Traumer påvirker bipolar-gener: Epigenetikk

Childhood adversity in bipolar disorder. OK, det som er relevant her er egentlig referansene som oppgis, men la meg sitere litt alikevel:

Over the past few years it has become increasingly evident that childhood adversity is a major risk factor for bipolar disorder (indeed for all mood disorders) and is associated with a greater symptom burden and a worse prognosis.

For alle affektive lidelser. Det er et problem at mange (også innen psykiatrien) tror at det bare er å “legge bak seg” det som har skjedd i fortiden, uten å ta hensyn til at det faktisk skjer ting med hjernen og kroppen når vi opplever stress. Spesielt når det skjer over lengre tid, og at barn er mer følsomme enn voksne er ikke overaskende. At voksne som har vært kronisk stresset som barn har lavere toleranse for stress er heller ikke nytt.

Exciting developments in the field of epigenetics shows us that genes relevant to the aetiology and maintenance of bipolar disorder can be persistently rendered more or less active by experiences during critical developmental periods. Such epigenetic scars, which are moderated by genetic factors (single nuclear polymorphisms, etc.) to determine the risk of developing a host of psychiatric disorders, including bipolar disorder, can be transmitted from generation to generation but, importantly, are reversible and thus may give a biological substrate for the beneficial effect of mindfulness and other therapies.

Det betyr i klartekst at det ikke er en livstidsdom å få en diagnose innenfor psykiatrien (i alle fall hva symptomer angår, innenfor helsevesenet kan diagnoser være litt problematisk selv lenge etter pasienten er symptomfri i min erfaring). Det kan snus. Litt avhengig av hvilken type stress, varighet og hvordan barnet lærer å håndtere det, vil prognosene selvfølgelig variere. Det er ikke en gang nødvendig å ha opplevd stresset selv, for det går jo i arv; Fedre kan for eksempel gi videre angst for “noe”, slik at barnet vet at dette “noe” i miljøet er farlig. Mødre som har en betennelsesreaksjon i kroppen har høyere sjanse for å få barn med psykoselidelser. The list goes on. Det jeg vil ha frem er at det ikke nødvendigvis har med dårlig oppdragelse å gjøre, noen ganger er det bare tilfeldigheter på genene våre, om noe jeg gjorde for tre år siden har satt epigenetiske spor, er det jo ikke sikkert at et hypotetisk barn ville arver det. Epigenetikk kan også gå over generasjoner, så en negativ opplevelse kan jo ligge latent i genene fra en eller annen ane og plutselig materialisere seg.

Jevnt over ser det ut til at de som har en utagerende adferd har bedre prognoser enn de som innagerer. Dette er egentlig ganske logisk hvis vi tenker adferdsteori: Utagering er kommunikasjon, om enn for å be andre om å holde seg vekk (som ofte bunner i usikkerhet på situasjonen: “Jeg vet ikke om du er trygg, hold deg unna meg!” Har man opplevd omsorgssvikt, mobbing eller på andre måter blitt krenket en eller flere ganger, er angrip det beste forsvar), og vilje til å kommunisere sier oss at individet ikke helt har gitt opp. Med det mener jeg at det enda tror at dets signaler (“UNNA!”) blir hørt, at det kan forandre andres adferd. “Ber jeg deg gå vekk, går du vekk fra meg.” De har en viss følelse av kontroll i situasjonen, siden de kan be andre forsvinne (og det skjer). De kan også oppnå denne følelsen av kontroll ved å utøve vold mot andre, noe som kan bli en vond sirkel både for offeret og voldsutøveren selv.

Etter tilstrekkelige utageringer uten å bli hørt, mister man stemmen. Man lærer at ingenting hjelper, det nytter ikke å prøve en gang (dette kalles tillært hjelpesløshet). Kommunikasjonen har feilet. Innagerende mangler derfor mer av språket sitt enn de utagerende, og tillit til at andre mennesker tar dem på alvor. Jo tidligere dette skjer, jo mer av språket blir borte (Se på kraftige autister, som er født med en kropp i stressmodus, de plukker ikke opp sosiale koder, og ungår øyekontakt). Da er det vanskeligere å be om, og også ta imot, hjelp. Om du aldri har opplevd å få hjelp, eller å ha tillit til noen, er det vanskelig å forholde seg til et hjelpeapparat – til andre mennesker i det hele tatt.

La oss også se på det sympatiske nervesystemet;
Fight/Motmæle (Om vi ikke kan ungå situasjonen må vi gjøre noe med den, dette kan jo bli gjort på flere måter. Ikke alle er voldelige).
Vi har Flight/Ungåelse (Vi ungår situasjoner som er ubehagelige og/eller farlige for oss, om ikke annet tilsier det).
Freeze/Dissosiativ atferd (Når våre signaler ikke blir hørt og det ikke er noen måte å ungå det på, da skrur vi oss av så vi slipper å føle).

The impact of epigenetic changes is likely mediated by an interacting network of structural and functional parameters. Hippocampal structure and function, the immune system and the hypothalamic-pituitary-adrenal axis appear particularly relevant at this stage; certainly the relationship of childhood adversity on the expression and function of the glucocorticoid receptor has been the focus of much scientific endeavour (Klengel et al., 2014).

Immunsystemet og HPA-aksen. Mine to favorittemaer 🙂 Jeg har skrevet mye om dem før. Her er bare mer bevis på at tidlig overstimulering av HPA-aksen gjør den mer reaktiv senere i livet (og klart det, en muskel som blir mye brukt blir sterkere, dette er noe ala det). HPA-aksen er selvfølgelig sterkt knytt sammen med det sympatiske nervesystemet (fight, flight, freeze), som også påvirker sansene våre. Hypersensitivitet er vanlig hos dem som har en overaktiv HPA-akse (les om det limbiske system, og hvordan det utvikles). Dette går igjen på stort sett alle psykiske lidelser, men hvordan det utarter seg vil jo være forskjellig.

Nåh, for å starte å reparere de feil som har skjedd før, er det viktige å se på kostholdet. Å være stresset over tid krever mye av kroppen, og det beste vi kan gjøre for den er å tilføre masse næring så den kan bygge seg opp igjen. Et steinalder/paleo kosthold er stedet å begynne. Samtidig vil det dempe betennelsesreaksjoner som påvirker immunforsvaret, som igjen påvirker hjernen. I tillegg er faktorer som søvn, aktivitetsnivå og sosial tilhørighet viktig. Et godt kosthold påvirker også energinivået så man har krefter til å gjøre de forandringene i livet som skal til for å få det bedre.

Advertisements