefonen gjort meg opprørt. Egentlig skulle jeg nok bare dødd så de slapp å bry seg med meg. Det er vanskelig å be om hjelp når ingenting virker ekte og mennesker er falske, og verre blir det når man i tillegg skal bli mistrodd. Men jeg hadde ikke ork til å være suicidal eller si at jeg var det. Ikke det at jeg hadde hatt noe imot å dø, men å aktivt gå inn for det hadde jeg ikke krefter til.

Etter ett kortere opphold ble jeg skrevet ut. Egentlig skulle jeg flyttes til en langtidsavdeling, men tre ganger ga de en dato jeg kunne komme, og tre ganger kom det noe i veien. Da var jeg lei, oppgitt og frustrert (legg til at jeg skulle egentlig ha fått snakket med en psykolog, men ingen hadde tid til meg). Jeg blir sliten av sykehus, og det gjorde ikke saken bedre. Jeg vil bare bort derifra (jeg liker ikke nedlatende mennesker som sier slike ting som “Jeg er helt sikker på at du kan ta bussen alene”, slike folk er ikke bra for meg) Dessuten skulle jeg på tur med søstrene mine til London, som ville hjelpe meg mye mer enn noe mer utprøving med medisinering. Forsåvidt hadde jeg nektet å bruke noe medikament, og jeg så ikke frem til å diskutere hvorfor med en medisinfrelst (på dette tidspunktet hadde jeg allerede prøvd ut og sluttet med antidepressiva, a-typisk antipsykotika og stemningsstabiliserende). Jeg ble skrevet ut, og ble henvist til et DPS, og langt om lenge fikk jeg en psykolog.

Problemet er at krisene skjer ikke i arbeidstiden til psykologen, og de kan ikke planlegges til en konkret dato.

“Du har time om to uker.”
“Jammen, jeg vet ikke om jeg lever da!”
Ikke husker jeg hva damen i telefonen hadde å si til det, jeg husker bare summetonen og følelsen av å ikke bli tatt på alvor. Jeg forstår konseptet med “profesjonell avstand”, men når man mister mennesket i det hele så står psykiatrien i fare for å gjøre sykdommen verre. Etter den samtalen tok jeg aldri kontakt med DPS’et utenom avtalte timer, uansett hvor ille det var. Det var det ikke verdt. Ikke hadde jeg noen tro på at de “alltid ville være der om det var noe” heller.

Skal du ha hjelp, må du være syk. Du vet du trenger hjelp, ergo må du fortsette å vær syk. Blir du bedre er du alene.

Når selvskading blir den eneste måten å få kontakt med behandler på, ja så selvfølgelig blir det brukt. “Ta vare på meg, hjelp meg.” Men ord synker ikke inn, for det er ikke tid til å se annet enn de som er virkelig syke. Og om man selv ikke er virkelig syk, så må man rett og slett bli det. Dette er enkel adferdspsykologi: adferden (selvskading) som blir belønnet (oppmerksomhet/”hjelp”) forsterkes og gjøres oftere. Og ikke glem at all PR er god PR, kjeft er faktisk bedre enn å bli ignorert (som virker vanskelig for noen å tro, men det er sant. Blir du kjeftet på blir du i alle fall sett).

Mellom behandlingstimene er det også mulig å bli utsatt for triggere, som kan sette i gang destruktive mestringsstrategier (som selvskading, eller andre). Hver gang en slik mestringsstrategi gir en følelse av kontroll over ubehaget (“Jeg har ikke kontroll på noe som skjer, men jeg velger den fysiske smerten”), eller får tankene over på noe annet (Fysisk smerte, ikke psykisk) forsterkes behovet for mestringsstrategien. En time i uka kan ikke oppveie for slikt. Noen vil klare å bryte ut av slike mønstre kun ved hjelp av DPS-behandlinger, men om hele verden er en eneste stor trigger, er det så mye som må “reprogrammeres” i hjernen fra farlig til trygg at man nesten trenger en skjermet avdeling for å kunne begynne*. Og da trenger det ikke en gang ta lang tid (kunne selvfølgelig blitt kortet ned om man fikk ordentlig mat på sykehus, men det er en annen diskusjon).

For å lære noe nytt (ikke bare forsterke den gamle lærdommen som har gjort mestringsstrategiene nødvendig) er man nødt til å føle seg trygg, og føler man seg ikke trygg hjemme en gang er det ikke lett. *Ved hjelp av et godt, næringsrikt kosthold kan toleransen for triggere blir høyere, og hjernens evne til å omstille seg fra FARE til trygg bli sterkere.

Men, når det kommer så langt at alt blir til triggere, er det noen som kan ha nytte av å få være på sykehus og få stabilisert seg. Desverre er det slik at å bli lagt inn ikke alltid er enkelt, og prosessen å få sin egen skrale mentale helse dømt til å enten være “syk nok” eller “for frisk” til innleggelse kan være hard. Direkte skadelig, vil jeg si. Selvbestemte innleggelser derimot gir kontroll og mulighet til å mestre egne symptomer (men personlig vil jeg heller se på årsaken til at symptomene oppstår, ikke bare ta hånd om dem når de først er der).

Psykiatrien skal egentlig hjelpe, men systemet er bygd opp slik at det like fort kan bryte ned et stakkars vesen som trenger dem som mest.

Frisk og syk

Det er ikke lett å være syk, det er mye å ta hensyn til. Aller mest seg selv, men det kan være lett å glemme. Da jeg var virkelig bipolar hadde jeg aldri noen “normale” perioder, jeg var enten deprimert eller hypoman. Jeg visste ikke hva det var å ha et “normalt” stemningsleie. Da jeg begynte å finne frem til det, et sted hvor verden verken var et bunnløst sort hull eller en fargerik sak fylt med latter, mistet jeg meg selv. Å våkne en dag, og så ikke være deprimert var uvant når hypomanien meldte avbud. Det var ekkelt, det gjorde meg usikker.

Så det å bli “frisk” brakte med seg en del problemer jeg ikke hadde forutsett. Før kunne jeg vite hvordan jeg ville reagere i en gitt situasjon – mest sannsynlig ville jeg ble depressiv og apatisk. Det var enkelt og rett frem. Nå må jeg hele tiden teste hvor mye jeg tåler å utsette meg for, noen ganger trår jeg feil og må betale for det.

I 2011 skrev jeg dette:

Jeg må høre stemmen min. Den er meg. Den er alt jeg har som jeg vet er min, og bare min. Det er bare jeg som kan si noe med min stemme. Jeg prøver å holde fast ved meg selv, men det holder på å glippe. Jeg er så trøtt. Stemmen er ankeret jeg henger fast i. For alt annet er forsvunnet.

Jeg dissosierte, visste ikke hvem jeg var og opplevde verden som ganske utrygg. Jeg ante ikke hva som skjedde med meg. Enkelte dager var alt uvirkelig, og jeg visste ikke om det jeg så var ekte eller ei. Det var ingen hallusinasjoner, bare følelsen av at ingenting eksisterte.

Jeg dissosierer ikke særlig mye mer. Noen ganger kan jeg kjenne det i bakhodet, at det ligger der, og om jeg bare pusher litt til vil det ta over. Da er det bare å slippe alt og ta vare på seg selv. Slappe av og ikke øke stressnivået så mye at dissosieringen blir faktum. For det meste klarer jeg det, men som sagt kan jeg ikke lenger alltid forutse reaksjonene mine. Jeg tåler klart mer enn jeg gjorde før, men jeg blir fremdeles sliten. Nå kan jeg jo gjøre ting som før hadde fått meg til å trekke inn i meg selv og forsvinne helt, tillate meg å forsøke noe nytt uten å være redd for konsekvensene. Jeg vet ikke om det er mulig å bli helt frisk fra dette, i teorien, ja, men i praksis?

Jeg sliter ikke mer med humørsvigninger, jeg dissosierer ikke av den minste ting, konsentrasjonssvikt kan forekomme når jeg er sliten (det er så vidt jeg vet ganske normalt), men jeg har begrensninger likevel.

Så på en måte er jeg frisk, fri fra mange problemer jeg slet med før og som la begrensninger på hverdagen min, men samtidig er jeg ikke i mål. Traumer er ikke bare-bare å få orden på, og noen ganger kan det blir for mye. Da er det bare å lappe seg selv sammen igjen og lære til neste gang. Hvor lang tid det tar å hente seg inn igjen vil jo variere, for meg er det blitt kortet ned ganske drastisk etter jeg la om kosten (som forøvrig også har vært en stor del av behandlingen mot humørsvigninger og konsentrasjonssvikt, samt det hjelper på aspergersen), men kosthold er som nevnt tidligere ikke alt.

Dette er ingen “quick fix” på et problem, det er arbeid. Det nytter ikke å spise glutenfritt seks dager i uka og skeie ut den syvende, som eksempel. Det er en livsstil, og for meg har det vært nødvendig for å i det hele tatt kunne ha en hverdag som ikke er preget av psykiske problemer. Kanskje blir jeg aldri helt bra fra traumene, men jeg trenger ikke alt det andre i tillegg. Og det har jeg bevist jeg kan holde unna, uten medisiner. Det har gitt meg en bedre hverdag, selv om jeg i mellom føler at jeg står på stedet hvil. Da er det greit å ha tekstene fra da jeg var syk å se tilbake på. For det har gått fremover, selv om jeg ikke kan si jeg er 100% frisk fra alt som plager meg 🙂

Tvangstanker/handlinger og angst

Jeg føler meg litt på dypt vann med dette her, fordi tankemønstre og adferd er noe annet enn det jeg vanligvis skriver om. Men, alikevel er det kjemi inne i bildet her og. Jeg syns dette er veldig interessant og viktig kunnskap.

Adferd 101
Jeg tror ikke noen gjør noe “uten grunn”. For å bruke meg som eksempel: Da jeg dissosierte kunne jeg sitte ved en vegg å dunke hodet sakte i veggen. Det så sikkert rart ut for andre, men for meg hadde det en klar hensikt: Å gi meg en følelse. Alt vi gjør, gjør vi med en hensikt.

Det er her det begynner å bli litt vanskelig: For folk flest, er det å dunke i hodet i veggen utenkelig. Muligens tenker de det gjør vondt også. Adferd opprettholdes av “sluttresultatet” – altså det vi vil oppnå. Når jeg dunket hodet i veggen, følte jeg meg bedre. Som var det jeg ville. Sjansen for at jeg vil dunke hodet i veggen ved en senere anledning, om jeg opplever de samme problemene, er stor.

Adferden blir da noe slikt som dette:
Dunke hodet i veggen > Føle seg bedre

Så er det viktig å huske dem som føler de fortjener smerten de påfører seg selv. På en måte kan man si de har et annet “mål” med det de gjør (føle smerte kontra føle seg bedre), men det blir feil å tenke slik. Vi gjør gjerne rare ting for å berolige oss selv; når jeg dunket hodet i veggen fikk jeg igjen kontakt med kroppen min. Jeg ble trygg på at den var der. For noen er smerten denne tryggheten. Smerten er gjenkjennbar, man er vandt til å ha vondt. Da har det skjedd en slags “tilvenning” i forkant.

En periode slo jeg knyttnevene mine i trær i skogen, fordi det gjorde vondt, og smerten skar gjennom den sorte tåka i hodet. Selv om det gjorde vondt, fortsatte jeg. Smerten på knokene var ikke like ille som tankene, og derfor valgte jeg å gjøre det slik. Det er selvfølgelig flere måter å oppnå det samme på. Ikke alle er konstruktive og hjelper til med å bli “frisk”, og det kan bli en vond sirkel der man blir avhengig av å gjøre en bestemt handling for å kunne fungere. Noen kommer seg gjennom dagen ved tanken på den store sjokoladeplata de skal kjøpe på veien hjem, andre igjen kontrollerer matinntaket til det ekstreme. Noen trener for mye, andre igjen søker tilflukt i bøker, TV, data. Egentlig samme hva, vi har alle noe vi er avhengige av 🙂

Slå knyttneven i et tre > Få vondt > Tankene klarner

Sluttresultatet her er altså noe jeg ønsker, og verdsetter mer en å være fysisk fri for smerte. Slik forsterkes altså den “gale” adferden. I boka I morgen var jeg atter en løve (av Arnhild Lauving, tidligere schizofren og nå psykiater) forklarer forfatteren hvordan hun spiste biter av en madrass for å ikke føle seg tom. En veldig fin og lettlest bok som flere burde lese.

Andre igjen er redde, og har lært seg ritualer som demper frykten. Det er ikke noe rart ved dette.

Det vanskelige er å finne ordentlige måter å få gitt uttrykk for frykten/uroligheten/smerten/formangefølelser, og hjelp til å komme videre. Ikke bli stappet full av medisiner. Å bryte fastsatte adferdsmønstre kan være svært vanskelig, særlig om man ikke vet hva som “trigget” dem. Det krever å være konsekvent, at man er oppmerksom på hva man gjør. Det handler om å finne alternativer.

Eksempelvis: I stedet for å utføre tvangshandlingen, tenk gjennom et mantra du har for deg selv. Et sitat fra en favorittsang, et dikt, ord som motiverer deg. Eller spørr deg selv “Hva skjer nå/Hvorfor gjør jeg dette” o.l..  Ring noen du stoler på. Dette er vanskelig, særlig om det er noe som skjer ofte og er et virkelig hinder i hverdagen (det var det jo ikke for meg, siden det for det meste oppstod problemer ift. dissosiasjonen). Alikevel er fremgangsmåten det samme. Viktigst av alt – Ikke gjør den nye handlingen om til enda en tvangshandling du må gjøre. Målet er bare å bryte adferdskjeden.

Å føle seg trygg
Som jeg så vidt nevnte ovenfor, er det viktig å føle seg trygg. Det er det disse tvangshandlingene prøver å oppnå, trygghet. Tvangshandlingene er et symptom på angst i en situasjon. En måte vi mennesker føler oss bedre på, er ved å ha kontroll på det som skjer, om vi de facto ikke har det, er hjernen hjelpsom nok til å skape en illusjon (“slår jeg av og på lyset 32 ganger dør ikke vennene mine”). For å kunne komme til bunns i problemet, er man nødt til å gjøre nevnte situasjon trygg.

Det kalles eksponeringsterapi, og kan, hvis det blir gjort feil, gjøre en situasjon verre. Når eksponeringsterapi virker, skjer det en “habituering”. sitat Store Norske Leksikon:

Habituering, prosess der reaksjonen til en stimulus (sansepåvirkning) avtar ved gjentatte stimuluspresentasjoner. F.eks. vil en overraskende høy lyd føre til en sterk kveppereaksjon første gang den inntreffer. Gjentatte forekomster av lyden medfører gjerne en stadig svakere reaksjon. Denne reduksjonen i reaksjonens styrke skyldes i habituering ikke sensorisk tilvenning eller tretthet, men læring. Habituering er en ikke-assosiativ form for læring fordi den ikke involverer assosiasjonsdannelse. Den regnes som en av de mest fundamentale formene for tilpasning til omgivelsene. Habituering sees i nesten alle responssystemer og hos nærmest alle arter, og har en åpenbar funksjon ved at organismen lærer å «se bort fra» lite viktige stimuli som stadig inntreffer i en situasjon.

Man lærer altså at situasjonen er trygg og at det ikke er noen som helst grunn for at kroppen skal være i panikkmodus. Det motsatte er å bli mer sentisivert:

Sensitivisere, gjøre (mer) følsom.

Det er en del studier som tyder på at vi som har gått med en forhøyet stressrespons over flere år vil reagerere raskere på stress enn de som stort sett har følt seg trygge. Vi er altså blitt mer følsomme for faresignaler i miljøet – som fører til at vi overreagerer, og har et påslått sympatisk nervesystem. Hvilke følger det har har jeg skrevet mye om i bloggen.

Kanskje du nå tenker at mat ikke har noe med dette å gjøre, da har du halvveis rett. Mat vil ikke forandre adferdsmønstre, men et korrekt næringsinntak vil øke tålegrensen for stimuli og dermed gjøre det enklere å jobbe med det. Neste post blir om de kjemiske reaksjonene som ligger bak, og da blir det kanskje tydeligere hvor mye næring spiller inn.

Gluten, (oksidativt) stress & dissosiering

Wow, følelsen av at hjernen “slår seg på” etter en dårlig periode er ganske god. Nå når jeg har begynt å tenke litt etter på hva som gikk galt, slo det meg at jeg har fått i meg gluten de to siste ukene før ting ble virkelig ille. Ikke mye, men det er ikke alltid det skal mye til, liten tua kan velte stort lass og så videre.

Oppvaskbørsten som har blitt brukt til å rengjøre kasserollene jeg har laget mat i, var samtidig brukt til å vaske en plastbolle med vaffelrøre laget på hvetemel. Kjøkkenet har vært glutenfritt så lenge at jeg tenkte ikke videre over det, om det er tilfeldig eller ikke får jeg sikkert ikke vite, men at jeg tilfeldigvis ble dårlig da hvetemelet kom på kjøkkenet? Hmm.

Nåja, det fikk meg til å tenke på noe. Gluten og dissosiering? Dissosiering blir gjerne utløst av noe, et stress (PTSD for eksempel). Slikt stress setter i gang flere prosesser i kroppen, særlig det at magnesium skilles ut er viktig for hjernen, lite magnesium får stresset vokse seg større. Men altså, dissosiering. I alle fall når jeg dissosierer skjer følgende:

  • Jeg mister kontakten med verden, blir virkelighetsfjern.
  • Tankene flyter utover, klarer ikke konsentrere meg eller tenke.
  • Jeg husker ikke det jeg sa/gjorde øyeblikket før.
  • Jeg blir sløvet motorisk.

Alt dette; virkelighetsoppfatning, konsentrasjon/fokus, hukommelse og motorikk styres jo av dopamin.

Nylig fant noen forskere ut at migrene med aura skyldtes oksidativt stress, et av flere aurasymptomer er nettopp dissosiering. Sakset fra NRK.no:

Hodepinesykdommen migrene kan også ha sammenheng med andre og enda mer alvorlige sykdommer.

Det finnes to hovedtyper migrene: med og uten aura (synsforstyrrelser og «lynglimt»).

Folk som har migrene med aura, har dobbelt så stor risiko for hjerneslag og hjerteinfarkt som andre migrenepasienter. Det gjelder også unge mennesker som ellers er friske.

Hittil har ekspertene ikke forstått årsakene til denne forskjellen. Nå har de fått nye ledespor til å forstå sammenhengen.

– Vi har funnet ut at det er delvis ulik biologisk basis for migrene med og uten aura. Det viser seg at gener som kan knyttes til sykdommen blir påvirket av forholdet mellom antioksidanter og frie radikaler, forteller Bendik Winsvold.

– Dette forholdet kalles oksidativt stress, en biokjemisk prosess som fører til funksjonsforstyrrelse i cellene. Det er mulig at dette kan forklare forskjellene mellom de to typene migrene når det gjelder risikoen for hjerte/karsykdom. Dette er svært interessant, sier han.

De skriver selvfølgelig bare om hjerte/karsykdommer, men psykiske lidelser, dels alvorlige, har komorbiditet med migrene med aura (1). Fra artikkelen:

Though not easily comparable due to differences in methodology to reach diagnosis (i.e. psychiatric interviews and scales), population based studies generally indicate an increased risk of affective and anxiety disorders in patients with migraine, compared to non-migrainous subjects. There would also be a trend towards an association of migraine with bipolar disorder.

With respect to migraine subtypes, comorbidity (e.g. suicide attempts, bipolar disorder) mainly involves migraine with aura rather than the form without aura.

At selvmordsfare er økt når hjernen er inflammert (som igjen påvirker dopamin) har jeg nevnt tidligere og sammenhengen mellom inflammasjon og dopamin tar jeg ikke nå. Men det er her gluten kommer inn i bildet (kroppen). Mange som slutter å spise gluten (og kasein) spiser seg fri for migrene (jeg er en av dem), om man i tillegg kutter ned på umettet/ustabile fettsyrer som lettere oksiderer (og dermed skaper frie radikaler/oksidativt stress), vil man da kunne hjelpe på dissosiering (ved traume må selvsagt en form for terapi påberegnes, enten alene eller sammen med behandler)? Jeg har trodd at det var kunnskapen og innsikten i egen kropp som hadde hjulpet meg gjennom det meste av dissosieringen, samt å redusere stress, men kanskje kostholdet har hjulpet mer enn jeg hadde trodd.

Gjennom kostholdet har jeg fokusert på magnesium, fordi en reaksjon ved stress er at kroppen skiller ut magnesium. Det er viktig å fylle opp disse lagrene igjen, så reaksjonen ikke blir kronisk. (bedre opptak av magnesium ved å kutte ut fytinsyre som finnes i korn, bønner, erter, frø og nøtter. Samt diverse annet. Men disse er de som det anbefales at man kutter ut.), men kanskje har antioksidantene hatt en god innvirkning de og. Særlig vil jeg trekke frem et korn-og-melkefritt kosthold for å bygge opp tarmen > mindre inflammasjon og bedre næringsopptak, og ikke minst kjøtt-og-beinkraft som inneholder den sterkeste antioksidanten kroppen har, glutation. Ikke nok med det, kraft inneholder magnesium og kalsium som hjelper mot stress!

Dette er spennende saker. 🙂

1) Migraine and psychiatric comorbidity: a review of clinical findings
Fabio Antonaci, Giuseppe Nappi, Federica Galli, Gian Camillo Manzoni, Paolo Calabresi, Alfredo Costa

Tomhet

Jeg lever i en skyggedal for tiden, de to siste ukene har vært en smule belastende. Jeg er red for at noen jeg er svært glad i skal dø, og det går inn på meg. Som mestringsstrategi har hjernen falt tilbake på dissosiering, og jeg gli litt inn og ut av virkeligheten alt ettersom. Det er ikke så fryktelig ille, jeg vet hvem jeg er stort sett hele tiden, og jeg kjenner igjen familie og venner. Alt ok.

Men når jeg ser på hendene mine og lurer på hvem det er sine, og hvorfor de gjør som jeg vil, når de ikke er mine, blir jeg bekymret for helsa mi. Dissosiering er en elendig og lite konstruktiv mestringsstrategi for meg her og nå – selv om det sikkert en gang var fordelsaktig (ellers hadde jeg vel ikke lært det). Det hele bunner ned i stress/belastning. Jeg har ingen ønsker om å gå i en begravelse i nærmeste fremtid, tanken stresser meg > hjernen kobler ut. Med opp-og-nedturer i formen til vedkommende har det blitt en del “åh, dette går bra” til “ikke lenge igjen”. Å forholde seg til en tilstand er på en måte litt lettere å godta, så en slipper å gå i gjennom karusellen en gang til. Jeg tenker nok ikke helt klart siden det er kanskje den viktigste personen i livet mitt.

Så for å holde dissosen mest på avstand, siden den først er her, har jeg jo lært meg noen teknikker:

  • Musikk! Musikk gir meg noe annet å fokusere på enn at verden og menneskene rundt meg er flate todimensjonale kulisser i noe jeg ikke forstår eller er deltager i.
  • Trening – bruker jeg musklene kjenner jeg de er der. Her kan det blir for mye, overdriver jeg blir jeg veldig forvirret og “borte”.
  • Få i meg nok antioksidanter – alt dette stresset går ut over dopaminet i hjernen som finnes i den prefrontale cortex som har noe med virkelighetsoppfattelsen å gjøre.
  • Omega3, magnesium og sink.
  • Fokusere på meg, for å finne meg igjen. Favorittklær, favorittmat, hobbyer o.l.
  • Ikke oppsøke situasjoner jeg vet jeg blir verre av – for eksempel er det ekkelt å gå på store butikker når jeg mister meg selv i en menneskemengde og blir et tomt skall. Musikk på øret hjelper om jeg må, men helst ikke.

Verden er innimellom laget av papp, og jeg tror jeg kan falle gjennom. Da havner jeg i et grått tomrom, og det forteller jeg ikke er deprimert, for da hadde tomrommet vært svart. En pappverden med pappfigurer, flatt og ikke-virkelig.

Plagsomt.

 

 

Et liv som dissosiert

Dette er hvordan jeg tilbragte store deler av mine rundt 8mnd på Lamictal for bipolaritet.

Å være dissosiert, ved siden av seg selv, er en rar opplevelse. For meg har det vært en kamp for å finne tilbake til virkeligheten, til den følelsen at både jeg og verden eksisterer.

For det er det jeg tviler på når jeg forsvinner. Plutselig er ingenting ekte lenger, jeg ser rundt meg og alt registreres som om det er langt borte, laget av papp, som om jeg kan falle gjennom det. Mennesker er spøkelser jeg ikke vet er virkelige eller om de er som meg, ikke-eksisterende. Noen ganger ønsker jeg å gå inn i dem, bare for å se om jeg treffer noe varmt, noe levende, det jeg egentlig prøver på er å kjenne om jeg er i denne verden. Om de ikke går gjennom meg er jeg jo her, enda, er jeg ikke?

Noen ganger går jeg i gatene, jeg tramper hardt med føtene så jeg virkelig kjenner bakken under meg. At jeg går på jorden, Tellus. At jeg har bein. Bein jeg ikke kjenner eksisterer om jeg ikke treffer asfalten med full tyngde.

Noen ganger går jeg med støvler, for sålen er tynn og jeg kjenner underlaget godt. Dette er særlig bra om vinteren, for da er også kulden der og hjelper til med å gi meg følelse.

Det kanskje aller verste, er å ikke kjenne igjen venner og familie. De er meg fremmed, jeg klarer ikke plassere dem. Jeg vet det er noe med dem, noe jeg burde huske, men det stopper der. Det gjør vondt å høre dem snakke, være med dem, for det er noe som mangler. Og jeg kjenner det som noe fysisk som stikker i meg.

Det er nå rundt ett år siden jeg sluttet på Lamictal, fra å dissosiere dager i strekk/flere ganger i uken, har det gradvist blitt mindre. Men senest for noen dager siden gjorde jeg det igjen. Heldigvis ett kort anfall, varte bare den ene dagen, men det minte meg på hvordan det hadde vært. Jeg er glad jeg har funnet min egen vet ut av medisinhelvetet. Kostholdet kan påvirke kroppen på samme måte som medisinen, bare uten bivirkningene. Og godt er det!

Realiteten

Er du der, er du der?

Ikke noe er ekte, ikke jeg, ikke du. Alt rundt meg, som jeg vet er kjent, er fremmed og gir meg angst.

Er du der, er du der?

Jeg vet ikke hvem jeg er, jeg vet ikke en gang om jeg finns. Føtene mine treffer bakken så hardt at jeg kjenner det langt oppover ryggen. Tror jeg, da. For fra hodet og ned kjennes det ikke ut som jeg har en materiell kropp. Armene knuger om meg selv, prøver å holde meg fast i en virkelighet jeg ikke vet om jeg forstår. Jeg må gå, står jeg stille vil jeg miste følelsen av bakken under meg, da vil jeg synke ned i jorden og forsvinne. Er du virkelig? Det tror jeg ikke på. Derfor svarer jeg ikke når du snakker til meg.