Stress og hjernens utvikling

Selvmord kan være et ømt tema, forståelig nok. Selvmord er ikke enkelt for oss som ønsker/har ønsket å dø heller, jeg kjenner ingen som har ønsket å dø uten å ha tenkt over saken godt og lenge. Selv om selve selvmordshandlingen kan være impulsiv. Det sagt, så er det en del ting som gjør noen av oss predisponerte for å velge selvmord som “løsning”: Arv ser ut til å spille en rolle, en familiehistorie med selvmord og/eller psykiske lidelser øker selvmordsrisiko (1).  Så er det jo gener versus miljø debatten, men som jeg har skrevet om tidligere vet vi at miljøet påvirker genene gjennom epigenetiske faktorer. Den kanskje sterkeste epigenetiske faktoren er DNA-metylering. “Feil” i kroppens metyleringprosess forekommer ved flere psykiske lidelser, som i seg selv gir en økt risiko for selvmord. En viktig faktor her er stress, og jeg vil spesielt nevne sosialt stress:

Sosialt stress er stress som oppstår i relasjon til andre og fra det sosiale miljøet individet oppholder seg i generelt.

Så herunder ligger alt fra omsorgssvikt til ensomhet (4). Dette påvirker det autonome nervesystemet, og dermed HPA-aksen.

HPA-aksen inneholder senter for reguleringen av autonome funksjoner (åndedrett, blodtrykk m.m.), og det er av betydning for seksuell atferd og emosjonelle reaksjoner (frykt, sinne). I tillegg er HPA-aksen i stand til å skape kaos i kroppens endokrine system (hormonsystemet).

Det er derfor ikke overraskende at voksne som har hatt en tøff barndom har flere helseproblemer enn voksne som ikke har disse opplevelsene. Dette gjelder både psykiske og somatiske plager (5, 6, 7). En annen ting er faren for metabolsk syndrom. Kronisk belastning av kroppens stressystem fører til betennelse i kroppen (8). Det gir også økt risiko for selvmord (9, 10). Ved betennelse kan hjernens balanse av glutamat/GABA forstyrres, dette igjen kan påvirke hjernens kognitive funksjoner. Kognitiv svikt er et ikke ukjent symptom ved depresjon, og kan spille en rolle ved selvmord (11). Sist men ikke minst, i løpet av et tøft liv kan man ha lært seg destruktive mestringsstrategier (som dissosiasjon eller selvskading) for å håndtere vanskelighetene man har vært gjennom.

Det gir mening at også epigenetiske forandringer kan komme av slik lærdom. Kroppen husker*. Epigenetikk er tross alt miljømessige tilpasninger på DNAet. Slik mestringsstrategier er atferdsmessige tilpasninger.

A misfit between programmed DNA methylation in response to an anticipated environment and the real environment is a maladaptation and could result in disease.

For er ikke dette en like god beskrivelse på en destruktiv mestringsstrategi?  Det flotte er at kroppen er tilpasningsdyktig, men som jeg har nevnt, stress påvirker denne evnen.

Det viktige er å få ned stressnivået og gjenopprette hjernens tilpasningsevne. Man må finne seg (eller skape 😉 ) et miljø hvor det er mulig å bli frisk. Kosthold er en viktig del av miljøet, som kan påvirke betennelse og dermed også stress og metylasjon. Tarmens helse påvirker hjernens plastiske egenskaper. Døgnrytme er en annen viktig ting å ta hensyn til. Sosial tilhørighet likeså (ensomhet er som nevnt stressende for kropp og sjel). Om epigenetiske forandringer er årsak til psykisk sykdom, er det ikke en livstidsdom å ha nevnte sykdom. Noen symptomer er rett og slett normale reaksjoner på unormale opplevelser. Så det er på tide å få hjernen (og kroppen) til å tilpasse seg den nye normalen 🙂

*Fostre påvirkes av det mor opplever under svangerskapet.

Kilder:

1) Suicide risk in relation to family history of completed suicide and psychiatric disorders: a nested case-control study based on longitudinal registers. Lancet, Vol. 360, No. 9340. (12 October 2002), pp. 1126-1130 by Ping Qin, Esben Agerbo, Preben Bo B. Mortensen

2) Increased DNA methylation in the suicide brain. Dialogues in clinical neuroscience, Vol. 16, No. 3. (September 2014), pp. 430-438 by Fatemeh Haghighi, Yurong Xin, Benjamin Chanrion, et al.

3) Epigenetics of stress adaptations in the brain. Brain research bulletin, Vol. 98 (September 2013), pp. 76-92 by Adrian M. Stankiewicz, Artur H. Swiergiel, Pawel Lisowski

4) Inflammation as a psychophysiological biomarker in chronic psychosocial stress. Neuroscience and biobehavioral reviews, Vol. 35, No. 1. (September 2010), pp. 115-121 by Alexander Hänsel, Suzi Hong, Rafael J. Cámara, Roland von Känel

5) Adverse childhood experiences, allostasis, allostatic load, and age-related disease. Physiology & behavior, Vol. 106, No. 1. (12 April 2012), pp. 29-39 by Andrea Danese, Bruce S. McEwen

6) Adverse childhood experiences and adult risk factors for age-related disease: depression, inflammation, and clustering of metabolic risk markers. Archives of pediatrics & adolescent medicine, Vol. 163, No. 12. (01 December 2009), pp. 1135-1143, doi:10.1001/archpediatrics.2009.214 by Andrea Danese, Terrie E. Moffitt, HonaLee Harrington, et al.

7) Cumulative childhood stress and autoimmune diseases in adults. Psychosomatic medicine, Vol. 71, No. 2. (February 2009), pp. 243-250, doi:10.1097/psy.0b013e3181907888 by Shanta R. Dube, DeLisa Fairweather, William S. Pearson, et al.

8 ) The vagus nerve and the inflammatory reflex–linking immunity and metabolism. Nature reviews. Endocrinology, Vol. 8, No. 12. (December 2012), pp. 743-754, doi:10.1038/nrendo.2012.189 by Valentin A. Pavlov, Kevin J. Tracey

9) A role for inflammatory metabolites as modulators of the glutamate N-methyl-D-aspartate receptor in depression and suicidality. Brain, behavior, and immunity, Vol. 43 (January 2015), pp. 110-117 by Cecilie Bay-Richter, Klas R. Linderholm, Chai K. Lim, et al.

10) Connecting inflammation with glutamate agonism in suicidality. Neuropsychopharmacology, Vol. 38, No. 5. (April 2013), pp. 743-752 by Sophie Erhardt, Chai K. Lim, Klas R. Linderholm, et al.

11) HPA axis genes may modulate the effect of childhood adversities on decision-making in suicide attempters. Journal of psychiatric research, Vol. 47, No. 2. (February 2013), pp. 259-265 by Sebastien Guillaume, Nader Perroud, Fabrice Jollant, et al.

Advertisements

Traumer påvirker bipolar-gener: Epigenetikk

Childhood adversity in bipolar disorder. OK, det som er relevant her er egentlig referansene som oppgis, men la meg sitere litt alikevel:

Over the past few years it has become increasingly evident that childhood adversity is a major risk factor for bipolar disorder (indeed for all mood disorders) and is associated with a greater symptom burden and a worse prognosis.

For alle affektive lidelser. Det er et problem at mange (også innen psykiatrien) tror at det bare er å “legge bak seg” det som har skjedd i fortiden, uten å ta hensyn til at det faktisk skjer ting med hjernen og kroppen når vi opplever stress. Spesielt når det skjer over lengre tid, og at barn er mer følsomme enn voksne er ikke overaskende. At voksne som har vært kronisk stresset som barn har lavere toleranse for stress er heller ikke nytt.

Exciting developments in the field of epigenetics shows us that genes relevant to the aetiology and maintenance of bipolar disorder can be persistently rendered more or less active by experiences during critical developmental periods. Such epigenetic scars, which are moderated by genetic factors (single nuclear polymorphisms, etc.) to determine the risk of developing a host of psychiatric disorders, including bipolar disorder, can be transmitted from generation to generation but, importantly, are reversible and thus may give a biological substrate for the beneficial effect of mindfulness and other therapies.

Det betyr i klartekst at det ikke er en livstidsdom å få en diagnose innenfor psykiatrien (i alle fall hva symptomer angår, innenfor helsevesenet kan diagnoser være litt problematisk selv lenge etter pasienten er symptomfri i min erfaring). Det kan snus. Litt avhengig av hvilken type stress, varighet og hvordan barnet lærer å håndtere det, vil prognosene selvfølgelig variere. Det er ikke en gang nødvendig å ha opplevd stresset selv, for det går jo i arv; Fedre kan for eksempel gi videre angst for “noe”, slik at barnet vet at dette “noe” i miljøet er farlig. Mødre som har en betennelsesreaksjon i kroppen har høyere sjanse for å få barn med psykoselidelser. The list goes on. Det jeg vil ha frem er at det ikke nødvendigvis har med dårlig oppdragelse å gjøre, noen ganger er det bare tilfeldigheter på genene våre, om noe jeg gjorde for tre år siden har satt epigenetiske spor, er det jo ikke sikkert at et hypotetisk barn ville arver det. Epigenetikk kan også gå over generasjoner, så en negativ opplevelse kan jo ligge latent i genene fra en eller annen ane og plutselig materialisere seg.

Jevnt over ser det ut til at de som har en utagerende adferd har bedre prognoser enn de som innagerer. Dette er egentlig ganske logisk hvis vi tenker adferdsteori: Utagering er kommunikasjon, om enn for å be andre om å holde seg vekk (som ofte bunner i usikkerhet på situasjonen: “Jeg vet ikke om du er trygg, hold deg unna meg!” Har man opplevd omsorgssvikt, mobbing eller på andre måter blitt krenket en eller flere ganger, er angrip det beste forsvar), og vilje til å kommunisere sier oss at individet ikke helt har gitt opp. Med det mener jeg at det enda tror at dets signaler (“UNNA!”) blir hørt, at det kan forandre andres adferd. “Ber jeg deg gå vekk, går du vekk fra meg.” De har en viss følelse av kontroll i situasjonen, siden de kan be andre forsvinne (og det skjer). De kan også oppnå denne følelsen av kontroll ved å utøve vold mot andre, noe som kan bli en vond sirkel både for offeret og voldsutøveren selv.

Etter tilstrekkelige utageringer uten å bli hørt, mister man stemmen. Man lærer at ingenting hjelper, det nytter ikke å prøve en gang (dette kalles tillært hjelpesløshet). Kommunikasjonen har feilet. Innagerende mangler derfor mer av språket sitt enn de utagerende, og tillit til at andre mennesker tar dem på alvor. Jo tidligere dette skjer, jo mer av språket blir borte (Se på kraftige autister, som er født med en kropp i stressmodus, de plukker ikke opp sosiale koder, og ungår øyekontakt). Da er det vanskeligere å be om, og også ta imot, hjelp. Om du aldri har opplevd å få hjelp, eller å ha tillit til noen, er det vanskelig å forholde seg til et hjelpeapparat – til andre mennesker i det hele tatt.

La oss også se på det sympatiske nervesystemet;
Fight/Motmæle (Om vi ikke kan ungå situasjonen må vi gjøre noe med den, dette kan jo bli gjort på flere måter. Ikke alle er voldelige).
Vi har Flight/Ungåelse (Vi ungår situasjoner som er ubehagelige og/eller farlige for oss, om ikke annet tilsier det).
Freeze/Dissosiativ atferd (Når våre signaler ikke blir hørt og det ikke er noen måte å ungå det på, da skrur vi oss av så vi slipper å føle).

The impact of epigenetic changes is likely mediated by an interacting network of structural and functional parameters. Hippocampal structure and function, the immune system and the hypothalamic-pituitary-adrenal axis appear particularly relevant at this stage; certainly the relationship of childhood adversity on the expression and function of the glucocorticoid receptor has been the focus of much scientific endeavour (Klengel et al., 2014).

Immunsystemet og HPA-aksen. Mine to favorittemaer 🙂 Jeg har skrevet mye om dem før. Her er bare mer bevis på at tidlig overstimulering av HPA-aksen gjør den mer reaktiv senere i livet (og klart det, en muskel som blir mye brukt blir sterkere, dette er noe ala det). HPA-aksen er selvfølgelig sterkt knytt sammen med det sympatiske nervesystemet (fight, flight, freeze), som også påvirker sansene våre. Hypersensitivitet er vanlig hos dem som har en overaktiv HPA-akse (les om det limbiske system, og hvordan det utvikles). Dette går igjen på stort sett alle psykiske lidelser, men hvordan det utarter seg vil jo være forskjellig.

Nåh, for å starte å reparere de feil som har skjedd før, er det viktige å se på kostholdet. Å være stresset over tid krever mye av kroppen, og det beste vi kan gjøre for den er å tilføre masse næring så den kan bygge seg opp igjen. Et steinalder/paleo kosthold er stedet å begynne. Samtidig vil det dempe betennelsesreaksjoner som påvirker immunforsvaret, som igjen påvirker hjernen. I tillegg er faktorer som søvn, aktivitetsnivå og sosial tilhørighet viktig. Et godt kosthold påvirker også energinivået så man har krefter til å gjøre de forandringene i livet som skal til for å få det bedre.

Mer om arv og miljø

Først og fremst, arv er et veldig stort tema, og denne posten vil på ingen måte rekke over alt.

Når det er sagt, arv er også et veldig interessant tema. Vi vet nå at gener kan påvirkes av miljøet (epigenetikk), som betyr at vi faktisk har litt kontroll på DNAet vårt. Slike miljøpåvirkninger kan være:

  • Miljø; Mengde-og-type miljøgifter, for lite/for mye bakterier
  • Sosialt stress; Mobbing, ensomhet, følelsen av å “ikke strekke til”, psykisk vold, tilknytning
  • Fysisk stress; Søvnmangel, for høyt aktivitetsnivå og for lite restutisjon, dehydrering, næringsmangel, fysisk vold
  • Næring; Balansen mellom Omega3/Omega6, matintoleranser som gluten og kasein, mangel på vitaminer og mineraler

Med en gang kan man se at flere av disse “stressorene” er kjente risikofaktorer når det kommer til psykisk helse. Også interessant er at slike tilpasninger til miljøet (for det er det det er) går i arv. Om man ser på det med evolusjonist-briller er det jo ikke overaskende, avkom som allerede er tilpasset miljøet de formodentlig skal vokse opp i har en fordel.

HPA-Aksen
En kjapp gjennomgang av kroppens forsvarssystem mot stress, nemlig aktivering av Fight/Flight/Freeze responsen fra det det sympatiske nervesystemet. Når vi blir stresset sendes det ut kjemiske signaler som setter kroppen i beredsskapsmodus, dette involverer HPA-aksen.

https://i2.wp.com/i.imgur.com/Aznw3J7.jpg

Enten skal du kjempe for livet, løpe det du er god for, og om ingenting annet virker overkommelig – frys og håp på det beste. Dette er situasjoner som ikke er ment å vare for evig – enten overlever du eller så dør du. Når faren er over tar det parasympatiske nervesystemet over og roer ned kroppen. Når dette ikke skjer (stressoren er konstant tilstede, som tidsklemma), begynner det å tære på kroppen å være i konstant beredskap. Blant annet produseres det pro-inflammatoriske stoffer som bryter ned kroppen. De samme stoffene overføres fra mor til foster, og påvirker fosterutviklingen.

Vi lærer som kjent av erfaring, og når fosteret utvikles og får denne beskjeden om at verden er farlig og full av stressorer, utvikler den seg deretter. I fight/flight modus gjelder det å være på vakt, ikke å tenke kompliserte tanker. Når det sympatiske nervesystemet er aktivert, skrus de kognitive funksjonene av. Loven om læring sier at om et individ opplever stress – når ikke læring inn. Tenk så mye et barn skal lære fra det er født og til det blir voksen? De verste tilfellene er vel kanskje kraftige autister, som ikke en gang tåler øyekontakt. Et kronisk høyt stressnivå hindrer hippocampus å utvikle seg, den delen av hjernen som styrer kognitive funksjoner.

Dette kan føre til dårlig regulering av følelser, nedsatt impulskontroll, dårligere konsentrasjon og hukommelse. For ikke å snakke om psykoser, tvangstanker/handlinger og andre symptomer vi klassifiserer som psykisk sykdom.

Barn født med mødre som har høyt innhold av antistoffer mot gluten har større sjanse til å få en psykoselidelse senere i livet, ha ADHD eller ligge på ASD-spekteret.

Mødre som under svangerskapet opplevde vold føder barn som lettere får angst.

Foreldre som selv har vokst opp med mye stress, får barn som viser de samme stressymptomene, selv om stressorene ikke er til stede i deres miljø. Om det ikke var tydelig betyr det at også fars tidligere livshistorie/miljø påvirker barns gener.

På toppen av kransekaka er det faktisk en mulighet for at kostholdet til dine besteforeldre påvirker din helse. Vi vet at kostholdet påvirker epigenetikken, så det er ikke umulig.

Og nå idag, med press fra alle kanter, er det lett å bli stresset. I tillegg er nordmenn giftigst i verden, vi er proppfulle av miljøgifter. Maten vi spiser er ikke nødvendigvis bra for oss – og heller ikke for dem som kommer etter virker det som. Hvordan påvirker det helsen til neste generasjon? Økningen av psykisk sykdom hos unge er ikke et godt tegn (og helsestatus i befolkningen generelt).

Men alt er ikke tapt, heldigvis. Det viser seg også at det er mulig å forbedre sin egen situasjon, selv om man har et dårlig utgangspunkt. Det kan nok ikke reparere alt hos alle, men det kan gjøre hverdagen bedre 🙂 Jeg snakker selvfølgelig om metylering, som er en underliggende årsak til de epigenetiske forandringene som går i arv. På bloggen har jeg skrevet en del om hvordan metylering påvirkes av livsstil og spesielt kosthold.

Tross alt er vi jo fortsatt tilpasningsdyktige, men miljøet (derunder kostholdet) er en medvirkende faktor som kan opprettholde (eller være årsaken til) en stressrespons slik at den blir kronisk. Det viktigste når metylering skal normaliseres er å få ned nivået av frie radikaler/oksidativt stress i kroppen. Det beste da er et paleo-inspirert kosthold uten korn og meierivarer – og ved sterke/vedvarende helseplager kan det være lurt å ha et autoimmunt-paleokosthold (AIP), for å raskere få bygget opp kroppen (og hjernen!) igjen.

Kilder:

Stress and the developing hippocampus: a double-edged sword? Molecular neurobiology, Vol. 27, No. 2. (April 2003), pp. 121-136, doi:10.1385/mn:27:2:121 by Kristen L. Brunson, Yuncai Chen, Sarit Avishai-Eliner, Tallie Z. Baram

Transgenerational impact of intimate partner violence on methylation in the promoter of the glucocorticoid receptor Translational Psychiatry, Vol. 1, No. 7. (01 July 2011), e21, doi:10.1038/tp.2011.21 by K. M. Radtke, M. Ruf, H. M. Gunter, et al.

Epigenetic inheritance in mammals: evidence for the impact of adverse environmental effects. Neurobiology of disease, Vol. 39, No. 1. (27 July 2010), pp. 61-65, doi:10.1016/j.nbd.2009.11.012 by Tamara B. Franklin, Isabelle M. Mansuy

Transgenerational Effects of Posttraumatic Stress Disorder in Babies of Mothers Exposed to the World Trade Center Attacks during Pregnancy The Journal of Clinical Endocrinology & Metabolism, Vol. 90, No. 7. (01 July 2005), pp. 4115-4118, doi:10.1210/jc.2005-0550 by Rachel Yehuda, Stephanie M. Engel, Sarah R. Brand, et al.

http://phenomena.nationalgeographic.com/2013/11/15/mice-inherit-the-fears-of-their-fathers/