Stress påvirker humøret – ta deg en pille

En ny studie, testet på mus, viser en måte stress påvirker psyken på. Forskere i Ohio har nemlig funnet ut:

The findings, in a mouse model, offer a new explanation of how stress can lead to mood disorders and identify a subset of immune cells, called monocytes, that could be targeted by drugs for treatment of mood disorders.

Stress-Induced Recruitment of Bone Marrow-Derived Monocytes to the Brain Promotes Anxiety-Like Behaviour Min uthevning av sitat.

Altså, stress kan være direkte årsak til en ustabil psykisk syke, det er dokumentert flere steder. Det er viktig å roe ned og slappe av, gi hjernen og kroppen tid til å komme seg, så de sammen kan takle hverdagen. Dette løses ikke med medisin. Det er rene vanvidd. Alvorlig talt, det er alt for stor tiltro til psykofarmaka. Mens bivirkninger settes i skyggen snakkes det om opptrappingsplaner og individuelle medisin-cocktails.

Patients with major depressive disorder (MDD), both adult and pediatric, may experience worsening of their depression and/or the emergence of suicidal ideation and behavior (suicidality) or unusual changes in behavior, whether or not they are taking antidepressant medications and this risk may persist until significant remission occurs. Suicide is a known risk of depression and certain other psychiatric disorders and these disorders themselves are the strongest predictors of suicide. There has been a longstanding concern, however, that antidepressants may have a role in inducing worsening of depression and the emergence of suicidality in certain patients during the early phases of treatment. Pooled analyses of short-term placebo-controlled trials of antidepressant drugs (SSRIs and others) showed that these drugs increase the risk of suicidal thinking and behavior (suicidality) in children, adolescents and young adults (ages 18 to 24) with major depressive disorder (MDD) and other psychiatric disorders. Short-term studies did not show an increase in the risk of suicidality with antidepressants compared to placebo in adults beyond age 24; there was a reduction with antidepressants compared to placebo in adults aged 65 and older.

fra FDAs Lexapro (som har samme virkestoff som Cipralex i Norge) hefte.

Ja, det stemmer. Flere selvmordstanker, særlig for barn under 18 år. Og når det gjelder dem, barna; det er ikke gjort så mye forskning på dem og deres medisinbruks effekt/bivirkninger. Det er nemlig uetisk. Det er derimot ikke uetisk å gi tildels sterke medisiner til de samme barna på bakgrunn av “egen erfaring”.  Egen erfaring som ikke på noen måte kan bevises eller etterprøves er ikke verdt stort i denne sammenheng. Ifølge reseptregisteret økte bruken av antidepressiva i gruppen 15-19 år med 11,11% fra 2011 til 2012. Dette er den gruppen som er mest utsatt. I aldersgruppen 20-24 år var økningen 6,10%.

“Jeg mener vi kan akseptere flere selvmordstanker så lenge behandlingen med antidepressiva faktisk fører til færre reelle selvmord” sier Nils Håvard Dahl

HER, legg merke til at arrangementet han sier det på er støttet av GlaxoSmithKleine, som i ifg. Statista er 6. største farmasøytiske selskap på verdensbasis i 2012. Hvis du ser gjennom det lokale apoteket ditt kan du jo sjekke hvor mye av varene deres som kommer fra nettopp GlaxoSmithKleine, du vil bli overasket. Jeg forstår helt ærlig ikke hva Nils Håvard Dahl sier her, er det greit å ha det så jævlig at du ønsker å dø? For det er det jeg leser. Så lenge du er under “behandling” kan du altså ha det jævlig, fordi det “hjelper”. Hvorfor ikke flere på AD tar livet av seg kan jo komme av forhåpentligvis bedre oppfølging. For å få medisinen må en jo på et punkt ha bedt om hjelp. Så er det dem som får AD etter et kort møte med fastlegen og that’s it, hva med dem? Hvilken oppfølgning får de, er det disse som tar livet av seg når de blir “stadig verre” uten å oppleve at medisinen virker?

I Kina undersøkes det nå om farmasiselskaper har betalt helsepersonell for å skrive ut produktene deres. Det første firmaet i søkelyset var Glaxosmithkleine.

Stress er livsstilsavhengig, å ignorere kroppens behov og ta en pille for å løse problemet lar det bare gro seg sterkere. for ikke å snakke om de potensielt negative effektene det vil ha å skru av deler av immunforsvaret, slik forskerne fra Ohio foreslår.

Men, litt glad er jeg jo. De skriver at det er immunforsvaret som aktiveres – en inflammasjon som går til hjernen. En slik inflammasjon kan dempes av et gluten-og-kaseinfritt kosthold! 🙂

Advertisements

Et liv som dissosiert

Dette er hvordan jeg tilbragte store deler av mine rundt 8mnd på Lamictal for bipolaritet.

Å være dissosiert, ved siden av seg selv, er en rar opplevelse. For meg har det vært en kamp for å finne tilbake til virkeligheten, til den følelsen at både jeg og verden eksisterer.

For det er det jeg tviler på når jeg forsvinner. Plutselig er ingenting ekte lenger, jeg ser rundt meg og alt registreres som om det er langt borte, laget av papp, som om jeg kan falle gjennom det. Mennesker er spøkelser jeg ikke vet er virkelige eller om de er som meg, ikke-eksisterende. Noen ganger ønsker jeg å gå inn i dem, bare for å se om jeg treffer noe varmt, noe levende, det jeg egentlig prøver på er å kjenne om jeg er i denne verden. Om de ikke går gjennom meg er jeg jo her, enda, er jeg ikke?

Noen ganger går jeg i gatene, jeg tramper hardt med føtene så jeg virkelig kjenner bakken under meg. At jeg går på jorden, Tellus. At jeg har bein. Bein jeg ikke kjenner eksisterer om jeg ikke treffer asfalten med full tyngde.

Noen ganger går jeg med støvler, for sålen er tynn og jeg kjenner underlaget godt. Dette er særlig bra om vinteren, for da er også kulden der og hjelper til med å gi meg følelse.

Det kanskje aller verste, er å ikke kjenne igjen venner og familie. De er meg fremmed, jeg klarer ikke plassere dem. Jeg vet det er noe med dem, noe jeg burde huske, men det stopper der. Det gjør vondt å høre dem snakke, være med dem, for det er noe som mangler. Og jeg kjenner det som noe fysisk som stikker i meg.

Det er nå rundt ett år siden jeg sluttet på Lamictal, fra å dissosiere dager i strekk/flere ganger i uken, har det gradvist blitt mindre. Men senest for noen dager siden gjorde jeg det igjen. Heldigvis ett kort anfall, varte bare den ene dagen, men det minte meg på hvordan det hadde vært. Jeg er glad jeg har funnet min egen vet ut av medisinhelvetet. Kostholdet kan påvirke kroppen på samme måte som medisinen, bare uten bivirkningene. Og godt er det!