Trygg nok til å bygge seg opp igjen

I læringsteorien står det at stress hindrer læring. Stress er aktivering av det sympatiske nervesystemet, altså fight/flight responsen. Dette gjør oss i stand til å reagere raskt på stimuli: Fare betyr FLYKT, ikke tenkt på noe annet. Bare kom deg unna, NÅ! En fantastisk egenskap som har holdt liv i oss gjennom evolusjonen, men den er ikke alltid positiv. Bekymringer og angst kan sette i gang denne kaskaden av nerveimpulser som setter kroppen i alarmmodus, og samtididg skrur av alt som heter kritisk sans. Dette opprettholder de vonde tankene fordi kroppen og hjernen rett og slett ikke greier å vurdere en situasjon på ekte.

Før jeg ble akuttinnlagt i 2012 var det noe som skjedde som gjorde at jeg mistet trygghetsfølelsen min på skolen, og denne hendelsen var medvirkende i at jeg ble innlagt. Det var en helt minimal ting, som ikke hadde vært noe å tenke over om det ikke var for at jeg var så i alarmberedskap at det ble for mye. “Det” var en kaffekopp på pulten min. En lærer satte den fra seg da han gikk for å hjelpe noen andre. Pulten var mitt skjold mot omverdenen; jeg hørte på musikk, ignorerte de andre elevene, og ble ignorert i retur. Akkurat slik jeg ville ha det, for på den tiden var jeg ikke i stand til å håndtere at noen snakket til meg uten videre. Men denne kaffekoppen befant seg plutselig innenfor intimsonen min på en dag det overhodet ikke burde ha skjedd, og jeg kunne ikke si i fra heller for jeg var helt lammet. Av en kaffekopp. På et bord. Jeg trenger vel ikke si at det var en overreaksjon? Jeg har ikke noe imot kaffekopper, men den ødela illusjonen jeg hadde skapt om at å sitte på pulten gjorde meg usynlig og trygg fra kontakt med andre. Da hadde jeg ikke lenger noe trygt sted å være på skolen.

Hei, jeg heter Aslaug, jeg har skoleangst.

Jeg har vært skolevegrer fra første klasse, og alltid hatt mye fravær. Gjennom hele grunnskolen var det bare ett år hvor jeg ikke hadde en eneste dag uten gyldig fravær (det året var jeg for det meste hyper, så det tells egentlig ikke. Alt er ok når man er slik, selv tannleger). I 10. hadde jeg to uker hvor jeg var alle fem dagene på skolen. Da mormor døde var det første jeg tenkte at jeg kom til å få fri for å dra i begravelsen. Det er ikke noe jeg liker å snakke om, men det forteller hvor ille jeg følte skolen var. Enkelte dager måtte jeg bli hjemme fordi jeg heller ønsket å hoppe foran bussen enn å dra på skolen, og jeg var redd jeg ikke ville klare å stoppe impulsen. Andre dager kunne jeg stå der med tanken, men likevel komme meg av gårde. Da jeg var 14 oppdaget jeg at ikke alle ønsket å dø.

Tilbake til kaffekoppen. Jeg hadde begynt på tredjeåret etter en sommer med mye sykdom, både fysisk og psykisk. Jeg trodde jeg var frisk, og jeg trodde jeg skulle klare å fullføre det siste året på VGS. På dette tidspunktet ble jeg stresset bare av å være på skolen. Noe jeg ignorerte, for det var ingen grunn til å ha de følelsene på en skole hvor jeg aldri hadde vært før og ikke kjente noen. Jeg gikk ut fra at så lenge ingenting skjedde, kom jeg til å roe ned etterhvert. Det skjedde aldri, og etterhvert ble jeg avhengig av å lage meg rutiner så jeg slapp å tenke. Bare følge “planen”. Selv om det ikke skjedde noe som helst ille på skolen, de andre elvene og lærerne var greie, ble jeg bare verre og verre. Det jeg ikke visste da, var at det ikke var mulig for meg å lære å føle meg ordentlig trygg på skolen, fordi stressnivået var så høyt. Men jeg følte meg aldri stresset, for å være så på vakt var normalt for meg. Etter jeg sluttet var jeg så dårlig at jeg ikke klarte å se på en skolebok uten å dissosiere/derealisere og forsvinne.

Jeg prøvde en gang til året etterpå, startet med tre fag for å ta det rolig, men måtte kutte ned til ett i løpet av to uker, og uken etter satt jeg i klasserommet og visste ikke hvem jeg var eller hva jeg gjorde der. Dagen etter sluttet jeg på nytt igjen, eller, jeg sluttet å møte opp for jeg orket ikke enda en innleggelse, og det var den veien det gikk.

Jeg har jobbet veldig mye med eksponering for skolerelaterte ting det siste året, fra den spede begynnelse å ha en skolebok liggende på stuebordet, har jeg nå ti timer i uken på skole samt jeg tar et par fag som privatist. Dette virker kanskje ikke all verden, men fra utgangspunktet mitt er det ganske stort. Ikke har jeg en eneste dag fravær hittil i år heller.

For at eksponering skal virke er det viktig at stressnivået aldri blir så høyt at ting begynner å gå galt. Man skal kjenne at man har kontroll på situasjonen, at det ikke skjer noe farlig. Mestring. For meg skulle det veldig lite til for å bli trigget; jeg kunne ikke høre at noen snakket om skole eller bli påminnet dens eksistens i det hele tatt i begynnelsen, det fikk alle alarmklokkene til å ringe. Derfor var jeg nødt til å senke stressnivået på andre måter, så den belastningen tankene om skole var ble håndterlig. Det har jeg gjort gjennom kosthold, fokus på nok hvile/restitusjon, og ved å finne folk jeg trives med som jeg kan bruke for å forsikre meg om at mennesker faktisk er en ok art. Før jeg begynte på skolen slet jeg med mareritt og elendig søvn, og jeg var usikker på om jeg var klar til å begynne på noe i det hele tatt. Det virker likevel som om hjernen min har klart å tilpasse seg at “skole” ikke er farlig, og selv om det har vært noen tøffe perioder så har jeg stort sett klart å få roet ned før det har skjedd noe som ikke burde skje. Til neste år blir det dobbelt antall timer, og så har jeg forhåpentligvis studiekompetansen i boks.

Nå er målet å få meg en utdannelse innenfor biokjemi så jeg kan jobbe med dette.

Advertisements